rettsmøte

Du er ferdig med meklingen på familievernkontoret, du og advokaten din kom ingen vei med brevskriving til motparten, og nå venter hovedforhandligen. Hva kan du forvente?

I det saksforberedende møtet er det ikke uvanlig å benytte et møterom selv om noen tingretter benytter små rettssaler. For mange parter er derfor hovedforhandlingen det første møtet med den formelle prosessen. I motsetning til det saksforberedende møtet har både dommeren og advokatene kapper i det saksforberedende møtet. Det er bare èn dommer i saker etter barneloven, men det er mulig å få medhold i at retten skal settes med fagkyndige meddommere. Dette er ikke vanlig.

Hvis det er en oppnevnt sakkyndig i saken sitter han eller hun vanligvis bak i salen og noterer underveis. Jeg har opplevd at den sakkyndige sitter fremst i salen ved dommerens side (bl.a. i Kristiansand tingrett), men dette kan gi et feilaktig inntrykk av at den sakkyndige har formell dømmende myndighet. At den sakkyndige har reell stor innflytelse skal ikke innvirke på plasseringen.

Saksøker og saksøkte har faste plasser i rettssalen. Saksøker sitter til høyre for dommeren og saksøkte sitter til venstre for dommeren. Omvendt dersom du ser rett mot dommeren. Advokaten sitter nærmest dommeren og klienten ved siden av advokaten. Hvis det er plass foretrekker jeg at det er en stol imellom advokaten og klienten slik at det blir plass til dokumenter etc.

Når dommeren kommer inn i salen reiser alle seg. Dommeren sitter ned og de andre kan sette seg. Noen ganger gir dommeren beskjed om at det bare er å sette seg før han selv har satt seg.

Noen parter spør om hva de skal ha på seg. Jeg pleier å si at de ikke skal ha på seg dress og slips eller på annen måte overpynte seg, men heller ikke komme i sliten t-skjorte, caps eller lignende. Man skal møte retten og aktørene med respekt.

Etter at alle har satt seg tar dommeren personalia til partene. Etter det er det saksøkers advokat som skal holde innledningsforedrag. så er det innledning fra saksøktes advokat (vanligvis noe kortere.) Tvisteloven pålegger saksøkers prosessfullmektig å ta for seg for og mot argumentene, for så å la motparten kommentere disse i sitt innlegg. Min erfaring er at tvisteloven ikke følges og at tvistemålsloven gamle system fortsatt praktiseres mest.

Når advokatene har holdt sine foredrag er det saksøkers forklaring først, så saksøktes. Min erfaring er at dette er det mest tidkrevende i saken. Det er partene som kjenner faktum best og som best kan formidle hvordan situasjonen egentlig er. Mitt råd er å være bevisst på at det er partene selv som gjennom sin forklaring lettest kan påvirke sluttresultatet. En god advokat er en viktig guide, mens severdighetene er partene selv. Legg derfor aldri saken i advokatens hender alene. En ryddig og god forklaring fra degselv kan avgjøre.

Etter partenes forklaringer er det vitneførsel. først saksøkers, så saksøktes vitner. Hvilke vitner som er fornuftig å føre vil variere sterkt. Jeg har sans for vitneførsel fra «objektive» personer som skole, barnehage, helsesøster eller andre som ikke har nær tilknytning til partene. Man kan selvfølgelig også føre familie og venner, men jeg mener det skal utvises forsiktighet da det ofte bare vil være gjentakelser og opplagt støtte til egen parts påstander. Dersom sakens sakkyndige har snakket med disse personene og disse ikke føler seg feilsitert, vil det ofte være meningsløst at de skal forklare seg for retten. Dersom sakkyndiges konklusjon er negativ for deg som part, er det mer forståelig med en litt mer omfattende vitneførsel for å vise at den sakkyndige tar feil.

Dokumentbevis kan fremlegges underveis, under innledningsforedraget eller senere. Det viktige er at det ikke fremlegges under prosedyrene. De skal også være varslet på forhånd slik at motparten kjenner innholdet og har muligheten til å imøtegå disse.

Etter vitnene er det den sakkyndige som skal redegjøre for sin rapport og formidle sitt standpunkt. Den sakkyndige kan ha endret mening under bevisføringen og kan komme med en annen konklusjon enn i sin skriftlige rapport. Jeg har aldri opplevd at dette har skjedd. Det er ikke urimelig å spekulere i den erfaringen, men jeg skal ikke gjøre det her. Det er ikke unaturlig at det tilkommer nye momenter dersom det er en omfattende bevisføring. Et naturlig spørsmål til den sakkyndige vil kunne være «hvordan bevisførselen under hovedforhandlingen har påvirket hans/hennes vurderinger.»

Etter den sakkyndige er ferdig er det tid for prosedyrer. Disse skal ikke være for lange og vil i større grad enn innledningsforedragene konsentrere seg om det juridiske, samt oppsummere bevisføringen og hvordan denne skal vektlegges. Personlig synes jeg oppsummering ikke er nødvendig dersom det er en sak som går over 1 dag, da vitneførselen er fersk i dommerens hode. Prosedyrene burde da vært utelukkende å knytte jussen opp til bevisene.

Etter prosedyrene er det mulighet for replikk og duplikk. Dette er helt kort.

Rettsmøtet heves og advokatene skal legge frem salæropppgaver. Legges ikke salæroppgaver frem risikerer vinneren ikke å få tilkjent saksomkostningene. Dette praktiseres nå ganske strengt i flere tingretter, mens enkelte fortsatt lar advokatene faxe eller sende disse på e-post i dagene etter forhandlingen.

Det er også grunn til å nevne at forliksforhandlinger også vil kunne oppstå under hovedforhandlingen. Jeg mener at det rette tidspunktet er allerede før innledningsforedragene. Er konfliktnivået høyt vil partene etter beskyldninger i innledningsforedraget sjeldent være vellykket uten mye press. Noen ganger vil forliksforhandlingene skje etter innledningsforedragene, noen ganger etter partsforklaringene eller vitneførselen. Man skal helt frem til dom se an mulighetene til å få til forlik.

Du er ferdig med meklingen på familievernkontoret, du og advokaten din kom ingen vei med brevskriving til motparten, og nå venter hovedforhandligen. Hva kan du forvente?

I det saksforberedende møtet er det ikke uvanlig å benytte et møterom selv om noen tingretter benytter små rettssaler. For mange parter er derfor hovedforhandlingen det første møtet med den formelle prosessen. I motsetning til det saksforberedende møtet har både dommeren og advokatene kapper i det saksforberedende møtet. Det er bare èn dommer i saker etter barneloven, men det er mulig å få medhold i at retten skal settes med fagkyndige meddommere. Dette er ikke vanlig.

Hvis det er en oppnevnt sakkyndig i saken sitter han eller hun vanligvis bak i salen og noterer underveis. Jeg har opplevd at den sakkyndige sitter fremst i salen ved dommerens side (bl.a. i Kristiansand tingrett), men dette kan gi et feilaktig inntrykk av at den sakkyndige har formell dømmende myndighet. At den sakkyndige har reell stor innflytelse skal ikke innvirke på plasseringen.

Saksøker og saksøkte har faste plasser i rettssalen. Saksøker sitter til høyre for dommeren og saksøkte sitter til venstre for dommeren. Omvendt dersom du ser rett mot dommeren. Advokaten sitter nærmest dommeren og klienten ved siden av advokaten. Hvis det er plass foretrekker jeg at det er en stol imellom advokaten og klienten slik at det blir plass til dokumenter etc.

Når dommeren kommer inn i salen reiser alle seg. Dommeren sitter ned og de andre kan sette seg. Noen ganger gir dommeren beskjed om at det bare er å sette seg før han selv har satt seg.

Noen parter spør om hva de skal ha på seg. Jeg pleier å si at de ikke skal ha på seg dress og slips eller på annen måte overpynte seg, men heller ikke komme i sliten t-skjorte, caps eller lignende. Man skal møte retten og aktørene med respekt.

Etter at alle har satt seg tar dommeren personalia til partene. Etter det er det saksøkers advokat som skal holde innledningsforedrag. så er det innledning fra saksøktes advokat (vanligvis noe kortere.) Tvisteloven pålegger saksøkers prosessfullmektig å ta for seg for og mot argumentene, for så å la motparten kommentere disse i sitt innlegg. Min erfaring er at tvisteloven ikke følges og at tvistemålsloven gamle system fortsatt praktiseres mest.

Når advokatene har holdt sine foredrag er det saksøkers forklaring først, så saksøktes. Min erfaring er at dette er det mest tidkrevende i saken. Det er partene som kjenner faktum best og som best kan formidle hvordan situasjonen egentlig er. Mitt råd er å være bevisst på at det er partene selv som gjennom sin forklaring lettest kan påvirke sluttresultatet. En god advokat er en viktig guide, mens severdighetene er partene selv. Legg derfor aldri saken i advokatens hender alene. En ryddig og god forklaring fra degselv kan avgjøre.

Etter partenes forklaringer er det vitneførsel. først saksøkers, så saksøktes vitner. Hvilke vitner som er fornuftig å føre vil variere sterkt. Jeg har sans for vitneførsel fra «objektive» personer som skole, barnehage, helsesøster eller andre som ikke har nær tilknytning til partene. Man kan selvfølgelig også føre familie og venner, men jeg mener det skal utvises forsiktighet da det ofte bare vil være gjentakelser og opplagt støtte til egen parts påstander. Dersom sakens sakkyndige har snakket med disse personene og disse ikke føler seg feilsitert, vil det ofte være meningsløst at de skal forklare seg for retten. Dersom sakkyndiges konklusjon er negativ for deg som part, er det mer forståelig med en litt mer omfattende vitneførsel for å vise at den sakkyndige tar feil.

Dokumentbevis kan fremlegges underveis, under innledningsforedraget eller senere. Det viktige er at det ikke fremlegges under prosedyrene. De skal også være varslet på forhånd slik at motparten kjenner innholdet og har muligheten til å imøtegå disse.

Etter vitnene er det den sakkyndige som skal redegjøre for sin rapport og formidle sitt standpunkt. Den sakkyndige kan ha endret mening under bevisføringen og kan komme med en annen konklusjon enn i sin skriftlige rapport. Jeg har aldri opplevd at dette har skjedd. Det er ikke urimelig å spekulere i den erfaringen, men jeg skal ikke gjøre det her. Det er ikke unaturlig at det tilkommer nye momenter dersom det er en omfattende bevisføring. Et naturlig spørsmål til den sakkyndige vil kunne være «hvordan bevisførselen under hovedforhandlingen har påvirket hans/hennes vurderinger.»

Etter den sakkyndige er ferdig er det tid for prosedyrer. Disse skal ikke være for lange og vil i større grad enn innledningsforedragene konsentrere seg om det juridiske, samt oppsummere bevisføringen og hvordan denne skal vektlegges. Personlig synes jeg oppsummering ikke er nødvendig dersom det er en sak som går over 1 dag, da vitneførselen er fersk i dommerens hode. Prosedyrene burde da vært utelukkende å knytte jussen opp til bevisene.

Etter prosedyrene er det mulighet for replikk og duplikk. Dette er helt kort.

Rettsmøtet heves og advokatene skal legge frem salæropppgaver. Legges ikke salæroppgaver frem risikerer vinneren ikke å få tilkjent saksomkostningene. Dette praktiseres nå ganske strengt i flere tingretter, mens enkelte fortsatt lar advokatene faxe eller sende disse på e-post i dagene etter forhandlingen.

Det er også grunn til å nevne at forliksforhandlinger også vil kunne oppstå under hovedforhandlingen. Jeg mener at det rette tidspunktet er allerede før innledningsforedragene. Er konfliktnivået høyt vil partene etter beskyldninger i innledningsforedraget sjeldent være vellykket uten mye press. Noen ganger vil forliksforhandlingene skje etter innledningsforedragene, noen ganger etter partsforklaringene eller vitneførselen. Man skal helt frem til dom se an mulighetene til å få til forlik.