rettspraksis i barnerett

Retten må noen ganger vurdere om samvær er det beste for barnet

av
barnets beste, barnerett, barneloven, foreldres samvær, samlivsbrudd, samværsrett, beskyttelse mot overgrep, rettspraksis i barnerett, barneloven § 43, barneloven § 48, lovendring i barnerett, omsorg etter samlivsbrudd, psykisk mishandling av barn, fysisk mishandling av barn, seksuelle overgrep mot barn, vitne til vold, barn og rettssikkerhet, foreldrekonflikt og barn, barn og vold i hjemmet, samværsavgjørelser, barnets sikkerhet, barnets velferd, domstolens rolle i samværssaker, kontaktforbud i barnerett, barnerettslige domstolsavgjørelser, endring av samværsrett, barnevennlig rettspraksis, barns rettigheter, rettsbeskyttelse for barn, barn og juridiske avgjørelser

Barneloven § 43, første ledd, tredje punktum, understreker at retten må avveie om samvær er til barnets beste. Dette er ikke et nytt prinsipp, da barnets beste alltid har vært en hjørnestein i barneretten, jf. Barneloven § 48. Imidlertid har lovendringer, spesielt den fra 7. april 2006, bidratt til en tydeliggjøring og styrking av dette prinsippet i forhold til situasjoner som involverer risiko for barnets velferd.

Spesielt relevant i denne sammenhengen er lovens håndtering av tilfeller hvor det er mistanke eller bekreftelse av at barnet har vært utsatt for ulike former for overgrep. Overgrepene kan være av fysisk eller psykisk karakter, inkludert seksuelle overgrep, eller situasjoner hvor barnet har vært vitne til vold. Slike opplevelser kan påføre barnet dype psykologiske sår og skape frykt for samværsforelderen, noe som utvilsomt påvirker vurderingen av hva som tjener barnets beste.

I tillegg til lovens bestemmelser har rettspraksis og domstolenes tolkning og anvendelse av disse bestemmelsene, et betydelig ansvar for å sikre at barnets beste blir ivaretatt. Domstolene må veie barnets behov for beskyttelse mot skader og frykt, mot behovet for å opprettholde en relasjon til begge foreldrene.

Videre har lovgivningen innført bestemmelser for situasjoner hvor det er nedlagt forbud mot kontakt mellom forelder og barn, for eksempel gjennom kontaktforbud etter straffeloven. Her presiseres det at en forelder ikke kan kreve samvær så lenge et slikt forbud er aktivt. Dette er et tydelig signal om at rettsvesenet tar potensiell risiko for barnet på alvor og er villig til å sette strenge begrensninger for å beskytte barnets velferd og sikkerhet.

I praksis innebærer dette at domstolenes vurderinger i samværssaker må balansere mellom behovet for å beskytte barnet mot skade og behovet for å opprettholde et forhold til begge foreldre. Dette er ikke alltid en enkel balansegang. Det krever en grundig vurdering av alle tilgjengelige opplysninger og omstendigheter i den enkelte sak. Det er også viktig at slike avgjørelser er dynamiske og kan revideres ettersom barnets situasjon og behov endrer seg over tid.

Barneloven § 43 og Definisjonen av «Vanlig Samværsrett»

av
barneloven § 43, vanlig samværsrett, definisjon av samvær, foreldreskillelse, skilsmisse, barnets beste, legaldefinisjon, foreldrenes avtale, domstolsavgjørelser, fylkesmannen, veiledende definisjon, tilpasning til barnets behov, individuell tilnærming, barneloven § 48, samværsrettens omfang, barns velferd, rettspraksis i barnerett

Barnelovens § 43 annet ledd fjerde punktum har en sentral rolle i norsk barnerett ved at den definerer hva som anses som «vanlig samværsrett». Denne definisjonen, som først ble innført ved vedtakelsen av barneloven i 1981, spesifiserer konkret omfanget av samvær som anses som standard eller normen i tilfeller av skilsmisse. Den lyder: samvær «en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie».

Denne legaldefinisjonen av «vanlig samværsrett» ble drøftet i dybden i forarbeidene til loven. Utvalget som arbeidet med barneloven fant det nødvendig å etablere en klar retningslinje som kunne fungere som en veiledning både for foreldre og for myndighetene i avgjørelsen om samværsrett. Hensikten med denne definisjonen er todelt: For det første gir den en klar retning når partene har avtalt «vanlig samværsrett», eller når domstolene eller fylkesmannen har truffet en beslutning om dette. For det andre fungerer definisjonen som en indikasjon på hva som vanligvis anses som et rimelig omfang av samværsretten. Dette er ment til veiledning, men ikke til en slavisk etterfølgelse, for partene selv og eventuell avgjørelsesmyndighet.

Viktig å merke seg er at denne definisjonen er veiledende og ikke absolutt. Den overordnede normen som alltid skal prioriteres er hva som vil være til barnets beste, i samsvar med barneloven § 48. Dette betyr at selv om «vanlig samværsrett» gir en generell forståelse av hva som kan forventes, kan og bør spesifikke avgjørelser tilpasses individuelle omstendigheter og behov hos hvert enkelt barn.

I praksis betyr dette at domstoler og foreldre har frihet til å tilpasse samværsordninger ut fra barnets unike behov og livssituasjon. Selv om «vanlig samværsrett» gir en nyttig retningslinje, er det alltid barnets beste som står i fokus, og som skal veilede enhver avgjørelse. Dette kan inkludere hensyn til barnets alder, helse, tilknytning til hver av foreldrene, og hvordan det samlede omfanget av samværet påvirker barnets velferd og utvikling.