Psykologi

Tilknytningspsykologi

av
Tilknytningspsykologi

Tilknytningspsykologi er en teori innenfor psykologien som fokuserer på hvordan mennesker etablerer og opprettholder relasjoner til andre mennesker, spesielt til omsorgsgivere og kjærester. Hovedpunktene i tilknytningspsykologilæren inkluderer:

  1. Tilknytningsatferd: Tilknytningsatferd er en medfødt atferd som er utviklet for å opprettholde nærhet til omsorgsgiveren.
  2. Tilknytningsstiler: Tilknytningsstiler refererer til de ulike måtene mennesker utvikler for å håndtere separasjon og gjenforening med omsorgsgiveren. Det er tre hovedtilknytningsstiler: trygg tilknytning, unngående tilknytning og engstelig tilknytning.
  3. Viktigheten av tidlig tilknytning: Ifølge tilknytningspsykologilæren er tidlig tilknytning mellom barn og omsorgsgiver avgjørende for å utvikle trygg tilknytning.
  4. Rolle av omsorgsgiveren: Omsorgsgiveren spiller en avgjørende rolle i utviklingen av trygg tilknytning hos barn. Omsorgsgiveren må være responsiv, pålitelig og tilgjengelig for å opprettholde et trygt tilknytningsbånd.
  5. Langsiktige konsekvenser: Tilknytningspsykologilæren viser at trygg tilknytning i tidlig barndom er knyttet til langsiktige positive utfall, inkludert bedre sosial og følelsesmessig fungering og økt evne til å etablere og opprettholde relasjoner.
  6. Behandling av tilknytningsproblemer: For mennesker som sliter med tilknytningsproblemer, kan ulike terapeutiske teknikker brukes for å hjelpe dem med å utvikle trygg tilknytning og bedre relasjoner med andre mennesker.

Tilknytningspsykologilæren er en viktig teori for å forstå menneskelig utvikling og relasjoner, spesielt når det gjelder tidlige barndomsopplevelser og deres innvirkning på voksne relasjoner.

Hvorfor er foreldreveiledning viktig for barnets utvikling?

av
FNs Barnekonvensjon, Barns Rettigheter, Menneskerettigheter for Barn, Uavhengige Nasjonale Institusjoner, Barnekonvensjonens Implementering, Beskyttelse av Barns Rettigheter, Barnerettighetsorganer, Barns Medvirkning, Barnevennlige Samfunn, Barns Perspektiver, Barn og Lovgivning, Barnerettigheter i Skoler, Barns Sosiale Rettigheter, Barns Kulturelle Rettigheter, Barn og FN, Barnerettighetsaktivisme, Barns Økonomiske Rettigheter, Barnefokusert Forskning, Nasjonale Barneombud, Barns Rett til Utdanning, Barns Helse og Velvære, Barns Rett til Informasjon, Beskytte Barns Rettigheter, Barns Rettigheter og Medier, Implementering av Barnekonvensjonen, Barns Rett til Deltakelse, Barns Juridiske Rettigheter, Barns Rett til Beskyttelse, Barnerettigheter i Praksis, Barnevennlige Politikker, Barns Rettigheter og Samfunn.

Foreldreveiledning har i mange år vært et sentralt tema innenfor psykologi og barneoppdragelse. Målet med slik veiledning er å styrke foreldrenes evne til å forstå og støtte barnets utvikling på en optimal måte. Men hva sier forskningen om effektiviteten av slike programmer, og hvordan kan de tilpasses for å møte individuelle behov?

I Norge er foreldreveiledningsprogrammer utbredt, og de har som hovedmål å styrke foreldre i deres rolle og hjelpe barn som er i risiko. Disse programmene har to hovedmål: å styrke foreldres opplevelse av trygghet i foreldrerollen og sikre at barn i risiko får den hjelpen de trenger. Men det er viktig å merke seg at styrking av foreldres trygghet ikke nødvendigvis fører til bedre utfall for barna. Derfor må effekten av slike programmer evalueres både i forhold til foreldrenes opplevelse og barnets velvære.

Et av de mest kjente foreldreveiledningsprogrammene i Norge er “Circle of Security” (COS). Dette er et tilknytningsbasert program som har som mål å øke foreldrenes sensitivitet og responsivitet overfor barnet. Selv om COS er populært og mye brukt, er det viktig å merke seg at forskningen på effektiviteten av programmet er blandet. Noen studier viser positive resultater, mens andre ikke finner noen signifikant effekt.

Foreldreveiledning er ikke en “one-size-fits-all” løsning. Det er viktig å tilpasse veiledningen til den enkelte families behov og utfordringer. Videre er det essensielt at veiledningsprogrammer er basert på solid forskning og kunnskapsbasert praksis. Dette sikrer at barn og foreldre får den beste mulige støtten.

Parental Alienation Syndrome (PAS): Når konflikter mellom foreldre skader barnas mentale helse

av
Folkeregistermyndigheten, NAV og Domstolene: roller og ansvar i Barneloven

Parental Alienation Syndrome (PAS) er et begrep som ble introdusert av den amerikanske psykiateren Richard A. Gardner på 1980-tallet. Det refererer til situasjoner der et barn har en irrasjonell og vedvarende avvisning av en forelder, uten gyldig grunn. Dette kan skje når den andre forelderen manipulerer eller påvirker barnet til å avvise den andre forelderen, ofte som et resultat av en konflikt i foreldrenes forhold.

PAS er en kontroversiell diagnose og har blitt møtt med kritikk og debatt i fagmiljøet. Noen hevder at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig bevis for å støtte diagnosen, mens andre mener at det er et reelt fenomen som har negative konsekvenser for barnet og den avviste forelderen.

Forskning på området har vært begrenset, men det finnes en del studier som har undersøkt forekomsten og konsekvensene av PAS. En studie publisert i Journal of Child Custody fant at barn som hadde vært utsatt for PAS hadde større sannsynlighet for å oppleve depresjon, angst og traumer enn barn som ikke hadde vært utsatt for det. En annen studie, publisert i Journal of Divorce and Remarriage, fant at PAS hadde en negativ innvirkning på den avviste forelderens mentale helse og relasjoner med barnet.

Imidlertid har noen forskere argumentert for at diagnosen kan føre til feilaktig anklage om at en forelder manipulerer barnet, og at den kan brukes som et verktøy i foreldrekonflikter. Det er derfor viktig å være kritisk til bruken av PAS og sørge for at eventuelle påstander om manipulasjon av barnet er basert på solid bevis og grundige undersøkelser.

Selv om forskningen på området er begrenset, er det klart at PAS kan ha negative konsekvenser for barnet og den avviste forelderen. Det er derfor viktig at fagfolk som jobber med barn og familier er oppmerksomme på fenomenet og tar hensyn til det i sin praksis.

Referanser:

  1. Clawar, S. S., & Rivlin, B. V. (2013). Children held hostage: Dealing with programmed and brainwashed children. American Bar Association.
  2. Johnston, J. R. (2010). Parental alienation: A review of relevant literature. Journal of Child Custody, 7(1), 49-75.
  3. Warshak, R. A. (2015). Ten parental alienation fallacies that compromise decisions in court and in therapy. Professional Psychology: Research and Practice, 46(4), 235-249.
  4. Baker, A. J. L. (2010). Adult recall of parental alienation in a community sample: Prevalence and associations with psychological maltreatment. Journal of Divorce & Remarriage, 51(1), 16-35.

Hvis du ønsker bistand i din sak etter barneloven kan du ta kontakt her:

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]