Tvisteloven §11-4 gir retten adgang til å se bort fra partenes prosesshandlinger når offentlige hensyn begrenser deres rådighet i saken. Dette betyr at selv om partene har inngått en avtale eller foretatt en disposisjon i saken, kan retten likevel fravike denne hvis hensynet til samfunnets interesser tilsier det.
Dette unntaket gjelder blant annet i saker som omhandler personstatus, barns rettsforhold etter barneloven og administrative tvangsvedtak etter kapittel 36. Det gjelder også i andre saker hvor offentlige hensyn begrenser partenes rådighet i søksmålet.
Det er viktig å merke seg at retten kun kan avgjøre de krav som er reist i saken, selv om den ikke er bundet av partenes prosesshandlinger. Dette betyr at retten ikke kan gå utenfor det forhold som er gjort til søksmålsgjenstand, med mindre det gjelder spørsmål om barnevernsaker, der retten kan prøve alle spørsmål som er avgjort av fylkesnemnda.
Paragrafen bygger på NOU § 5-3 og gir en generell regel om når det gjelder unntak fra hovedreglene i § 11-2 om disposisjons- og forhandlingsprinsippet. Den må ses i sammenheng med regelen i § 21-2 annet ledd om at retten har plikt til å sørge for at bevisføringen gir et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.
Bakgrunnen for paragrafen er at det kan være tilfeller der hensynet til samfunnets interesser veier tyngre enn partenes avtaler eller disposisjoner i saken. Dette kan være tilfelle i saker som omhandler personvern, barns rettigheter og administrative tvangsvedtak.
Selv om paragrafen gir retten adgang til å se bort fra partenes prosesshandlinger, er det viktig å huske på at dette ikke betyr at retten kan utøve et skjønn fra sak til sak når det gjelder spørsmålet om partenes rådighet er begrenset. Dette er et rettsspørsmål som må avgjøres ut fra reglene om de aktuelle rettsforholdene.
I sum gir tvisteloven §11-4 retten adgang til å fravike partenes avtaler og disposisjoner i saker der offentlige hensyn begrenser deres rådighet. Det er imidlertid viktig å merke seg at retten kun kan avgjøre de krav som er reist i saken, og at dette unntaket kun gjelder i visse typer saker der samfunnets interesser veier tyngre enn partenes rettigheter og avtaler.