Dokumentmengde og dommerens blikk
- Planmøter kan undervurdere betydningen av historiske dokumenter
- Retten har et selvstendig ansvar for forsvarlig opplysning i saker om barn
- Historikk er ikke ballast, men et mønster som peker mot fremtid
I mange planmøter foran en hovedforhandling blir dokumentutdraget møtt med en viss tretthet. Dommeren registrerer mengden, bemerker at mye er gammelt, og antyder at det kanskje ikke er nødvendig å gå inn i alt. Intuitivt kan det virke riktig: Barnet lever i nåtid, og rettens oppgave er å ta stilling til barnets beste ut fra aktuelle forhold. Men problemet ligger i å forstå hva «nåtid» egentlig består av. En nåtid uten fortid blir en overflate, en snapshot som ikke kan forklare hvorfor dagens situasjon er som den er, eller hva den sannsynligvis utvikler seg til å bli.
Saker etter barneloven er delvis indispositive. Det betyr at partene ikke står fritt til å bestemme utfallet alene. Retten kan ikke uten videre stadfeste en avtale eller lukke øynene for sider av saken, slik man i en ren privatrettslig tvist kan. Grunnen er barnets beste: Dommeren bærer et selvstendig ansvar for at saken er forsvarlig opplyst. I dette ansvaret ligger ikke bare å høre partenes anførsler, men å forstå sakens kontekst.
Når historikken nedtones i møte med en stor dokumentmengde, undergraves dette ansvaret. For det er nettopp i de gamle dokumentene man finner rytmen, trådene som knytter fortid til nåtid. Gjentatte mønstre av konfliktskaping, foreldrefremmedgjøring eller langvarig prosessdrivende atferd lar seg sjelden dokumentere i isolerte enkelthendelser. De blir synlige først når man ser dem over tid.
Aktualitet og historikkens prognosekraft
- Aktualitetsprinsippet innebærer at avgjørelsen skal bygge på nåtiden
- Historikken er del av nåtiden når den danner et pågående mønster
- Fremtidsprognoser blir tomme uten systematisk fortidsgjennomgang
Aktualitetsprinsippet er velkjent: Barnets situasjon skal vurderes ut fra forholdene nå. Prinsippet kan imidlertid misforstås dersom det tolkes til å utelukke fortiden. I realiteten er det motsatt. Fortiden er relevant så lenge den trekker tråder inn i nåtid og fremtid. Når en forelder i årevis har skapt konflikt, forsøkt å marginalisere den andre, eller kontinuerlig generert prosess, er det ikke «gamle synder» som trekkes frem. Det er en levende del av nåtidens dynamikk, og den gir den mest pålitelige indikatoren på hvordan fremtiden vil arte seg.
Barnets beste handler ikke bare om å beskrive hvordan barnet har det her og nå, men å vurdere sannsynligheten for at barnet får roligere og mer stabile rammer i årene fremover. Et barn kan i øyeblikket virke tilpasset, men dersom hele historikken peker på at konfliktnivået opprettholdes så lenge barnet bor hos den forelderen som driver konflikten, er ikke nåtidens bilde tilstrekkelig. Prognosen blir da uløselig knyttet til historikken.
Dette stiller dommeren overfor en plikt: Å se historien, ikke som en belastning for prosessen, men som det materialet som gjør det mulig å tolke aktualiteten korrekt. Å redusere en sak til «nåtid» forstått som de siste måneders hendelser, er å overse nettopp det som gjør saken forståelig.
Det kan være fristende å forenkle. Mange dokumenter, mange gamle datoer, mange gjentakelser. Men det er i gjentakelsen, i varigheten, i mønsteret, at den egentlige sannheten om risiko og fremtid ligger.
Tre konsekvenser følger av dette:
- Historikk må sees som en integrert del av aktualitetsprinsippet, ikke som et unntak.
- Dommeren må bære ansvaret for å trekke trådene mellom fortid og nåtid, selv om partene ikke insisterer.
- Prognoser for barnets beste må bygge på mønstre, ikke bare på enkeltstående nåtidsbilder.
Det er en krevende oppgave. Men å gjøre mindre er å redusere rettens rolle til et øyeblikksfotografi. Barn lever i kontinuitet. Retten må derfor dømme i kontinuitet.
