Når det gjelder rettens valg av tiltak etter barneloven § 61 første ledd, innebærer dette at retten har et ansvar for å beslutte hvilke tiltak som er mest hensiktsmessige i en gitt foreldretvist. Dette kan inkludere tiltak som å bestemme om det skal oppnevnes sakkyndige, hvordan samvær mellom foreldre og barn skal foregå, og andre relevante tiltak som er viktige for barnets beste.
Et sentralt punkt i denne prosessen er at rettens beslutninger om valg av tiltak ikke kan ankes, som spesifisert i barneloven § 62. Dette betyr at når retten har tatt en avgjørelse om hvilke tiltak som skal iverksettes, kan ikke denne avgjørelsen utfordres eller overprøves gjennom en høyere rettsinstans. Hensikten bak denne begrensningen er å sikre en effektiv og rask håndtering av foreldretvister, noe som er i tråd med prinsippet om barnets beste.
Det er imidlertid viktig å merke seg at det finnes unntak fra denne ankebegrensningen. Spesifikt kan avgjørelser om å nekte å oppnevne sakkyndig etter § 61 første ledd nr. 3, samt nektelse av å innhente uttalelse som nevnt i nr. 6, ankes. Dette betyr at hvis retten nekter å oppnevne en sakkyndig i saken eller nekter å innhente en nødvendig uttalelse, kan denne avgjørelsen ankes til en høyere rettsinstans.
Disse unntakene sikrer en viss grad av fleksibilitet og rettssikkerhet i systemet, samtidig som det opprettholder det overordnede målet om rask og effektiv behandling av saker som berører barns velferd i foreldretvister. Det er viktig for foreldre og deres representanter å være oppmerksomme på disse reglene, da de kan ha en betydelig innvirkning på håndteringen av foreldretvister og utfallet for de involverte barna.