Rettslig perspektiv på barnets beste

barnets beste, barneloven § 36, foreldreansvar, barneloven § 48, Grunnloven § 104, Barnekonvensjonen artikkel 3, rettspraksis i familierett, Rt-2005-682, HR-2019-1230-A, barns rett til å bli hørt, barneloven § 31, samværsrett, barneloven § 42, megling ved flytting, barns omsorg og oppvekst. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva fokuserer barneloven § 36 på når foreldrene ikke blir enige om barnets bosted? Hvordan understreker Grunnloven og Barnekonvensjonen betydningen av barnets beste? Hvordan vurderes barnets beste i rettspraksis? Hvilken rolle spiller barnets mening i henhold til barneloven? Hvilke plikter pålegges foreldrene vedrørende samvær og flytting ifølge barneloven?

Barneloven § 36 fremhever at retten skal avgjøre barnets faste bosted når foreldrene ikke oppnår enighet. Dette er en prinsipiell beslutning som tar høyde for barnets beste, som er det primære fokuset i henhold til § 48 i barneloven. Denne lovfestede hensynet er ytterligere styrket av Grunnloven § 104 annet ledd og Barnekonvensjonen artikkel 3, som begge understreker viktigheten av barnets beste i alle beslutninger som berører dem.

I rettspraksis, som illustrert i Rt-2005-682 avsnitt 32 og HR-2019-1230-A avsnitt 36, 37 og 39, blir det tydelig at vurderingen av barnets beste krever en omfattende, fremtidsrettet tilnærming. Denne tilnærmingen fokuserer på å vurdere alle relevante faktorer for å avgjøre den mest gunstige løsningen for barnets oppvekst og utvikling. Dette innebærer en bred vurdering som går ut over den tradisjonelle bevisbedømmelsen, og tar for seg forskjellige alternativer og deres potensielle konsekvenser for barnet.

Barnets stemme og foreldrenes ansvar

Et vesentlig prinsipp i barneloven er også barnets rett til å bli hørt, som det fremgår av § 31 annet ledd. Barn som har nådd syvårsalderen, samt yngre barn som er i stand til å danne egne synspunkter, skal få muligheten til å uttrykke sine meninger. Disse meningene skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modning. Det er imidlertid viktig å understreke at retten har et selvstendig ansvar for å vurdere hva som er best for barnet. Barnet skal ikke bære ansvaret for å måtte velge mellom foreldrene.

Videre angir barneloven § 42 at barn har rett til samvær med begge foreldre. Det pålegger en gjensidig plikt hos foreldrene om å sikre at denne samværsretten blir oppfylt. I tilfeller hvor det finnes en avtale eller domstolsavgjørelse om samvær, krever § 42a at den forelderen som planlegger å flytte, enten innenlands eller til utlandet, må varsle den andre forelderen senest tre måneder i forveien. Dersom flyttingen er innenlands, er det ikke nødvendig med samtykke fra den andre forelderen som kun har samværsrett, men ved motstand må det søkes om megling.