Barnefordelingssaker representerer noen av de mest utfordrende rettslige prosesser, hvor barnets beste utgjør kjerneelementet både i materielle og prosessuelle avgjørelser. I henhold til barneloven § 48, er det en overordnet regel at avgjørelsene og saksbehandlingen i barnefordelingssaker «skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet». Dette prinsippet er også forankret i FNs barnekonvensjon artikkel 3, som er innarbeidet i norsk lov.
Barnets beste er et skjønnsmessig kriterium og innebærer en konkret helhetsvurdering av barnets interesser i den enkelte sak. Denne vurderingen påvirker ikke bare de materielle spørsmålene i saken, men også valget av konfliktløsningsmodell og bruk av ulike juridiske virkemidler. Altså skal prosessuelle valg også ta hensyn til hva som er best for barnet. Denne tilnærmingen gjelder alle involverte parter i saken, inkludert advokater, sakkyndige, representanter for barnet og meklere.
Et sentralt aspekt ved barnets beste er at saksbehandlingen skal skje så raskt som mulig, for å begrense den emosjonelle og psykologiske belastningen for barnet. Dette hensynet er avgjørende for å minimere potensiell skade og sikre en effektiv konfliktløsning.
Ved vurdering av hva som er barnets beste, har Høyesterett lagt vekt på flere faktorer, inkludert barnets mening, risikoen ved miljøskifte, muligheten for samlet foreldrekontakt, barnets følelsesmessige tilknytning til hver av foreldrene, tilknytningen til søsken, stabile forhold i hjemmet og omsorgsmuligheter fremover. Denne tilnærmingen understreker nødvendigheten av en individuell og omfattende vurdering i hver enkelt sak.