Regler om samvær

Forholdet mellom reglene om samvær og vedtak om adressesperre

av
barneloven, samværsrett, barnets beste, avtalefrihet, barns mening, alder og modenhet, foreldresamarbeid, barnerettigheter, inkludering av barn, rettslige retningslinjer. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva innebærer avtalefriheten i barneretten? Hvordan skal foreldrenes avtale om samværsretten ta hensyn til barnets beste? På hvilken måte skal barnets mening inkluderes i avgjørelser om samværsrett? Hvilke retningslinjer fastsetter barneloven § 43 for avtaler om samværsrett? Hvorfor er prinsippet om barnets beste avgjørende i barnerettslige avgjørelser?

I tidligere diskusjoner har vi utforsket de juridiske aspektene rundt vedtak om adressesperre og hva det innebærer for trusselutsatte personer. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på forholdet mellom reglene om samvær og vedtak om adressesperre, og hvordan disse to selvstendige regelsettene interagerer.

Bakgrunn og kontekst:

Som tidligere diskutert, er reglene om samvær og adressesperre to separate rettsområder uten en direkte lovbestemt sammenheng. Barneloven § 43 b fastslår at dersom noen har forbud mot å kontakte eller besøke et barn etter straffeloven § 57 og straffeprosessloven § 222 a, så kan de i utgangspunktet ikke ha samvær med barnet. Imidlertid er det ingen tilsvarende bestemmelse som gjelder for vedtak om adressesperre.

Dette er et bevisst valg fra lovgivers side. En arbeidsgruppe som forberedte endringer i barneloven i 2005, påpekte at trusselbildet i saker med sperret adresse ofte var av en slik karakter at det kunne føre til at domstolene i stor grad nektet samvær. Samtidig understreket de viktigheten av å gjøre en konkret vurdering av hver enkelt sak, basert på barnets beste-prinsippet i barneloven.

Lovgivernes standpunkt:

I proposisjonen sluttet departementet seg til denne tilnærmingen og fremmet ikke noe lovforslag som automatisk nektet samvær ved vedtak om adressesperre. De mente at domstolene, i tråd med barneloven, i mange tilfeller ville ha tilstrekkelig grunnlag for å nekte samvær når trusselutøveren utgjorde en alvorlig trussel mot den andre forelderen.

Departementet pekte på flere grunner til denne tilnærmingen. Blant annet ville det være vanskelig å ivareta beskyttelsen av den trusselutsatte samtidig som trusselutøveren hadde samværsrett. Å opprettholde sperret adresse og samvær ville skape en uholdbar situasjon der barnet kunne røpe sin bosted og andre sensitive opplysninger. Dette ville være en omsorgssvikt overfor barnet fra trusselutøverens side.

Senere utvikling og utfordringer:

I senere endringer i barneloven, spesielt i 2013, ble det arbeidet med å senke terskelen for å nekte samvær. Departementet gjorde det klart at i tilfeller der en forelder hadde sperret adresse og trusselutøveren hadde utsatt bostedsforelder og barnet for trusler, bør samvær normalt ikke fastsettes. Dette skulle skje av hensyn til sikkerheten til den trusselutsatte og barnets beste.

Selv om denne tilnærmingen virket som et steg i riktig retning for å beskytte trusselutsatte personer, har den også skapt noen utfordringer. Det har oppstått spørsmål om hvor langt domstolene skal gå i å legge politiets begrunnelse for sperrevedtaket til grunn. Å gjøre sperrevedtaket til en avgjørende premiss kan begrense den reelle påvirkningsmuligheten for far i samværssaken.

Hvilke reiser omfattes av reglene om samværskostnader?

av
Samværskostnader, Barneloven, Reisekostnader ved samvær, Foreldreavtale, Henting og bringing av barn, Samværsforelder, Bostedsforelder, Samværsordning, Alenereiser med barn, Transport med barn, Aldersgrense for barn på reise, Reise med barn alene, Barnets beste ved reising, Foreldrenes avtale om samvær, Regler om samvær, Barn og reisekostnader, Reisens varighet med barn, Transportmidler for barn, Voksen følge for barn, Overgangsperiode for barnereiser.

Reglene om samværskostnader er av stor betydning for foreldre som har avtalt samvær med barna sine. Det er viktig å forstå hva som omfattes av disse reglene og hvordan de fungerer i praksis. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hvilke reiser som omfattes av reglene om samværskostnader, og hva som må vurderes når det gjelder barnets reise i følge med en voksen.

Hvem skal hente og bringe barnet?

Foreldrene har muligheten til å avtale hvem som skal ha ansvaret for å hente og bringe barnet til samvær, samt hvor dette skal skje. Dette kan for eksempel inkludere henting i barnehagen eller på skolen. Dersom det ikke er inngått en avtale som sier noe annet, er det normalt samværsforelderen som har ansvaret for å hente og bringe barnet.

Det er imidlertid også mulig at bostedsforelderen blir pålagt å medvirke til henting og bringing av barnet, dersom dette er nødvendig for at samværet skal kunne gjennomføres. Prinsippene som ligger til grunn her er ikke lovfestede, men vil ofte følge implisitt av den enkelte samværsordning som er fastsatt.

Reisekostnader for samvær

Bestemmelsen i § 44 første ledd andre punktum av barneloven er tydelig på at reisekostnadene som omfattes av reglene om samværskostnader inkluderer både kostnader forbundet med samværsforelderens eller bostedsforelderens reise når barnet skal hentes og/eller bringes, samt samværsforelderens reisekostnader når vedkommende skal tilbringe tid med barnet på barnets bosted.

Denne bestemmelsen kom som følge av en tidligere dom der retten kom til at den daværende ordlyden ikke dekket foreldrenes alenereiser ved henting eller bringing av barn ved samvær, eller samværsforeldres alenereiser til barnets bosted. Mer informasjon om dette kan finnes i Ot.prp.nr.69 (2007–2008) kapittel 3.2.

Reise med barnet

I noen tilfeller kan det være nødvendig at barnet reiser i følge med en voksen. Barnets alder og modenhet spiller en viktig rolle i vurderingen av om det kan reise alene eller om det må ha følge av en voksen. For ulike transportmidler er det faste aldersgrenser som bestemmer når et barn kan reise alene.

Dersom det oppstår uenighet mellom foreldrene om hvorvidt barnet kan reise alene eller ikke når barnet har nådd den nødvendige alderen, skal den fastsatte aldersgrensen for det aktuelle transportmiddelet normalt være styrende.

Unntaksvis kan det likevel være rimelig å inkludere reisekostnadene for en voksen utover aldersgrensen når det er urimelig å la barnet reise alene. Dette må vurderes nøye med tanke på barnets alder, modenhet, funksjonsdyktighet, reisens varighet og om det er nødvendig med bytting av transportmiddel underveis. For barnets beste bør foreldrene også være villige til å akseptere økte reisekostnader i en overgangsperiode, slik at barnet gradvis kan venne seg til å reise alene.