Barn i Norge har ikke bare rettigheter, men også plikter, deriblant retten til skolegang og tilgang på barnehageplass. Disse rettighetene er nøye regulert av opplæringsloven og barnehageloven. Men det som virkelig gjør en forskjell er den fundamentale tilslutningen til FNs barnekonvensjon. Denne internasjonale traktaten, som har funnet sitt hjem i menneskerettighetsloven etter Norges ratifikasjon, gir en ekstra dimensjon til hvordan vi forstår og implementerer barns rettigheter.
En av de mest kraftfulle aspektene ved barnekonvensjonen er dens overlegenhet i forhold til nasjonale lover. Dersom det skulle oppstå en konflikt mellom konvensjonen og en nasjonal lov, vil barnekonvensjonen alltid ha forrang og må følges. Med denne overhøyheten markerer barnekonvensjonen sin betydning som en universell standard som går foran de nasjonale reguleringene.
Det er ingen unntak for hvilke barn som er omfattet av barnekonvensjonen. Alle personer under 18 år som befinner seg innenfor Norges grenser, er under dens beskyttelse. Denne inklusiviteten er en av de grunnleggende byggesteinene i konvensjonens bidrag til en rettferdig og trygg tilværelse for alle barn.
En nærmere granskning av barnekonvensjonen avdekker nøkkelbestemmelser som utgjør selve hjertet av dens innflytelse. Når vi snakker om retten til utdanning, blir artikkel 2, som forbyr diskriminering, artikkel 3, som fremhever barnets beste som et overordnet hensyn, og artikkel 12, som gir barn rett til å bli hørt i saker som berører dem selv, spesielt betydningsfulle. Disse bestemmelsene, som spenner over ulike aspekter av barns utdanning, gir en helhetlig tilnærming til å forme deres læring og vekst.
I tillegg er barnekonvensjonen en plattform for særskilte rettigheter som samiske barn og minoritetsbarn besitter, som formuleres i artikkel 30. Den gir også ekstra beskyttelse for barn med funksjonsnedsettelser (artikkel 23) og tar hensyn til flyktningbarns spesielle behov (artikkel 22). Samtidig fungerer artikkel 41 som et kompass som veileder nasjonale rettigheter. Dersom nasjonal rett gir barna enda bedre rettigheter enn det som er fastsatt i barnekonvensjonen, skal nasjonal rett ha forrang. Dette er en måte å sikre at barnekonvensjonen setter en minimumsstandard som nasjonene må oppfylle.
