rettslige spørsmål – Barnerettsbloggen

Hvilken aldersgrense gjelder for netthandel?

22. juli 2024 av Advokat Christian Wulff Hansen

Når det gjelder netthandel og inngåelse av bindende avtaler, er loven tydelig på alderskravene. Ifølge vergemålsloven § 9 må en person være 18 år for å inngå en juridisk bindende avtale om kjøp. Det er imidlertid viktig å merke seg at mindreårige får en grad av autonomi når det gjelder deres egne midler fra de fyller 15 år, som fastsatt i vergemålsloven § 12.

Dette betyr at fra fylte 15 år kan en mindreårig selv disponere over sine egne penger og dermed potensielt inngå avtaler om kjøp på nettet. Denne retten til å disponere over egne midler kan anses som et skritt mot økt selvstendighet og ansvar for unge mennesker.

I lys av denne lovgivningen er det også rimelig å anta at en mindreårig som er i stand til å foreta kjøpstransaksjoner på nettet også kan gi samtykke til deling av personopplysninger i denne sammenhengen. Dette understreker viktigheten av å gi unge mennesker tilstrekkelig veiledning og informasjon om deres rettigheter og ansvar når de handler på nettet.

Det er derfor essensielt at både foreldre og samfunnet som helhet spiller en aktiv rolle i å veilede og støtte mindreårige i deres digitale transaksjoner. Dette vil bidra til å sikre at unge mennesker kan utøve sine rettigheter på en ansvarlig måte og samtidig beskytte deres personvern og integritet i den digitale sfæren.

Effektiv saksbehandling av barnesakkyndig Kommisjon

17. juni 2024 av Advokat Christian Wulff Hansen

Hvordan behandler Barnesakkyndig kommisjon sakkyndige rapporter, Hvilke retningslinjer følger kommisjonen for saksbehandling, Hvem tar avgjørelser om saksbehandling i kommisjonen, Hvor lang tid tar det vanligvis å behandle en sak, Hvilke krav stilles til de sakkyndige rapportene, Hva gjør kommisjonen ved uenigheter blant medlemmene, Hvem blir informert om kommisjonens konklusjoner, Hvordan sikres uavhengighet i vurderingene, Hvilken rolle spiller kommunikasjonen med oppdragsgiver, Hva er formålet med å gi bemerkninger, Hvordan påvirker tilleggsrapporter kommisjonens vurderinger, Hvordan kan eksterne fagkyndige bidra i sakene, Hva skjer hvis det oppstår betydelige mangler i rapportene, Hva er mandatet til kommisjonslederen, Hvordan sikres rettferdige avgjørelser, Hva er forskjellen mellom barneloven og barnevernsloven, Hvordan sikres barnets beste i kommisjonens beslutninger, Hvem kan være oppdragsgiver i saker behandlet av kommisjonen, Hvordan dokumenteres kommisjonens vurderinger, Hvordan sikres tidsfrister i saksbehandlingen, Hvordan påvirker faglig kompetanse kommisjonens arbeid, Hva er de vanligste juridiske spørsmålene kommisjonen behandler, Hvordan kan kommisjonen bidra til foreldreansvar, Hvordan sikres konfidensialitet i saksbehandlingen, Hvordan kan enkeltpersoner få juridisk rådgivning fra kommisjonen, Hvordan håndterer kommisjonen barnelovens bestemmelser, Hvilken betydning har sakkyndig bistand i rettssaker, Hvordan kan kommisjonen bidra til barnefordeling, Hva gjør kommisjonen ved særlige behov i sakene, Hvordan sikrer kommisjonen en grundig og objektiv vurdering, Hvordan kan kommunikasjonen med oppdragsgiver påvirke saksbehandlingen, Hvordan sikres kvaliteten på de sakkyndige rapportene, Hvordan påvirker tilleggsrapporter kommisjonens vurderinger, Hvordan kan kommisjonen bidra til familievern, Hvordan påvirker kommisjonens arbeid barnevernssaker, Hvordan håndterer kommisjonen eventuelle dissenser, Hvordan kan enkeltpersoner få tilgang til kommisjonens vurderinger, Hvordan sikres rettssikkerheten i saksbehandlingen, Hvordan kan kommisjonen bidra til en rettferdig prosess, Hvordan påvirker mandatet kommisjonens beslutninger, Hvordan sikres at kommisjonens arbeid er i tråd med lovverket, Hvordan kan kommisjonen bidra til foreldrekonflikter, Hvordan håndterer kommisjonen betydelige mangler i rapportene, Hvordan sikres tidsfrister i saksbehandlingen, Hvordan kan kommisjonen bidra til barns velferd, Hvordan påvirker kommunikasjonen med oppdragsgiver kommisjonens beslutninger.

I samsvar med § 4 i Forskriften om Barnesakkyndig kommisjon, er det fastsatt klare retningslinjer for hvordan kommisjonen skal håndtere saker på en rask og effektiv måte.

Kommisjonen har et tydelig mandat om å behandle sakene uten opphold etter at de er mottatt. Målet er å fullføre behandlingen innen 12 dager etter at den sakkyndige rapporten har blitt mottatt.

Hver sak blir nøye vurdert av minst to medlemmer av kommisjonen, som arbeider uavhengig av hverandre. Kommisjonslederen, eller en utpekt representant, bestemmer hvilke medlemmer som skal behandle hver sak, samt tidsfrister for behandlingen. Ved behov kan kommisjonslederen også kalle inn eksterne fagkyndige for å bidra til behandlingen av en sak, og det kan bestemmes at saken skal behandles i et felles møte.

Kommisjonens vurderinger og eventuelle uenigheter blir dokumentert skriftlig. Dersom det er uenighet blant medlemmene, må kommisjonslederen delta i saksbehandlingen. Kommisjonen gir vanligvis en av tre bemerkninger: «Ingen vesentlig bemerkning», «Bemerkning» eller «Betydelige mangler». Det kan også bli anbefalt at de sakkyndige utarbeider en tilleggsrapport innenfor en angitt frist.

Etter at vurderingen er gjennomført, blir oppdragsgiveren og den som har avgitt rapporten informert om kommisjonens konklusjon. Dersom oppdragsgiveren er en privat part i saker etter barneloven § 61c, vil kun den sakkyndige bli informert om vurderingen. Kommisjonens vurdering blir vedlagt de sakkyndige rapportene som en del av sakens dokumentasjon.

Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post

Kvalifikasjonskrav for medlemmer av Barnesakkyndig kommisjon

3. juni 2024 av Advokat Christian Wulff Hansen

Hva er kravene for å bli medlem av Barnesakkyndig kommisjon, Hvilken faglig kompetanse kreves for medlemskap, Hva innebærer relevant erfaring innenfor kommisjonens ansvarsområder, Hvordan vurderes medlemmenes vitenskapelige bakgrunn, Hva er betydningen av sakkyndig erfaring i kommisjonens arbeid, Hvorfor er klinisk erfaring viktig for medlemmene, Hvordan sikrer kommisjonen en helhetlig tilnærming til saker, Hva er den juridiske kompetansen som kreves, Hvordan påvirker oppnevningssystemet kommisjonens sammensetning, Hva er de vanligste rettssakene kommisjonen behandler, Hvordan vurderes barns rettigheter i kommisjonens arbeid, Hvilken rolle spiller barneretten i kommisjonens beslutninger, Hvordan påvirker medlemmenes kompetanse barns velferd, Hvilken betydning har juridiske vurderinger i saker om barn, Hvordan sikres barnets beste i kommisjonens avgjørelser, Hva er de viktigste spørsmålene i familieretten, Hvilken innvirkning har barns helse på kommisjonens arbeid, Hvordan behandles psykiske helseproblemer i kommisjonen, Hva gjør kommisjonen for å ivareta barns sosiale helse, Hva er de generelle kompetansekravene for medlemmer, Hvordan vurderes kompetanse under oppnevning, Hvordan bidrar erfaring til en vellykket oppnevning, Hvilken rolle spiller sakkyndig bistand i rettssaker med barn, Hvordan sikres en rettferdig vurdering av foreldrerettigheter, Hvordan håndterer kommisjonen spørsmål om barnets omsorg, Hvilken betydning har rettslige spørsmål i kommisjonens arbeid, Hvordan sikres barns rett til juridisk rådgivning, Hva er beste praksis for kommisjonen i saker om barns velferd, Hvordan påvirker kommisjonens beslutninger barneomsorgen, Hvilken rolle spiller foreldrenes rettigheter i kommisjonens arbeid.

Forskriften om Barnesakkyndig kommisjon § 2 fastsetter klare retningslinjer for hvilken kompetanse medlemmene av kommisjonen skal besitte. Denne bestemmelsen er av avgjørende betydning for å sikre en grundig og profesjonell behandling av saker som angår barns rettigheter og velferd.

Medlemmene av kommisjonen må besitte relevant faglig kompetanse som er direkte knyttet til kommisjonens ansvarsområder. Dette innebærer at de skal ha inngående kunnskap og erfaring innen områder som berører barns fysiske, psykiske og sosiale helse. Ved oppnevning av nye medlemmer er det avgjørende å vurdere den samlede kompetansen til kommisjonen som helhet.

Vektleggingen av bred klinisk, vitenskapelig og sakkyndig erfaring er essensiell for å sikre en helhetlig tilnærming til behandlingen av sakene som kommer for kommisjonen. Denne erfaringsbaserte tilnærmingen gjør det mulig å foreta grundige og velinformerte vurderinger, basert på solid kunnskap og praksis.

Gjennom å sikre at medlemmene av Barnesakkyndig kommisjon besitter relevant og variert kompetanse, legges det til rette for en trygg og kompetent behandling av saker som har stor betydning for barn og deres familier. Dette bidrar til å styrke tilliten til kommisjonens arbeid og sikre at barnets beste blir ivaretatt på en profesjonell og ansvarlig måte.

Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post

Hvordan påvirker Barnebortføringsloven utenlandske avgjørelser om foreldreansvar og tilbakelevering av barn i Norge?

19. november 2023 av Advokat Christian Wulff Hansen

barnebortføringsloven, internasjonale barnefordelingssaker, tilbakelevering av barn, juridiske aspekter, foreldreansvar, internasjonale avtaler, Haag-konvensjonen, Europarådkonvensjonen, sentralmyndigheten, barnets beste, rettigheter, internasjonale henvendelser, konvensjonslandene, juridisk ramme, komplekse juridiske situasjoner, barnebortføring, norske rettssystemet, internasjonal barnebortføring, norsk lov, implementering, gjenopprettelse av foreldreansvar, barnefordeling, internasjonalt samarbeid, rettssaker, foreldreskap, internasjonale konvensjoner, beskyttelse av barn, lovverk, juridisk praksis, rettslige spørsmål, barnefordelingssaker

Barnebortføringsloven, også kjent som Lov om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar og om tilbakelevering av barn, utgjør en del av Norges internasjonale rettssystem. Denne loven er utformet for å regulere situasjoner som involverer internasjonal barnefordeling og bortføring av barn.

Virkeområdet for Barnebortføringsloven

Barnebortføringsloven er en omfattende juridisk ramme som tar hensyn til internasjonale avtaler og konvensjoner. For å forstå lovens virkeområde, må vi se nærmere på de følgende paragrafene:

§ 1 – Europarådkonvensjonen og Haag-konvensjonen

Paragraf 1 fastslår at bestemmelsene i loven gjelder i forhold til stater som er tilsluttet Europarådkonvensjonen av 20. mai 1980 om anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om foreldreansvar og om gjenopprettelse av foreldreansvar. Likevel gjelder bestemmelsene ikke fullt ut for Danmark, Finland, Island og Sverige, med mindre det dreier seg om spesifikke bestemmelser.
Videre, i henhold til paragraf 2, gjelder deler av loven for stater som er tilsluttet Haag-konvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring.

§ 2 – Utvidelse av virkeområdet

Kongen kan, ved gjensidighet, utvide lovens anvendelse til også å gjelde for stater som ikke er tilsluttet noen av de nevnte konvensjonene. Dette viser lovens fleksibilitet i å tilpasse seg internasjonale forhold.

§ 3 – Definisjon av avgjørelse

Her defineres hva som menes med «avgjørelse» i loven. Det inkluderer dommer, kjennelser, beslutninger og vedtak truffet av domstoler eller andre offentlige organer, samt avtaler godkjent av kompetente offentlige organer.

§ 4 – Aldersgrense

Barnebortføringsloven gjelder for barn under 16 år. Denne bestemmelsen fastsetter hvilken aldersgruppe loven er ment for.

§ 5 – Sentralmyndighetens rolle

Sentralmyndigheten, som er ansvarlig for å håndtere internasjonale barnefordelingssaker, har spesifikke oppgaver og ansvar, inkludert mottak og formidling av henvendelser fra konvensjonene, samarbeid med sentralmyndigheter i andre konvensjonsstater og utførelse av andre oppgaver som konvensjonene krever. Sentralmyndigheten har også visse rettigheter, som tilgang til opplysninger som er nødvendige for oppgaveutførelsen, uten å bryte taushetsplikt.

«Barnets fast bosted: definisjoner og juridiske aspekter»

13. november 2023 av Advokat Christian Wulff Hansen

barnets faste bosted, delt bosted, juridiske aspekter, norsk barnelov, foreldreansvar, samlivsbrudd, rettslige spørsmål, begrep avklaring, fast bosted definisjon, delt bosted betydning, barnets omsorg, rettigheter for barn, foreldreskap, rettssaker om bosted, barnets beste, lovregulering, rettspraksis, bostedsavgjørelser, juridisk rådgivning, familierett, rettslige tvister, foreldrenes plikter, barnets rettigheter, norsk lovverk, juridiske begreper, barns velferd, barnelovgivning, foreldresamarbeid, foreldrekonflikter

Spørsmålet om barnets faste bosted er en kompleks juridisk problemstilling som reiser flere sentrale spørsmål. Dette blogginnlegget tar for seg begrepet «fast bosted» og dets betydning, samt utforsker begrepet «delt bosted» i lys av norsk barnelov.

Hvor skal barnet bo etter et samlivsbrudd?

Det første hovedspørsmålet dreier seg om hvor barnet skal bo etter foreldrenes samlivsbrudd. Dette inkluderer spørsmål om loven skal fastsette et utgangspunkt for barnets faste bosted, og om domstolen kan avgjøre om barnet skal ha delt bosted under hvilke vilkår. Utvalget har vært delt i synet på dette spørsmålet.

Hvem har kompetansen når barnet bor fast hos dem?

Det andre hovedspørsmålet dreier seg om hvilken kompetanse som tilfaller den eller de foreldrene barnet bor fast sammen med. Dette inkluderer spørsmål om flytting med barnet innenlands og har også vært gjenstand for uenighet i utvalget.

Utvalget foreslår også en ny mulighet for å reise en egen sak om flytting innenlands uten å måtte inngå i en sak om foreldreansvar, bosted og samvær.

Definisjoner og begrepsavklaring

Barneloven bruker begrepet «kvar barnet skal bu fast» når den omtaler bostedsspørsmålet. Dette begrepet har vært en del av loven siden den ble vedtatt i 1981. Tidligere ble begrepet «daglig omsorg» brukt både i juridisk teori og dagligtale om bostedsspørsmålet. I 1996-97 foreslo departementet å erstatte «daglig omsorg» med «bosted» for å tydeliggjøre begrepets innhold og for å være mer i tråd med lovens ordlyd.

Begrepet «delt bosted» er imidlertid uklart og ikke definert i loven. Loven bruker i stedet uttrykket «bu fast hos begge» når den beskriver situasjonen med delt bosted. Foreldre som avtaler delt bosted, skal i utgangspunktet ta alle beslutninger om barnet i fellesskap, og det forventes at barnet tilbringer betydelig tid med begge foreldrene. Mengden tid barnet faktisk tilbringer med hver forelder er imidlertid ikke avgjørende for om ordningen klassifiseres som delt bosted. Foreldre kan også avtale at barnet har fast bosted hos den ene forelderen med mye samvær hos den andre. I slike tilfeller er det forelderen med fast bosted som tar beslutninger om barnets dagligliv.

Begrepsavklaring og forståelse av disse definisjonene er avgjørende for å håndtere bostedsspørsmål på en rettferdig og hensiktsmessig måte innenfor rammene av norsk lovgivning. Dette blogginnlegget har som mål å kaste lys over disse begrepene og deres juridiske implikasjoner i forbindelse med fast bosted for barn etter samlivsbrudd.

Den sakkyndige rapporten i saker etter barneloven: Hva må du vite?

10. september 2023 av Advokat Christian Wulff Hansen

Barnelovsaker, Sakkyndig rapport, Barnets beste interesse, Den sakkyndiges rolle, Tvisteloven, Sakkyndig vurdering, Foreldrekonflikt, Juridisk rådgivning, Barns rettigheter, Familievernkontor, Barnefordeling, Barns omsorgsbehov, Juridisk bistand, Psykologisk utredning, Barnelovens krav, Domstolsavgjørelser, Konfliktløsning, Samværsrett, Advokat for barn, Barnefordelingssaker, Familiemedling, Sakkyndig psykolog, Juridisk prosess, Foreldrerettigheter, Barns psykiske helse, Rettslige spørsmål, Barnerettigheter, Foreldrekonflikthåndtering, Sosialtjenesten, Juridisk veiledning.

Formålet med den sakkyndige rapporten er å gi en grundig vurdering av faktiske forhold i en sak etter barneloven. Rapporten skal hjelpe domstolen med å fatte beslutninger som ivaretar barnets beste interesse. Det er viktig å merke seg at hver sak er unik, og derfor vil den sakkyndige rapportens innhold variere avhengig av sakens kompleksitet og omfang.

Den sakkyndige rapporten skal utformes som et selvstendig dokument som er forståelig for alle parter, selv de som ikke har spesialisert kunnskap om saken. Her er noen nøkkelretningslinjer for innhold og utforming:

1. Opplysningenes opprinnelse

Det må tydelig fremkomme hvilke opplysninger som er resultatet av den sakkyndiges eget arbeid, hva som er hentet fra dokumenter i saken, og hvilke kilder som ble brukt som datagrunnlag. Det er viktig å unngå overdreven bruk av psykologisk fagterminologi, men hvis nødvendig, må slike begreper forklares.

2. Kort, poengtert og leservennlig

Rapporten bør være kortfattet, men samtidig poengtert og pedagogisk oppbygd. Det innebærer å presentere vesentlig informasjon uten at det går på bekostning av klarhet og begrunnelse. Opplysninger bør gis i en oppsummert form, selv om noen sekvenser fra samtaler eller observasjoner kan gjengis detaljert for å illustrere viktige poenger. Det bør også tilstrebes en beskrivende stil for å fremme objektivitet.

3. Beskrivelser og vurderinger

Rapporten skal inneholde en grundig beskrivelse av det observerte og den sakkyndiges vurderinger. Den sakkyndige skal besvare alle mandatets punkter, og eventuelle unbesvarte punkter skal begrunnes. Det er også viktig å drøfte alternative hypoteser og tolkningsmuligheter før konklusjoner trekkes.

4. Barnets behov i fokus

Barnets behov skal være i sentrum av utredningen. Den sakkyndige skal belyse foreldrenes refleksjoner rundt hvordan barnets behov best kan ivaretas.

5. Underskrift og innsending

Rapporten avsluttes med den sakkyndiges underskrift. Den skal sendes til Barnesakkyndig kommisjon for gjennomgang og vurdering, med kopi til oppdragsgiver.

Kilde: veileder-for-sakkyndig-utredningsarbeid-i-foreldretvistsaker-etter-barneloven-.pdf (regjeringen.no)

Sakkyndige i foreldretvistsaker: En veileder for oppnevning og bruk

6. juni 2023 av Advokat Christian Wulff Hansen

Domstolen har et viktig ansvar for å sikre at saker blir tilstrekkelig opplyst. I en foreldretvistsak kan domstolen ha behov for å tilføre saken fagkyndighet. Dette kan skje på ulike måter, for eksempel ved at domstolen settes med fagkyndige meddommere eller ved å oppnevne sakkyndige.

En sakkyndig kan bidra med sin fagkunnskap i saken gjennom å mekle, veilede partene eller ved å utrede faktiske forhold. Dette kan være spesielt relevant i tilfeller der domstolen oppnevner sakkyndig for å utarbeide en sakkyndigrapport etter barneloven § 61 første ledd nr. 3. Den sakkyndiges oppgave i disse tilfellene er å utrede faktiske forhold i saken i tråd med et mandat som domstolen fastsetter.

Det er viktig å merke seg at den sakkyndige ikke skal vurdere eller konkludere i de rettslige spørsmålene i saken, heller ikke ta stilling til lovens vilkår. Sakkyndige som oppnevnes av domstolen eller engasjeres av en privat part, kan gjøre seg kjent med saksgangen i og behandlingen av foreldretvistsaker gjennom Domstoladministrasjonens veileder om foreldretvister.

Bufdir har på oppdrag fra departementet utarbeidet en veileder i samarbeid med Barnesakkyndig kommisjon og Forening for sakkyndige psykologer (FOSAP). Veilederen handler primært om tilfeller der domstolen oppnevner sakkyndig for å utarbeide en sakkyndigrapport etter barneloven § 61 første ledd nr. 3. Målgruppen for veilederen er primært sakkyndige oppnevnt av domstolen, men den kan også være nyttig for domstolene og private parter.

Det er viktig å merke seg at i noen tilfeller ønsker en eller begge foreldre å engasjere en egen sakkyndig, og i så fall er det den private part som er oppdragsgiver og som utarbeider et mandat. Hvorvidt en rapport fra privat engasjert sakkyndig legges frem i domstolen, beror på hvorvidt parten ønsker dette.

Barnesakkyndig kommisjon vil kunne bruke veilederen som et bakgrunnsdokument for vurdering av den enkelte sakkyndigrapports kvalitet. Det er viktig å ha klare retningslinjer og standarder for hvordan sakkyndige arbeider og utarbeider sine rapporter i foreldretvistsaker. Veilederen vil kunne bidra til å sikre at sakkyndige utfører sitt arbeid på en faglig forsvarlig måte, og at rapportene som utarbeides, gir et mest mulig korrekt og nyansert bilde av situasjonen.