reiseutgifter

Reisekostnader ved samvær når en av partene bor i utlandet

av
barneloven, reisekostnader ved samvær, part i utlandet, internasjonal barnerett, barnets beste, barnerettslige saker, økonomisk vurdering, barnefordeling, juridisk bistand, internasjonal barnerett, reiseutgifter, samværsavtale, utenlandsk bosted, kjøpekraft, barnets rettigheter, internasjonal familierett, barnefordelingsregler, reisekostnadstolkning, barnets beste vurdering, internasjonale barnerettslige forhold

I barnerettssaker som omhandler reisekostnader ved samvær, oppstår det situasjoner der en av partene bor i utlandet. Dette reiser spørsmål om hvordan regelverket om reisekostnader skal anvendes når en av partene har bosted utenfor Norges grenser. I dette blogginnlegget vil vi utforske hvordan loven håndterer slike tilfeller og hvilke prinsipper som ligger til grunn.

Barnefordelingsregler og reisekostnader ved samvær er regulert i barneloven, nærmere bestemt i § 44. Det er viktig å merke seg at denne bestemmelsen kommer til anvendelse selv når en av partene bor i utlandet, forutsatt at kravet retter seg mot eller barnet er bosatt i Norge, som fastslått i barneloven § 82.

En av de komplekse utfordringene i slike tilfeller er de store forskjellene som kan eksistere mellom land når det gjelder inntektstyper, stønadsformer og skatteregler. For å unngå urettferdige eller uhensiktsmessige resultat må tolkningen av inntektsbegrepet i denne sammenhengen være bred. Dette betyr at det ikke kun er bruttoinntektene som er avgjørende, men også andre faktorer som påvirker partenes økonomi.

Det er viktig å forstå at prisen på varer og tjenester kan variere betydelig mellom land, noe som igjen påvirker partenes kjøpekraft. Derfor må sammenligningen av partenes inntekt tas med i betraktningen i lys av disse faktorene. Det er en helhetlig vurdering som tar hensyn til alle relevante økonomiske forhold, både i Norge og i utlandet.

I saker der en av partene bor i utlandet, blir det nødvendig å vurdere alle aspekter av deres økonomiske situasjon grundig. Dette kan inkludere inntekter, utgifter, levekostnader og andre økonomiske forhold som er spesifikke for den internasjonale konteksten. Formålet er å sikre at den endelige avgjørelsen om reisekostnader ved samvær tar hensyn til hva som er mest rettferdig og i tråd med barnets beste, uavhengig av partenes geografiske plassering.

I tilfeller der en av partene bor i utlandet, er det avgjørende å søke juridisk rådgivning og bistand fra fagfolk med ekspertise innen barnerett og internasjonale juridiske forhold. Dette vil bidra til å sikre at rettighetene til alle involverte parter ivaretas på en rettferdig måte og i samsvar med gjeldende lovverk.

Unntaksbestemmelsen: ‘særlege grunnar’ i reisekostnader ved samvær

av
Reisekostnader ved samvær, Barneloven § 44, Særlege grunnar, Foreldrenes inntekt, Forholdsmessig fordeling, NAV behandling, Domstolens rolle, Forliksråd mekling, Unntaksbestemmelse, Rimelighetsvurdering, Reiseutgifter, Inntektsbasert fordeling, Høye reisekostnader, Saksbehandling hos NAV, Saker om barnebidrag, Reisevei og reisemåte, Partsbegrep, Bidragsevnevurdering, Samværsordning, Barnets beste.

Det er kjent at reisekostnader ved samvær mellom barn og foreldre kan utgjøre en betydelig utfordring, spesielt når det er store inntektsforskjeller mellom foreldrene. Barneloven § 44 fastsetter hovedregelen om at reisekostnadene skal fordeles forholdsmessig etter foreldrenes inntekt. Men hva skjer når denne regelen fører til særlig urimelige resultater?

Unntaket: “Særlege grunnar”

Ifølge loven har vi et unntak som gir adgang til å fravike hovedregelen. Dette unntaket er formulert i barneloven § 44 andre ledd og refereres til som “særlege grunnar”. Vilkåret for at NAV eller domstolen skal kunne bestemme en annen fordeling av reisekostnadene enn forholdsmessig etter foreldrenes inntekt, er at det foreligger særlige grunner som gjør dette rimelig.

Særlige grunner – en høy terskel

Det er viktig å merke seg at denne unntaksbestemmelsen er ment å være en siste utvei og skal tolkes restriktivt. Det skal med andre ord mye til for at unntaksbestemmelsen kommer til anvendelse. I forarbeidene til loven er det presisert at unntaket skal brukes når en forholdsmessig fordeling av reisekostnadene vil føre til svært urimelige resultater. Med andre ord må det være ekstraordinære og vektige grunner som rettferdiggjør en annen fordeling.

Rimelighetsvurdering

Ved vurderingen av “særlege grunnar” skal det legges stor vekt på hva som er til barnets beste. Det skal foretas en helhetlig vurdering av hver av foreldrenes totale situasjon. I denne vurderingen kan flere faktorer komme inn, inkludert foreldrenes økonomi, reisevei og reisemåte. Det viktigste er å sikre barnets velferd og behov for underhold fra bostedsforelderen.

Flytting som en del av “særlege grunnar”

Forarbeidene til loven gir også retningslinjer for situasjoner der en av foreldrene flytter. Selv om flytting i seg selv ikke utgjør en “særlege grunn,” kan det være ett av flere momenter som til sammen utgjør en slik grunn. Andre momenter kan inkludere barnets spesielle behov, reisekostnadene og foreldrenes økonomiske situasjon.

Forvaltning av reisekostnader ved samvær etter lovendring

av
reisekostnader, samvær, barneloven, inntektsfordeling, organisatoriske endringer, forvaltning av reisekostnader, foreldreansvar, lovendring, bidragsavtale, barnebidrag, økonomisk ansvar, dokumentasjon av inntekt, samværsavtaler, reiseutgifter, rettferdig fordeling, foreldreansvar, barne- og familievern, NAV, inntektsberegning, samarbeid mellom foreldre

Nylig har det vært betydningsfulle organisatoriske endringer i barne- og familievernet som har påvirket forvaltningen av reisekostnader ved samvær. Endringer i barneloven har ført til en omfordeling av ansvaret for denne viktige oppgaven. I dette blogginnlegget vil vi utforske disse endringene og deres innvirkning på foreldre som er involvert i samværssaker.

Reisekostnader og barneloven

Lovens hovedregel er tydelig når det gjelder fordeling av reisekostnader ved samvær. Dersom foreldrene ikke blir enige om en annen ordning, skal kostnadene fordeles forholdsmessig etter deres inntekter. Med andre ord, den som har den høyeste inntekten skal ta på seg den største delen av reiseutgiftene som er nødvendige for å muliggjøre samvær. Denne regelen reflekterer det felles økonomiske ansvaret foreldrene har for å sikre at barnet opprettholder en sunn og nær relasjon med begge foreldrene, selv om de ikke bor sammen i det daglige.

Inntektsberegning og dokumentasjon

For å implementere denne regelen krever loven en nøyaktig beregning av foreldrenes inntekter. Ifølge Ot.prp.nr.43 (2000–2001) bør det samme inntektsbegrepet som ved fastsetting av barnebidrag benyttes. Dette inkluderer personinntekt medregnet positive netto kapitalinntekter over et visst beløp per år. I tillegg skal eventuelle økonomiske stønader som mottas av bostedsforelderen, som utvidet barnetrygd eller kontantstøtte, legges til vedkommendes inntekt.

Skjønn og dokumentasjon av inntekt

I tilfeller der foreldrene ikke kan gi tilfredsstillende dokumentasjon av inntektene sine, eller der en av foreldrene ikke har inntekt, kan inntekten fastsettes ved skjønn. Dette gir rom for en vurdering av foreldrenes økonomiske situasjon når det gjelder reisekostnader. Tilsvarende gjelder for saker som omhandler fordeling av reisekostnader.

Samværsavtaler og avgjørelser

I tilfeller der det allerede eksisterer en bidragsavtale eller en tidligere avgjørelse om reisekostnader, kan det være hensiktsmessig å basere seg på de tidligere inntektene som grunnlag, dersom de fortsatt er relevante. Det er viktig å merke seg at det er foreldrene selv som skal avgjøre spørsmålet om reisekostnader, og begge parter må samarbeide for å gi hverandre nødvendig informasjon om inntektene sine.

Kostnader og Refusjoner ved Mekling: En oversikt over regler og prosedyrer

av
Mekling uten kostnader, refusjoner, andre meklere, familievernkontorene, statens satser for fri rettshjelp, faktiske timer, godtgjørelse, forberedelse og etterarbeid, kontakt med instanser, overtidsgodtgjørelse, reiseutgifter, deltakelse på kurs, rest-tid, krav om refusjon, Bufetat, regionkontoret, prest, forstander, utgifter til tolk, faktura, referansenummer, merverdiavgift, DFØ.

I henhold til Forskrift om mekling (§ 13), skal mekler utføre meklingen uten kostnader for foreldrene i inntil sju timer. Men hva skjer når andre meklere enn familievernkontorene benyttes? La oss utforske dette i detalj.

Mekling uten kostnader: Meklingstjenesten er normalt kostnadsfri for foreldrene i inntil sju timer. Dette gir en mulighet for foreldrene å jobbe sammen under veiledning av en mekler for å finne gode løsninger på konflikter. Sju timer kan være avgjørende for å etablere en dialog og finne frem til enighet.

Andre meklere og refusjoner: Dersom andre meklere enn de ved familievernkontorene benyttes, vil meklers arbeidsgiver få refundert utgiftene til mekling etter statens satser for fri rettshjelp. Dette gjelder også for inntil sju timer med mekling. Refusjonsbeløpet fastsettes etter en vurdering av utgiftene og i henhold til gjeldende satser.

Faktiske timer og godtgjørelse: Det er viktig å merke seg at det kun er det faktiske antall timer som brukes til mekling i hver sak som kan kreves refundert. Mekleren mottar ikke ekstra godtgjøring for forberedelse og etterarbeid knyttet til hver enkelt mekling. Andre kostnader som kontakt med instanser, overtidsgodtgjørelse, reiseutgifter eller deltakelse på kurs, dekkes heller ikke.

Rest-tid og krav om refusjon: Dersom et foreldrepar bruker mindre enn sju timer til mekling, kan ikke rest-tiden overføres til andre meklinger. Mekleren eller meklerens arbeidsgiver skal rette krav om refusjon av kostnader til Bufetat ved regionkontoret. Det er viktig å følge nøye retningslinjer for å sikre en korrekt og rettidig refusjon.

Mekling utført av prest eller forstander: Når meklingen utføres av en prest i offentlig kirkelig stilling eller forstander i registrert trossamfunn, er det bispedømmet eller trossamfunnet som fremmer kravet om refusjon. Dette sikrer en smidig prosess og klare retningslinjer for kostnadsdekning.

Utgifter til tolk: Mekling er en prosess som skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av språklig bakgrunn. Derfor dekkes nødvendige utgifter til tolk av Bufetat. Tolkefirmaer kan sende faktura for tolkeutgifter direkte på ehf-faktura til Bufetats organisasjonsnummer eller til DFØ, som er ansvarlig for fakturabehandling.

Attestert faktura og referansenummer: For rask og korrekt behandling av fakturaen, er det viktig at den er attestert av mekleren og merket med referansenummer. Dette bidrar til en effektiv håndtering av kostnadsrefusjoner og sikrer at utgiftene blir riktig registrert og behandlet.

Konklusjon: Kostnader og refusjoner knyttet til mekling er viktige aspekter å være klar over for foreldre som søker hjelp gjennom denne prosessen. Meklingen er normalt kostnadsfri i inntil sju timer, men det finnes også muligheter for refusjoner i tilfeller der andre meklere benyttes. Husk å følge de angitte retningslinjene for å sikre en korrekt refusjonsprosess. Ved behov for tolk, dekkes nødvendige utgifter av Bufetat. Vi håper denne informasjonen har vært nyttig og gir deg bedre innsikt i kostnader og refusjoner ved mekling.