Reisekostnader ved samvær når en av partene bor i utlandet

barneloven, reisekostnader ved samvær, part i utlandet, internasjonal barnerett, barnets beste, barnerettslige saker, økonomisk vurdering, barnefordeling, juridisk bistand, internasjonal barnerett, reiseutgifter, samværsavtale, utenlandsk bosted, kjøpekraft, barnets rettigheter, internasjonal familierett, barnefordelingsregler, reisekostnadstolkning, barnets beste vurdering, internasjonale barnerettslige forhold

I barnerettssaker som omhandler reisekostnader ved samvær, oppstår det situasjoner der en av partene bor i utlandet. Dette reiser spørsmål om hvordan regelverket om reisekostnader skal anvendes når en av partene har bosted utenfor Norges grenser. I dette blogginnlegget vil vi utforske hvordan loven håndterer slike tilfeller og hvilke prinsipper som ligger til grunn.

Barnefordelingsregler og reisekostnader ved samvær er regulert i barneloven, nærmere bestemt i § 44. Det er viktig å merke seg at denne bestemmelsen kommer til anvendelse selv når en av partene bor i utlandet, forutsatt at kravet retter seg mot eller barnet er bosatt i Norge, som fastslått i barneloven § 82.

En av de komplekse utfordringene i slike tilfeller er de store forskjellene som kan eksistere mellom land når det gjelder inntektstyper, stønadsformer og skatteregler. For å unngå urettferdige eller uhensiktsmessige resultat må tolkningen av inntektsbegrepet i denne sammenhengen være bred. Dette betyr at det ikke kun er bruttoinntektene som er avgjørende, men også andre faktorer som påvirker partenes økonomi.

Det er viktig å forstå at prisen på varer og tjenester kan variere betydelig mellom land, noe som igjen påvirker partenes kjøpekraft. Derfor må sammenligningen av partenes inntekt tas med i betraktningen i lys av disse faktorene. Det er en helhetlig vurdering som tar hensyn til alle relevante økonomiske forhold, både i Norge og i utlandet.

I saker der en av partene bor i utlandet, blir det nødvendig å vurdere alle aspekter av deres økonomiske situasjon grundig. Dette kan inkludere inntekter, utgifter, levekostnader og andre økonomiske forhold som er spesifikke for den internasjonale konteksten. Formålet er å sikre at den endelige avgjørelsen om reisekostnader ved samvær tar hensyn til hva som er mest rettferdig og i tråd med barnets beste, uavhengig av partenes geografiske plassering.

I tilfeller der en av partene bor i utlandet, er det avgjørende å søke juridisk rådgivning og bistand fra fagfolk med ekspertise innen barnerett og internasjonale juridiske forhold. Dette vil bidra til å sikre at rettighetene til alle involverte parter ivaretas på en rettferdig måte og i samsvar med gjeldende lovverk.

Unntaksbestemmelsen: ‘særlege grunnar’ i reisekostnader ved samvær

Reisekostnader ved samvær, Barneloven § 44, Særlege grunnar, Foreldrenes inntekt, Forholdsmessig fordeling, NAV behandling, Domstolens rolle, Forliksråd mekling, Unntaksbestemmelse, Rimelighetsvurdering, Reiseutgifter, Inntektsbasert fordeling, Høye reisekostnader, Saksbehandling hos NAV, Saker om barnebidrag, Reisevei og reisemåte, Partsbegrep, Bidragsevnevurdering, Samværsordning, Barnets beste.

Det er kjent at reisekostnader ved samvær mellom barn og foreldre kan utgjøre en betydelig utfordring, spesielt når det er store inntektsforskjeller mellom foreldrene. Barneloven § 44 fastsetter hovedregelen om at reisekostnadene skal fordeles forholdsmessig etter foreldrenes inntekt. Men hva skjer når denne regelen fører til særlig urimelige resultater?

Unntaket: “Særlege grunnar”

Ifølge loven har vi et unntak som gir adgang til å fravike hovedregelen. Dette unntaket er formulert i barneloven § 44 andre ledd og refereres til som “særlege grunnar”. Vilkåret for at NAV eller domstolen skal kunne bestemme en annen fordeling av reisekostnadene enn forholdsmessig etter foreldrenes inntekt, er at det foreligger særlige grunner som gjør dette rimelig.

Særlige grunner – en høy terskel

Det er viktig å merke seg at denne unntaksbestemmelsen er ment å være en siste utvei og skal tolkes restriktivt. Det skal med andre ord mye til for at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse. I forarbeidene til loven er det presisert at unntaket skal brukes når en forholdsmessig fordeling av reisekostnadene vil føre til svært urimelige resultater. Med andre ord må det være ekstraordinære og vektige grunner som rettferdiggjør en annen fordeling.

Rimelighetsvurdering

Ved vurderingen av “særlege grunnar” skal det legges stor vekt på hva som er til barnets beste. Det skal foretas en helhetlig vurdering av hver av foreldrenes totale situasjon. I denne vurderingen kan flere faktorer komme inn, inkludert foreldrenes økonomi, reisevei og reisemåte. Det viktigste er å sikre barnets velferd og behov for underhold fra bostedsforelderen.

Flytting som en del av “særlege grunnar”

Forarbeidene til loven gir også retningslinjer for situasjoner der en av foreldrene flytter. Selv om flytting i seg selv ikke utgjør en “særlege grunn,” kan det være ett av flere momenter som til sammen utgjør en slik grunn. Andre momenter kan inkludere barnets spesielle behov, reisekostnadene og foreldrenes økonomiske situasjon.

Endringer i barneloven § 44: Utvidet adgang til å innhente opplysninger om reisekostnader ved samvær

Reisekostnader ved samvær, Barneloven endringer, NAV og reisekostnader, Utvidet adgang for NAV, Barneloven § 44, Samværsordninger, Foreldresamarbeid, Juridiske endringer, Forvaltningsloven og samvær, Inntektsoffentlighet, Rettferdige avgjørelser, Barnets beste prinsipp, Rettslige oppdateringer, Familiepolitikk, Utredningsplikt i samværssaker, Innsyn i økonomi, Foreldrenes rettigheter, Juridisk veiledning, Samværsordning justeringer, Barn og foreldrelov.

I tråd med lovendringer som trådte i kraft fra 1. januar 2023, har barneloven § 44 gjennomgått betydningsfulle justeringer som berører spørsmålet om reisekostnader i forbindelse med samvær mellom barn og foreldre som bor hver for seg. Denne endringen har ført til en utvidelse av NAVs myndighet når det kommer til å innhente nødvendige opplysninger for å håndtere saker knyttet til fordeling av reisekostnader.

Barneloven § 44: Bakgrunn og formål

Tidligere var spørsmål knyttet til reisekostnader ved samvær hovedsakelig basert på partenes egen rapportering av inntektene og kostnadene. Dette kunne noen ganger føre til tvister og utfordringer i saker hvor partene ikke samarbeidet eller ga ufullstendig informasjon.

Med de nye endringene i barneloven er det innført et tredje punktum i § 44 første ledd som åpner for at reglene i barneloven § 70 syvende ledd kan benyttes i saker som omhandler reisekostnader ved samvær. Dette gir NAV myndighet til å innhente nødvendige opplysninger på samme måte som det gjøres i saker om fastsettelse og endring av barnebidrag. Formålet med denne endringen er å sikre at sakene blir så godt opplyst som mulig, slik at rettferdige og rimelige avgjørelser kan treffes.

Forvaltningsloven og utredningsplikt

I tillegg til endringene i barneloven, er det viktig å merke seg at forvaltningslovens bestemmelser om utredningsplikt (§ 17) også får anvendelse i saker som omhandler reisekostnader ved samvær. Dette innebærer at NAV, når de har kompetanse til å behandle saken, skal sørge for at saken er grundig opplyst før det treffes vedtak. Dette bidrar til å sikre at alle relevante opplysninger blir vurdert, og at rettferdige avgjørelser kan fattes.

Innsyn i inntekter

Videre gir forvaltningsloven § 18 foreldrene rett til å få innsyn i hverandres inntekter. Dette er en viktig del av prosessen med å vurdere reisekostnadene og fordelingen av dem. Åpenhet om inntekter er avgjørende for å sikre en rettferdig og balansert vurdering av saken.

Oppsummering

Endringene i barneloven har styrket NAVs rolle i å håndtere saker som omhandler reisekostnader ved samvær. Med utvidet adgang til å innhente opplysninger og tydelige retningslinjer for utredningsplikt, legges det til rette for mer effektiv og rettferdig behandling av slike saker. Dette er i tråd med prinsippet om å prioritere barnets beste i alle samværssaker.

Hvilke reiser omfattes av reglene om samværskostnader?

Samværskostnader, Barneloven, Reisekostnader ved samvær, Foreldreavtale, Henting og bringing av barn, Samværsforelder, Bostedsforelder, Samværsordning, Alenereiser med barn, Transport med barn, Aldersgrense for barn på reise, Reise med barn alene, Barnets beste ved reising, Foreldrenes avtale om samvær, Regler om samvær, Barn og reisekostnader, Reisens varighet med barn, Transportmidler for barn, Voksen følge for barn, Overgangsperiode for barnereiser.

Reglene om samværskostnader er av stor betydning for foreldre som har avtalt samvær med barna sine. Det er viktig å forstå hva som omfattes av disse reglene og hvordan de fungerer i praksis. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hvilke reiser som omfattes av reglene om samværskostnader, og hva som må vurderes når det gjelder barnets reise i følge med en voksen.

Hvem skal hente og bringe barnet?

Foreldrene har muligheten til å avtale hvem som skal ha ansvaret for å hente og bringe barnet til samvær, samt hvor dette skal skje. Dette kan for eksempel inkludere henting i barnehagen eller på skolen. Dersom det ikke er inngått en avtale som sier noe annet, er det normalt samværsforelderen som har ansvaret for å hente og bringe barnet.

Det er imidlertid også mulig at bostedsforelderen blir pålagt å medvirke til henting og bringing av barnet, dersom dette er nødvendig for at samværet skal kunne gjennomføres. Prinsippene som ligger til grunn her er ikke lovfestede, men vil ofte følge implisitt av den enkelte samværsordning som er fastsatt.

Reisekostnader for samvær

Bestemmelsen i § 44 første ledd andre punktum av barneloven er tydelig på at reisekostnadene som omfattes av reglene om samværskostnader inkluderer både kostnader forbundet med samværsforelderens eller bostedsforelderens reise når barnet skal hentes og/eller bringes, samt samværsforelderens reisekostnader når vedkommende skal tilbringe tid med barnet på barnets bosted.

Denne bestemmelsen kom som følge av en tidligere dom der retten kom til at den daværende ordlyden ikke dekket foreldrenes alenereiser ved henting eller bringing av barn ved samvær, eller samværsforeldres alenereiser til barnets bosted. Mer informasjon om dette kan finnes i Ot.prp.nr.69 (2007–2008) kapittel 3.2.

Reise med barnet

I noen tilfeller kan det være nødvendig at barnet reiser i følge med en voksen. Barnets alder og modenhet spiller en viktig rolle i vurderingen av om det kan reise alene eller om det må ha følge av en voksen. For ulike transportmidler er det faste aldersgrenser som bestemmer når et barn kan reise alene.

Dersom det oppstår uenighet mellom foreldrene om hvorvidt barnet kan reise alene eller ikke når barnet har nådd den nødvendige alderen, skal den fastsatte aldersgrensen for det aktuelle transportmiddelet normalt være styrende.

Unntaksvis kan det likevel være rimelig å inkludere reisekostnadene for en voksen utover aldersgrensen når det er urimelig å la barnet reise alene. Dette må vurderes nøye med tanke på barnets alder, modenhet, funksjonsdyktighet, reisens varighet og om det er nødvendig med bytting av transportmiddel underveis. For barnets beste bør foreldrene også være villige til å akseptere økte reisekostnader i en overgangsperiode, slik at barnet gradvis kan venne seg til å reise alene.

Opphevelse av Rundskriv Q-2008-15 og Endringer i Barneloven § 44

Barneloven § 44, NAV og barneloven, Rundskriv Q-2008-15 opphevet, Endringer i barneloven, Foreldrenes ansvar for reisekostnader, Organisatorisk endring i barne- og familievernet, Lovendring i kraft 2023, Forvaltningsansvar for samvær, Ot.prp.nr.69 (2007–2008), Privatrettslig avtale om samvær, Reisekostnader ved samvær, Samværsavtaler mellom foreldre, NAVs myndighet i samværssaker, Foreldres frihet i avtalefrihet, Særlige grunner for reisekostnadsfordeling, Barneloven og aldergrense, Delt bosted og samvær, Familieforhold og reisekostnader, Organisatorisk endring i barnevernet, Forvaltningsansvar i barnevernssaker.

Det er med virkning fra 1. januar 2023 at Rundskriv Q-2008-15, utarbeidet av Barne- og familiedepartementet den 18. desember 2008, er blitt opphevet. Denne opphevelsen følger som et resultat av de betydningsfulle endringene som er gjort i barneloven § 44 ved lov av 17. juni 2022, nummer 44.

Forarbeider til denne lovendringen inkluderer Prop.94 L (2021–2022), Innst.349 L (2021–2022), og Lovvedtak 75 (2021–2022). Endringene markerer en vesentlig overføring av forvaltningsansvar fra statsforvalterembetene til arbeids- og velferdsetaten, som heretter vil bli omtalt som NAV. Det er viktig å understreke at denne overføringen utelukkende er en organisatorisk endring, uten innvirkning på lovverket knyttet til barneloven § 44.

Barneloven § 44 pålegger et viktig ansvar på foreldrene når det kommer til vurderingen av eventuelle reisekostnader i forbindelse med samvær med barn. I Ot.prp.nr.69 (2007–2008), side 16, blir dette ansvaret utførlig behandlet. Her presiseres det at foreldrene må ta hensyn til flere faktorer, inkludert praktiske aspekter og økonomi, når de avtaler samvær. Det er ikke hensiktsmessig å avtale mer samvær enn det som er økonomisk realistisk for begge parter.

Det er viktig å merke seg at den økonomiske avtalen mellom foreldrene er et privatrettslig forhold. Dette innebærer at foreldrene har full frihet til å avtale hvordan de ønsker å fordele reisekostnadene knyttet til samvær, basert på deres spesifikke situasjon. Dette prinsippet er også nedfelt i § 44, første ledd, første punktum.

NAVs myndighet til å fastsette reisekostnadsfordelingen mellom foreldrene er regulert i § 44, andre ledd. For at NAV skal kunne behandle en sak angående fordeling av reisekostnader, må det foreligge spesielle grunner, og begge foreldrene må være enige om at saken skal løses på denne måten. Hvis det gjelder barn over 15 år, kan NAV behandle saken selv om kun den ene forelderen ønsker det.

Det er viktig å merke seg at NAV ikke kan behandle saker som omhandler fordeling av reisekostnader for barn over 18 år. Barneloven gjelder kun for barn inntil de fyller 18 år, med mindre det følger spesielle bestemmelser i loven.

Ot.prp.nr.43 (2000–2001) gir også ytterligere veiledning ved å fastslå at bestemmelsen om reisekostnader ikke gjelder når barnet har delt bosted. I slike saker blir ingen av foreldrene ansett for å ha samvær med barnet, og dermed pålegges de heller ikke ansvar for reisekostnader.

Hvorfor kan fylkesmannen gi tvangskraft til foreldreavtaler, og hva betyr dette for barnet?

Barneloven § 55, foreldreansvar, fast bosted, samvær, fylkesmannen, meklingsattest, barnets beste, barns rettigheter, samlivsbrudd, foreldreavtale, tvangskraft, barnets stemme, rettssikkerhet, familierett, foreldretvist, samarbeid etter samlivsbrudd, barnesamtaler, barneverntjenesten, sosialtjenesten, fylkesmannens rolle, reisekostnader ved samvær, amikabel løsning, barns velvære

Når to foreldre skiller lag, står de overfor viktige beslutninger om foreldreansvar, barnets faste bosted og samværsordninger. Ifølge barneloven § 55 i Norge, har foreldre muligheten til å gi disse avtalene tvangskraft gjennom fylkesmannen. Men hva innebærer dette, og hvordan sikres barnets beste i denne prosessen?

Foreldrenes enighet som grunnlag for tvangskraft

For at fylkesmannen skal gi en avtale tvangskraft, er det et grunnleggende krav at begge foreldrene ber om det. Dette betyr at foreldrene må ha kommet til enighet om viktige beslutninger angående barnet etter samlivsbruddet. En gyldig meklingsattest er også nødvendig, noe som sikrer at en profesjonell har bistått i å nå en avtale som tjener barnets interesser.

Barnets beste som hovedfokus

Det sentrale vilkåret for at fylkesmannen skal godkjenne en slik avtale er at den først og fremst retter seg etter det som er best for barnet. Dette innebærer en grundig vurdering av avtalen i lys av barnets behov og interesser. Fylkesmannen har en selvstendig plikt til å vurdere om avtalen samsvarer med barnets beste.

Inkludering av barnets stemme

Barneloven § 31 understreker barnets rett til å bli hørt i saker som angår dem direkte. Fylkesmannen må derfor forsikre seg om at barnet har fått anledning til å gi uttrykk for sin mening. I praksis antas det at fylkesmenn sjelden vil fravike det foreldrene er enige om, særlig hvis det er konsensus om hva barnet mener.

Rettssikkerhet og enkelhet i prosessen

Ved å beholde adgangen til å gi avtaler tvangskraft når foreldrene er enige, sikres nødvendige rettssikkerhetskrav samtidig som prosessen blir enkel og kostnadsfri for partene. Dette systemet fremmer også en viss praktisk erfaring for fylkesmennene på dette området, gitt deres fortsatte ansvar for informasjon og veiledning.

Fylkesmannens rolle i reisekostnader ved samvær

Interessant nok beholdt fylkesmannen også myndigheten til å avgjøre saker om reisekostnader ved samvær, dersom begge foreldrene ønsker det. Dette viser en bredere rolle fylkesmannen spiller i å opprettholde en rettferdig og hensiktsmessig ordning for barnet etter foreldrenes samlivsbrudd.

Avsluttende Tanker

Prosessen styrt av fylkesmannen i slike saker er essensiell for å sikre at barnets behov blir prioritert. Samtidig gir det en strukturert og rettferdig tilnærming for foreldre som søker en amikabel løsning etter samlivsbrudd. I hjertet av denne prosessen ligger det viktige prinsippet om å lytte til og respektere barnets stemme, noe som er avgjørende for deres velvære og utvikling.

Reisekostnader ved samvær

Det følger av barneloven § 44 at foreldrene skal dele på kostnadene ved samværgjennomføring. Tidligere var det slik at slik kostnadsdekning ikke inkluderte reisen til samværsforelderen dersom ikke også barnet var med på reisen. Dette ble senere endret slik at nå er også disse kostnadene tatt med.

Det er grunn til å understreke at bestemmelsen ikke sier at foreldrene skal dele likt på kostnadene. Selv mange tingretter legger dette til grunn, men det er ikke riktig lovanvendelse. Som det fremgår av barneloven § 44 er det forholdet mellom foreldrenes inntekt som legges til grunn. Utarbeidelse av brøk tilbyr NAV som tjeneste.

 

§ 44.Reisekostnader ved samvær

Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Kostnadene som skal delast, er kostnader til barnet si reise, foreldra sine nødvendige kostnader til reise i samband med å hente eller bringe barnet til samværet og samværsforelderen sine kostnader til eiga reise når samværet skjer der barnet bur.

Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadene. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadene i staden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande. Fylkesmannen eller departementet sitt vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullførast ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.


Rundskriv fra Barne- og likestillingsdepartementet om reisekostnader ved samvær som har betegnelsen Q-2008-15 kan informere om bl.a.

  • Dersom foreldrene ikke kan komme til enighet om en fordeling av reisekostnadene, må den som hevder å ha et krav mot den andre bringe saken inn for fylkesmannen eller forliksrådet for å få tvangsgrunnlag. Dersom kravet ikke innfris, må kravet inndrives som et alminnelig pengekrav etter tvangsfullbyrdelseslovens regler.
  • For noen foreldre vil det være hensiktsmessig at den ene legger ut og senere får pengene tilbake, mens det for andre er mer hensiktsmessig at de betaler annen hver gang eller en av tre reiser osv. I de tilfellene der foreldrene ikke selv klarer å finne frem til en ordning for hvordan selve betalingen av reisekostnaden skal skje mellom dem, vil det naturlige utgangspunkt etter departementets vurdering, være at betaling skjer etterskuddsvis.
  • Med reisekostnader menes alle kostnadene foreldrene har som knytter seg til selve reisen til barna og til voksne der deres reise omfattes, jf. § 44 første ledd. Reisekostnader til feriereiser under samværet faller utenfor fordelingen. Reisekostnader må tolkes bokstavelig og omfatter ikke eventuell tapt arbeidsfortjeneste i forbindelse med at den ene forelderen bringer barnet til eller fra samvær.
  • Der partene ikke blir enige om noe annet, må reisekostnadene som skal fordeles være rimelige og nødvendige. Dersom en av foreldrene påstår at den andre ikke har valgt den billigste løsningen, legges bevisbyrden for dette på den som setter frem påstanden. Det må tas med i vurderingen at det er barnets beste som skal være avgjørende, og at en dyrere reisemåte i noen tilfeller kan representere et bedre alternativ for barnet.
  • Til spørsmålet om hvilke kostnader som er rimelig å legge til grunn ved bilkjøring antar departementet at det bare må være de faktiske reisekostnadene som omfattes, og ikke kostnader til forsikring på bil etc. De faktiske kostnadene ved bilkjøring kan for eksempel være utgifter til drivstoff, bomavgifter, ferger og tunneler. Uavhengig av hvor mange ulike transportmidler som benyttes, er det reisekostnadene fra dør til dør som skal fordeles.

Du kan også laste ned brosjyren Reisekostnader ved samvær utarbeidet av departementet.

Reisekostnader ved samvær

Hovedregelen er at foreldre skal dele reiseutgiftene ved samvær etter deres respektive inntekter. Det er altså ikke slik at utgangspunktet er at foreldrene skal dele kostnadene likt.

Foreldrene kan avtale at det skal være annerledes. Ikke sjeldent velger foreldre å fravike utgangspunkte for å heller dele utgiftene likt.

Reisekostnader ved samvær er lovfestet i barneloven § 44:

§ 44. Reisekostnader ved samvær

Reisekostnadene ved samvær skal delast mellom foreldra etter storleiken på inntektene deira der foreldra ikkje blir samde om noko anna. Kostnadene som skal delast, er kostnader til barnet si reise, foreldra sine nødvendige kostnader til reise i samband med å hente eller bringe barnet til samværet og samværsforelderen sine kostnader til eiga reise når samværet skjer der barnet bur.

Dersom særlege grunnar gjer det rimeleg, kan retten fastsetje ei anna fordeling av reisekostnadene. Er foreldra samde om det, kan sak om reisekostnadene i staden gå til fylkesmannen. Har barnet fylt 15 år, kan sak om reisekostnader gå til fylkesmannen jamvel om berre ein av foreldra ber om det. Reglane i § 64 gjeld tilsvarande. Fylkesmannen eller departementet sitt vedtak er tvangsgrunnlag for utlegg.

Når begge foreldra ber om det, kan fylkesmannen fastsetje at ei skriftleg avtale om deling av reisekostnader skal kunne tvangsfullførast ved utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 7.