rettskrav

§13 – Søksmål ved navneendring

av
Høyesterett, rett til å bli hørt, barns rettigheter, midlertidige avgjørelser, barns alder, FNs barnekonvensjon, rettssystemet, rett til å uttale seg, rask saksbehandling, juridiske prosesser, rettighetene til barn, barns beste, norsk rett, rettspraksis, individuell vurdering, barnets synspunkter, barnets beste interesse, rettighetsbestemmelse, Grunnloven, hensynet til barn, rettssikkerhet, domstolsavgjørelser, rettssystemets balanse, barns deltakelse, barnekonvensjonens betydning, juridisk debatt, barns innflytelse, barns rettssikkerhet, barns deltagelse, effektiv saksbehandling.

Dersom noen mener at deres rettigheter er krenket som følge av et vedtak som godtar en melding om å ta, endre eller sløyfe navn, har vedkommende rett til å fremme søksmål innen to år etter at vedkommende fikk kunnskap om vedtaket eller burde ha fått kunnskap om det. Søksmålet må være reist innen 10 år etter at vedtaket ble truffet.

Bestemmelsen i §13 tilsvarer tidligere §22 i navneloven fra 1964 og følger også NOU-utkastet i §12, som tidligere nevnt i punkt 9.2. Her oppstilles det imidlertid en todelt tidsfrist for å reise søksmål. På den ene siden må søksmålet være reist innen to år etter at vedkommende fikk kunnskap om vedtaket eller burde ha fått kunnskap om det, som beskrevet i første punktum. På den andre siden må søksmålet uansett være reist innen ti år etter at vedtaket ble truffet, som beskrevet i annet punktum.

Søksmålet kan rettes mot staten eller mot den private parten som vedtaket gjelder. Normalt vil det være mest hensiktsmessig å rette søksmålet mot den private parten, da en dom mot staten som kjennes ugyldig, ikke vil ha rettskraftsvirkning overfor den private parten. Når søksmålet rettes mot den private parten, vil gyldigheten av vedtaket være et prejudisielt spørsmål i vurderingen av om den saksøkte har rett til å ha det aktuelle navnet. Dersom for eksempel et nytt etternavn angripes fordi det ligner for mye på et beskyttet etternavn eller på et allment kjent firma, jf § 3 tredje ledd, må søksmålet også reises mot andre som i mellomtiden har tatt etternavnet, for eksempel etter samtykke eller etter ett av alternativene i § 4. I motsatt tilfelle vil disse fortsatt ha rett til å ha navnet uavhengig av utfallet av søksmålet. Søksmålsfristen overfor den som i ettertid har tatt navnet, må regnes fra det opprinnelige vedtaket om å godta navnet som et nytt etternavn. Det er dette vedtaket som eventuelt har krenket saksøkerens rettigheter og som må anses ugyldig som en forutsetning for å frata den som senere har tatt navnet, retten til å beholde det.

Rettsforlik vs. utenrettslig forlik: Hvorfor rettsforlik kan være det beste alternativet

av
rettsforlik, dom, tvangskraft, utenrettslig forlik, rettskraftig dom, barneloven, §60, §65a, tvang, rettssak, forhandlinger, forliksrådet, forliksklage, partsforhold, forliksavtale, tvisteløsning, rettssystemet, juridisk, tvist, kompromiss, juridisk avtale, tvangsgjennomføring, tvangsfullbyrdelse, rettskrav, rettsvern, tvisteløsning utenfor domstolene, forhandlingsteknikk, alternative tvisteløsningsmetoder, rettslig avtale, rettskrav, tvangsgjennomføring

Når det kommer til å løse en tvist mellom to parter, er det flere måter å gjøre det på. En av de vanligste måtene er å inngå et forlik. Men det er viktig å være klar over forskjellen mellom et rettsforlik og et utenrettslig forlik. Her vil vi forklare hva som skiller de to, og hvorfor det kan være lurt å velge et rettsforlik.

Rettsforlik har samme virkning som en dom

Det viktigste å være klar over er at et rettsforlik har samme virkning som en dom. Det vil si at begge parter er forpliktet til å følge det som er avtalt, og dersom en part ikke overholder avtalen, kan den andre parten bruke tvang for å gjennomføre det avtalte. Rettsforliket har tvangskraft, som betyr at man kan få tvangskraftige avgjørelser etter barneloven § 60 og § 65a hvis det skulle bli nødvendig.

Utenrettslig forlik har ikke samme virkning

På den andre siden har et utenrettslig forlik ikke samme virkning som en dom eller et rettsforlik. Selv om begge parter er enige om en avtale, kan man ikke bruke tvang for å gjennomføre den hvis den andre parten ikke overholder avtalen. Dette kan være en stor ulempe hvis man står overfor en motpart som ikke vil følge avtalen. Man har ikke samme rettsvern som man har med et rettsforlik.

Velg rettsforlik hvis du ønsker tvangskraft

Hvis man vil ha en avtale som har tvangskraft, bør man velge et rettsforlik. Det gir deg som part en større trygghet og sikkerhet i forhold til å få gjennomført avtalen. Selv om det kan være fristende å velge enklere løsninger som et utenrettslig forlik, kan det bli en kostbar erfaring hvis det ikke fungerer som man ønsker.

Konklusjon

For å oppsummere: rettsforlik og rettskraftig dom har tvangskraft og gir deg mulighet til å bruke barneloven § 60 og § 65a hvis det blir nødvendig å tvinge den andre parten til å følge avtalen. Utenrettslig forlik har ikke samme virkning, og det kan være en stor ulempe hvis man står overfor en motpart som ikke vil følge avtalen. Derfor kan det være lurt å velge et rettsforlik hvis man ønsker tvangskraft og større trygghet i avtaleforholdet.