Møter mellom traumatiserte barn og deres foreldre i samværssaker er en kompleks problemstilling som krever grundig vurdering. I rettssaker hvor sakkyndige psykologer blir involvert, er det essensielt å klargjøre distinksjonen mellom juridisk fastsatt samvær og behandlingskontakt.
I saker hvor sakkyndige psykologer blir involvert, er det viktig å tydeliggjøre forskjellen mellom begrepene «samvær» og «behandlingskontakt.» Dette sikrer at retten får en klar forståelse av hva behandlingsprosessen innebærer og unngår forvirring med juridisk fastsatt samvær.
Barnets beste skal alltid være den primære overveielsen i slike saker. Det er avgjørende å anerkjenne at beslutningen om kontakt mellom traumatiserte barn og deres foreldre ikke nødvendigvis må være en binær avgjørelse. Det kan heller være hensiktsmessig å kombinere begge alternativene, skreddersydd for å tilfredsstille barnets unike behov.
Terapeutiske møter mellom barnet og foreldrene kan være en måte å opprettholde kontakt på, samtidig som man sørger for at barnets traumatiske opplevelser blir håndtert profesjonelt. Dette kan gi barnet muligheten til å møte sine foreldre i en kontrollert og trygg setting, noe som kan være spesielt viktig for barn som tilhører minoritetsgrupper med hensyn til opphavskultur.
Selv om loven gir foreldre og barn rett til familieliv, må det alltid tas hensyn til barnets velferd og sikkerhet. I tilfeller hvor samvær med foreldrene kan være retraumatiserende eller skadelig for barnet, er det viktig å vurdere alternative løsninger som beskytter barnets fysiske og psykiske helse.
Sakkyndige psykologer spiller en avgjørende rolle i å opplyse rettssaker og gi nødvendig innsikt i barnets situasjon. For å sikre at barnets beste blir ivaretatt, må psykologene være tydelige i å skille mellom samvær og behandlingskontakt, og gi retten en helhetlig forståelse av hvordan disse tiltakene kan tilpasses barnets behov og lovens krav.
I konklusjon, når sakkyndige psykologer tar del i rettssaker som involverer traumatiserte barn og deres foreldre, må de arbeide nøye for å balansere barnets behov for beskyttelse og støtte med juridiske retningslinjer. Dette kan inkludere å anbefale terapeutiske møter som en måte å opprettholde kontakt, samtidig som man sikrer barnets velferd og trygghet. På denne måten kan man jobbe mot en løsning som tar hensyn til alle aspekter av saken.
Advokaten har en betydelig rolle i barnefordelingssaker i henhold til barneloven § 49. Dette ansvaret innebærer en nøkkelposisjon i å vurdere muligheten for partene å oppnå en avtaleløsning. Formålet med bestemmelsen er at advokaten skal aktivt utforske muligheten for forlik og i så fall, ta initiativ i den retning. Det er også advokatens ansvar å formidle fordelene ved å løse saken gjennom enighet. Advokaten har dessuten plikt til å informere klienten om meklingsapparatets hjelpetilbud og forsøke å dempe de konflikter som oppstår mellom foreldrene.
Det er likevel viktig å understreke at advokatens forpliktelser her må balanseres mot klientens ønsker. Advokaten kan ikke gå lenger enn å fremheve for klienten de fordeler en avtaleløsning innebærer. Dersom klienten motsetter seg en avtale, må advokaten respektere dette ønsket. Det er også tilfeller der en avtaleløsning ikke er hensiktsmessig, som nærmere omtalt i bl.a. punkt 2.3.7 og punkt 3.1.
Barneloven § 48 må ses i sammenheng med § 49 for å sikre at avgjørelsen og saksbehandlingen først og fremst fremmer barnets beste. Dette betyr at advokaten ikke bare kan fokusere på partens interesser, men må kontinuerlig ivareta hensynet til barnet. I praksis er dette en viktig påminnelse om advokatens særegne rolle i disse sakene. Sammen gir § 48 og § 49 også et rammeverk som hjelper dommere og motparter i tilfeller hvor advokaten overprioriterer klientens interesser. Tilsvarende gjelder hvis advokaten unnlater å følge opp saken tilstrekkelig raskt.
Det er viktig å merke seg at det er retten som har myndighet til å velge tiltak i henhold til § 61. Advokatens oppgave er å gi retten råd ved valg av tiltak og støtte prosessen i samsvar med § 49 og § 48.
Advokatens rolle i barnefordelingssaker er spesiell, da hensynet til barnet bør være avgjørende for hvordan advokaten utfører sitt arbeid. Dette krever både faglig kompetanse og etisk refleksjon. Forskning understreker betydningen av å unngå eskalering av konflikter mellom foreldrene, da dette kan påvirke barna negativt. Derfor er en minnelig løsning mellom foreldrene ofte å foretrekke framfor en konfrontasjon i rettssalen.
Advokatens innsats i barnefordelingssaker spiller en avgjørende rolle for å oppnå en rettferdig og bærekraftig løsning som prioriterer barnets beste og minimerer konfliktnivået.
Barneloven § 64 regulerer hva som skjer med foreldreansvaret for et barn når en av foreldrene dør. La oss se nærmere på innholdet og forsøke å forklare det på en enkel måte.
Hvis den gjenlevende forelderen ikke bodde sammen med barnet da den andre forelderen døde, kan andre personer gå til retten og kreve foreldreansvar. De må gjøre dette innen seks måneder etter dødsfallet. Retten kan ta midlertidige avgjørelser mens saken pågår.
Hvis den gjenlevende forelderen er mistenkt, tiltalt eller dømt for å ha forårsaket den andre forelderens død med vilje, kan også andre personer gå til retten og kreve foreldreansvar. De må gjøre dette innen seks måneder etter at mistanken, tiltalen eller dommen er avsluttet. Den gjenlevende forelderen kan også gå til retten med en slik sak.
Når retten behandler saken, skal den ta hensyn til om den gjenlevende forelderen ønsker foreldreansvar. Retten bør også legge vekt på ønskene til den avdøde forelderen, spesielt hvis disse ønskene er skriftlig dokumentert. Hvis den gjenlevende forelderen er mistenkt, tiltalt eller dømt for å ha forårsaket den andre forelderens død med vilje, kan den gjenlevende forelderen bare få eller beholde foreldreansvaret hvis det tydelig er til barnets beste.
Retten skal avgjøre spørsmålet om foreldreansvar ved en dom. Retten bør søke råd fra kommunens barnevernstjeneste der det er nødvendig. Retten bør også gi barnets nærmeste slektninger eller de som barnet bor sammen med, mulighet til å uttale seg, med mindre det er unødvendig.
Retten kan gi foreldreansvaret til én person alene eller til gifte eller samboende personer sammen. Retten kan også la en forelder ha foreldreansvaret selv om andre også får foreldreansvar. Retten kan sette betingelser for avgjørelsen, for eksempel at barnet ikke skal flytte fra hjemmet i en bestemt periode hvis flyttingen kan være skadelig for barnet og det ikke er en god grunn til å flytte.
Når flere personer får foreldreansvar, må retten også avgjøre hvem barnet skal bo fast sammen med. Retten kan alltid bestemme samværsrett for den gjenlevende forelderen. Reglene i kapittel 5 og 6 gjelder for den eller de som får foreldreansvar.
Hvis ingen har tatt saken til retten i henhold til § 64a, eller hvis dommen medfører at ingen har foreldreansvar for barnet, skal retten informere kommunens barnevernstjeneste og statsforvalteren. Barnevernstjenesten skal plassere og følge opp barnet i samsvar med reglene i barnevernsloven.
Selv om du kan være klar over at du har sabotert samværet og vet at det kan føre til rettslige konsekvenser, er det naturlig å føle seg engstelig for å møte i retten. Å takle disse følelsene av angst kan være utfordrende, men det er viktig å ta ansvar for dine handlinger og å være forberedt på å møte i retten.
Her er noen tips som kan hjelpe deg å takle følelsene av angst for å møte i retten i en sak om samværssabotasje hvor du har sabotert samværet:
Ta ansvar for dine handlinger Det første trinnet for å takle følelsene av angst er å ta ansvar for dine handlinger og innse alvoret i situasjonen. Ved å innrømme dine feil og ta ansvar for saboteringen, kan det bidra til å redusere følelsen av angst og usikkerhet om utfallet av rettssaken.
Snakk med en advokat eller en psykolog Snakk med en advokat eller en psykolog som kan gi deg råd og veiledning i hvordan du kan takle følelsene av angst for å møte i retten. En psykolog kan også hjelpe deg med å håndtere stress og angst ved å gi deg verktøy og teknikker for å takle følelsene på en sunn og konstruktiv måte.
Vær forberedt på rettssaken Vær forberedt på rettssaken ved å sørge for at du har all dokumentasjon og bevis som er nødvendig for å støtte ditt synspunkt. Dette kan gi deg en følelse av kontroll og sikkerhet i din rolle i rettssaken.
Fokuser på barnets beste Husk at målet med rettssaken er å sikre at barnet får det beste mulige livet etter skilsmissen. Fokuser på barnets beste i stedet for å bekymre deg for utfallet av rettssaken. Dette kan hjelpe deg med å sette situasjonen i perspektiv og redusere følelsene av angst.
Øv på positiv visualisering Øv på positiv visualisering ved å visualisere deg selv som en person som takler situasjonen med ro og selvtillit. Dette kan hjelpe deg med å bygge opp selvtilliten og redusere følelsene av angst før rettssaken.
Fokuser på løsninger Fokuser på å finne løsninger i stedet for å fokusere på problemene. Ved å ta ansvar for dine handlinger og være åpen for å finne en løsning, kan det bidra til å redusere følelsene av angst og bekymring.
Det er naturlig å føle seg engstelig for å møte i retten i en sak om samværssabotasje der du er den som har sabotert samværet. Men ved å ta ansvar for dine handlinger, snakke med en advokat eller psykolog, være forberedt på rettssaken, fokusere på barnets beste, øve på positiv visualisering og fokusere på løsninger, kan du takle følelsene av angst og usikkerhet på en sunn og konstruktiv måte. Det er viktig å huske på at det å ta ansvar for dine handlinger og å jobbe for en positiv løsning kan bidra til å gjenoppbygge tillit og forholdet mellom deg og barnet ditt. Ved å ta disse skrittene kan du være trygg på at du tar ansvar for dine handlinger og gjør det beste for ditt barns fremtid.
Når det kommer til å løse en tvist mellom to parter, er det flere måter å gjøre det på. En av de vanligste måtene er å inngå et forlik. Men det er viktig å være klar over forskjellen mellom et rettsforlik og et utenrettslig forlik. Her vil vi forklare hva som skiller de to, og hvorfor det kan være lurt å velge et rettsforlik.
Rettsforlik har samme virkning som en dom
Det viktigste å være klar over er at et rettsforlik har samme virkning som en dom. Det vil si at begge parter er forpliktet til å følge det som er avtalt, og dersom en part ikke overholder avtalen, kan den andre parten bruke tvang for å gjennomføre det avtalte. Rettsforliket har tvangskraft, som betyr at man kan få tvangskraftige avgjørelser etter barneloven § 60 og § 65a hvis det skulle bli nødvendig.
Utenrettslig forlik har ikke samme virkning
På den andre siden har et utenrettslig forlik ikke samme virkning som en dom eller et rettsforlik. Selv om begge parter er enige om en avtale, kan man ikke bruke tvang for å gjennomføre den hvis den andre parten ikke overholder avtalen. Dette kan være en stor ulempe hvis man står overfor en motpart som ikke vil følge avtalen. Man har ikke samme rettsvern som man har med et rettsforlik.
Velg rettsforlik hvis du ønsker tvangskraft
Hvis man vil ha en avtale som har tvangskraft, bør man velge et rettsforlik. Det gir deg som part en større trygghet og sikkerhet i forhold til å få gjennomført avtalen. Selv om det kan være fristende å velge enklere løsninger som et utenrettslig forlik, kan det bli en kostbar erfaring hvis det ikke fungerer som man ønsker.
Konklusjon
For å oppsummere: rettsforlik og rettskraftig dom har tvangskraft og gir deg mulighet til å bruke barneloven § 60 og § 65a hvis det blir nødvendig å tvinge den andre parten til å følge avtalen. Utenrettslig forlik har ikke samme virkning, og det kan være en stor ulempe hvis man står overfor en motpart som ikke vil følge avtalen. Derfor kan det være lurt å velge et rettsforlik hvis man ønsker tvangskraft og større trygghet i avtaleforholdet.
Barns rettigheter er et sentralt tema i samfunnet vårt, og med alderen kommer det også flere rettigheter og ansvar. Når et barn i Norge fyller 12 år, blir de betraktet som i stand til å forstå konsekvensene av sine egne handlinger og valg. Dette betyr også at de får flere rettigheter i henhold til lovgivningen.
En av de viktigste rettighetene barn har når de når denne alderen, er retten til å bli hørt og delta i beslutningsprosesser som angår dem selv. Dette inkluderer for eksempel retten til å uttale seg i saker om foreldreansvar, samvær og omsorg. Barnets mening skal også bli vektlagt i barnevernssaker og saker om adopsjon.
En annen viktig rettighet som barn har når de fyller 12 år, er retten til å samtykke til helsehjelp. Dette betyr at de selv kan bestemme om de vil gjennomføre en medisinsk undersøkelse eller behandling, så lenge de er i stand til å forstå konsekvensene av sine valg. Dersom barnet ikke er i stand til å ta beslutninger på egen hånd, vil foreldre eller andre foresatte ta disse avgjørelsene på vegne av barnet.
I tillegg har barn som fyller 12 år også rett til å bli informert om saker som gjelder dem selv. Dette kan være i form av informasjon om rettigheter og plikter, eller om saker som gjelder deres helse, utdanning eller personlige situasjon. Det er viktig at informasjonen er tilpasset barnets alder og forståelsesevne.
Barn har også rett til å ha privatliv og beskyttelse mot overvåking og inngrep i sitt personlige liv. Dette betyr at det er begrensninger på hva foreldre, skole eller andre kan gjøre når det gjelder å overvåke barna deres. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg fritt og til å ha egne meninger og oppfatninger.
Det er viktig å merke seg at lovgivningen rundt barns rettigheter er omfattende og kan variere avhengig av situasjonen og alderen til barnet. Det er derfor viktig å ha en god forståelse av barns rettigheter og plikter, og sørge for at disse blir ivaretatt på en god måte.
Til slutt vil jeg påpeke at selv om barn har flere rettigheter når de fyller 12 år, er det fortsatt viktig at voksne tar ansvar og gir veiledning og støtte til barna. Det er også viktig å skape en trygg og inkluderende atmosfære der barn kan uttrykke seg fritt og være seg selv. Ved å ivareta barns rettigheter og behov, kan vi bidra til å skape en bedre fremtid for kommende generasjoner.
Tvister kan oppstå i alle mulige sammenhenger, fra nabokrangler til store bedriftssaker. Uansett størrelse og omfang er det viktig å ha en klar forståelse av hvordan retten vurderer bevisene som legges frem i saken. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på innholdet i tvisteloven § 21-2, som omhandler bevisvurdering i rettssaker.
(1) Fri bevisvurdering Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på. Dette betyr at retten har stor frihet til å vurdere bevisene som legges frem i saken, og at retten selv må vurdere hvilke bevis som er mest relevante og pålitelige.
(2) Felles bevis for alle parter Bevisvurderingen baseres på det som framkommer om de faktiske forhold i det som skal utgjøre grunnlaget for avgjørelsen. De bevis som føres, er felles for alle parter i saken eller i saker forent til felles behandling. Dette betyr at alle parter i saken har tilgang til de samme bevisene, og at retten skal vurdere bevisene samlet for å komme frem til en avgjørelse.
(3) Andre faktorer som kan påvirke bevisvurderingen I bevisvurderingen kan retten, uten at det er forhandlet om det, trekke inn faktiske forhold som er erkjent av en part, vitterlige kjensgjerninger og den viten og det erfaringsgrunnlag retten har generelt og på vedkommende fagområde. Dette betyr at retten kan ta med andre faktorer i bevisvurderingen som ikke nødvendigvis er presentert som bevis av partene. Hvis slik kunnskap kan være usikker eller omtvistet, gjelder § 11-1 tredje ledd. Det vil si at det er spesielle regler som gjelder for bevisvurdering i saker etter barneloven.
Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen:
Noen ganger skriver advokater i sine brev om frister for å svare, enten en spesifikk dato eller for eksempel to uker fra mottatt brev. Selv om advokater generelt ikke har myndighet til å sette frister, kan de ha frister for handlinger de enten må varsle for å kunne gjennomføre eller som de kan gjennomføre uansett.
Vanligvis vil advokater bruke frister som et middel for å unngå en rettssak. Hvis motparten ikke går med på et krav eller svarer innen den gitte fristen, kan advokaten (klienten) ta saken til retten. I saker etter barneloven er det ikke krav til varsling etter tvisteloven § 5-2, så et slikt varsel er mer en ytterligere mulighet for å gå med på kravet for å unngå rettssak. Dette skyldes at det allerede er krav til mekling, og partene sannsynligvis kjenner hverandres standpunkter godt gjennom familievernkontoret.
Det er tilrådelig å svare innen fristen hvis den gir rom for nødvendige møter og undersøkelser. Imidlertid kan frister som er urimelige eller ikke er avgjørende for klients rettsposisjon, ignoreres. Hvis en advokat gir beskjed om å svare innen utgangen av kontordagen eller neste dag, og det ikke er nødvendig eller praktisk mulig, kan det overses.
domstol.no er en nettsideav og fra Domstolsadministrasjonen.
Nettsiden har mange praktiske funksjoner. Hvis du lurer på hvilken tingrett saken din hører inn under kan du slå inn postnummeret i adressen der barnet bor fast. Du vil da finne ut hvilken tingrett du skal forholde deg til.
Du kan også gå på funksjonen «Når går rettssaken?» og finne ut dato og klokkeslett for din sak. Dersom det er en sak etter barneloven skal partsnavnene ikke fremgå, men vanligvis fremgår advokatnavnene og hvem som er dommer i saken. For å få tilgang til oversikten er det viktig at du klikker på «for publikum.» En praktisk funksjon for å kontrollere klokkeslettet for oppmøte, eller rettssalnummer.
Du er ferdig med meklingen på familievernkontoret, du og advokaten din kom ingen vei med brevskriving til motparten, og nå venter hovedforhandligen. Hva kan du forvente?
I det saksforberedende møtet er det ikke uvanlig å benytte et møterom selv om noen tingretter benytter små rettssaler. For mange parter er derfor hovedforhandlingen det første møtet med den formelle prosessen. I motsetning til det saksforberedende møtet har både dommeren og advokatene kapper i det saksforberedende møtet. Det er bare èn dommer i saker etter barneloven, men det er mulig å få medhold i at retten skal settes med fagkyndige meddommere. Dette er ikke vanlig.
Hvis det er en oppnevnt sakkyndig i saken sitter han eller hun vanligvis bak i salen og noterer underveis. Jeg har opplevd at den sakkyndige sitter fremst i salen ved dommerens side (bl.a. i Kristiansand tingrett), men dette kan gi et feilaktig inntrykk av at den sakkyndige har formell dømmende myndighet. At den sakkyndige har reell stor innflytelse skal ikke innvirke på plasseringen.
Saksøker og saksøkte har faste plasser i rettssalen. Saksøker sitter til høyre for dommeren og saksøkte sitter til venstre for dommeren. Omvendt dersom du ser rett mot dommeren. Advokaten sitter nærmest dommeren og klienten ved siden av advokaten. Hvis det er plass foretrekker jeg at det er en stol imellom advokaten og klienten slik at det blir plass til dokumenter etc.
Når dommeren kommer inn i salen reiser alle seg. Dommeren sitter ned og de andre kan sette seg. Noen ganger gir dommeren beskjed om at det bare er å sette seg før han selv har satt seg.
Noen parter spør om hva de skal ha på seg. Jeg pleier å si at de ikke skal ha på seg dress og slips eller på annen måte overpynte seg, men heller ikke komme i sliten t-skjorte, caps eller lignende. Man skal møte retten og aktørene med respekt.
Etter at alle har satt seg tar dommeren personalia til partene. Etter det er det saksøkers advokat som skal holde innledningsforedrag. så er det innledning fra saksøktes advokat (vanligvis noe kortere.) Tvisteloven pålegger saksøkers prosessfullmektig å ta for seg for og mot argumentene, for så å la motparten kommentere disse i sitt innlegg. Min erfaring er at tvisteloven ikke følges og at tvistemålsloven gamle system fortsatt praktiseres mest.
Når advokatene har holdt sine foredrag er det saksøkers forklaring først, så saksøktes. Min erfaring er at dette er det mest tidkrevende i saken. Det er partene som kjenner faktum best og som best kan formidle hvordan situasjonen egentlig er. Mitt råd er å være bevisst på at det er partene selv som gjennom sin forklaring lettest kan påvirke sluttresultatet. En god advokat er en viktig guide, mens severdighetene er partene selv. Legg derfor aldri saken i advokatens hender alene. En ryddig og god forklaring fra degselv kan avgjøre.
Etter partenes forklaringer er det vitneførsel. først saksøkers, så saksøktes vitner. Hvilke vitner som er fornuftig å føre vil variere sterkt. Jeg har sans for vitneførsel fra «objektive» personer som skole, barnehage, helsesøster eller andre som ikke har nær tilknytning til partene. Man kan selvfølgelig også føre familie og venner, men jeg mener det skal utvises forsiktighet da det ofte bare vil være gjentakelser og opplagt støtte til egen parts påstander. Dersom sakens sakkyndige har snakket med disse personene og disse ikke føler seg feilsitert, vil det ofte være meningsløst at de skal forklare seg for retten. Dersom sakkyndiges konklusjon er negativ for deg som part, er det mer forståelig med en litt mer omfattende vitneførsel for å vise at den sakkyndige tar feil.
Dokumentbevis kan fremlegges underveis, under innledningsforedraget eller senere. Det viktige er at det ikke fremlegges under prosedyrene. De skal også være varslet på forhånd slik at motparten kjenner innholdet og har muligheten til å imøtegå disse.
Etter vitnene er det den sakkyndige som skal redegjøre for sin rapport og formidle sitt standpunkt. Den sakkyndige kan ha endret mening under bevisføringen og kan komme med en annen konklusjon enn i sin skriftlige rapport. Jeg har aldri opplevd at dette har skjedd. Det er ikke urimelig å spekulere i den erfaringen, men jeg skal ikke gjøre det her. Det er ikke unaturlig at det tilkommer nye momenter dersom det er en omfattende bevisføring. Et naturlig spørsmål til den sakkyndige vil kunne være «hvordan bevisførselen under hovedforhandlingen har påvirket hans/hennes vurderinger.»
Etter den sakkyndige er ferdig er det tid for prosedyrer. Disse skal ikke være for lange og vil i større grad enn innledningsforedragene konsentrere seg om det juridiske, samt oppsummere bevisføringen og hvordan denne skal vektlegges. Personlig synes jeg oppsummering ikke er nødvendig dersom det er en sak som går over 1 dag, da vitneførselen er fersk i dommerens hode. Prosedyrene burde da vært utelukkende å knytte jussen opp til bevisene.
Etter prosedyrene er det mulighet for replikk og duplikk. Dette er helt kort.
Rettsmøtet heves og advokatene skal legge frem salæropppgaver. Legges ikke salæroppgaver frem risikerer vinneren ikke å få tilkjent saksomkostningene. Dette praktiseres nå ganske strengt i flere tingretter, mens enkelte fortsatt lar advokatene faxe eller sende disse på e-post i dagene etter forhandlingen.
Det er også grunn til å nevne at forliksforhandlinger også vil kunne oppstå under hovedforhandlingen. Jeg mener at det rette tidspunktet er allerede før innledningsforedragene. Er konfliktnivået høyt vil partene etter beskyldninger i innledningsforedraget sjeldent være vellykket uten mye press. Noen ganger vil forliksforhandlingene skje etter innledningsforedragene, noen ganger etter partsforklaringene eller vitneførselen. Man skal helt frem til dom se an mulighetene til å få til forlik.
Du er ferdig med meklingen på familievernkontoret, du og advokaten din kom ingen vei med brevskriving til motparten, og nå venter hovedforhandligen. Hva kan du forvente?
I det saksforberedende møtet er det ikke uvanlig å benytte et møterom selv om noen tingretter benytter små rettssaler. For mange parter er derfor hovedforhandlingen det første møtet med den formelle prosessen. I motsetning til det saksforberedende møtet har både dommeren og advokatene kapper i det saksforberedende møtet. Det er bare èn dommer i saker etter barneloven, men det er mulig å få medhold i at retten skal settes med fagkyndige meddommere. Dette er ikke vanlig.
Hvis det er en oppnevnt sakkyndig i saken sitter han eller hun vanligvis bak i salen og noterer underveis. Jeg har opplevd at den sakkyndige sitter fremst i salen ved dommerens side (bl.a. i Kristiansand tingrett), men dette kan gi et feilaktig inntrykk av at den sakkyndige har formell dømmende myndighet. At den sakkyndige har reell stor innflytelse skal ikke innvirke på plasseringen.
Saksøker og saksøkte har faste plasser i rettssalen. Saksøker sitter til høyre for dommeren og saksøkte sitter til venstre for dommeren. Omvendt dersom du ser rett mot dommeren. Advokaten sitter nærmest dommeren og klienten ved siden av advokaten. Hvis det er plass foretrekker jeg at det er en stol imellom advokaten og klienten slik at det blir plass til dokumenter etc.
Når dommeren kommer inn i salen reiser alle seg. Dommeren sitter ned og de andre kan sette seg. Noen ganger gir dommeren beskjed om at det bare er å sette seg før han selv har satt seg.
Noen parter spør om hva de skal ha på seg. Jeg pleier å si at de ikke skal ha på seg dress og slips eller på annen måte overpynte seg, men heller ikke komme i sliten t-skjorte, caps eller lignende. Man skal møte retten og aktørene med respekt.
Etter at alle har satt seg tar dommeren personalia til partene. Etter det er det saksøkers advokat som skal holde innledningsforedrag. så er det innledning fra saksøktes advokat (vanligvis noe kortere.) Tvisteloven pålegger saksøkers prosessfullmektig å ta for seg for og mot argumentene, for så å la motparten kommentere disse i sitt innlegg. Min erfaring er at tvisteloven ikke følges og at tvistemålsloven gamle system fortsatt praktiseres mest.
Når advokatene har holdt sine foredrag er det saksøkers forklaring først, så saksøktes. Min erfaring er at dette er det mest tidkrevende i saken. Det er partene som kjenner faktum best og som best kan formidle hvordan situasjonen egentlig er. Mitt råd er å være bevisst på at det er partene selv som gjennom sin forklaring lettest kan påvirke sluttresultatet. En god advokat er en viktig guide, mens severdighetene er partene selv. Legg derfor aldri saken i advokatens hender alene. En ryddig og god forklaring fra degselv kan avgjøre.
Etter partenes forklaringer er det vitneførsel. først saksøkers, så saksøktes vitner. Hvilke vitner som er fornuftig å føre vil variere sterkt. Jeg har sans for vitneførsel fra «objektive» personer som skole, barnehage, helsesøster eller andre som ikke har nær tilknytning til partene. Man kan selvfølgelig også føre familie og venner, men jeg mener det skal utvises forsiktighet da det ofte bare vil være gjentakelser og opplagt støtte til egen parts påstander. Dersom sakens sakkyndige har snakket med disse personene og disse ikke føler seg feilsitert, vil det ofte være meningsløst at de skal forklare seg for retten. Dersom sakkyndiges konklusjon er negativ for deg som part, er det mer forståelig med en litt mer omfattende vitneførsel for å vise at den sakkyndige tar feil.
Dokumentbevis kan fremlegges underveis, under innledningsforedraget eller senere. Det viktige er at det ikke fremlegges under prosedyrene. De skal også være varslet på forhånd slik at motparten kjenner innholdet og har muligheten til å imøtegå disse.
Etter vitnene er det den sakkyndige som skal redegjøre for sin rapport og formidle sitt standpunkt. Den sakkyndige kan ha endret mening under bevisføringen og kan komme med en annen konklusjon enn i sin skriftlige rapport. Jeg har aldri opplevd at dette har skjedd. Det er ikke urimelig å spekulere i den erfaringen, men jeg skal ikke gjøre det her. Det er ikke unaturlig at det tilkommer nye momenter dersom det er en omfattende bevisføring. Et naturlig spørsmål til den sakkyndige vil kunne være «hvordan bevisførselen under hovedforhandlingen har påvirket hans/hennes vurderinger.»
Etter den sakkyndige er ferdig er det tid for prosedyrer. Disse skal ikke være for lange og vil i større grad enn innledningsforedragene konsentrere seg om det juridiske, samt oppsummere bevisføringen og hvordan denne skal vektlegges. Personlig synes jeg oppsummering ikke er nødvendig dersom det er en sak som går over 1 dag, da vitneførselen er fersk i dommerens hode. Prosedyrene burde da vært utelukkende å knytte jussen opp til bevisene.
Etter prosedyrene er det mulighet for replikk og duplikk. Dette er helt kort.
Rettsmøtet heves og advokatene skal legge frem salæropppgaver. Legges ikke salæroppgaver frem risikerer vinneren ikke å få tilkjent saksomkostningene. Dette praktiseres nå ganske strengt i flere tingretter, mens enkelte fortsatt lar advokatene faxe eller sende disse på e-post i dagene etter forhandlingen.
Det er også grunn til å nevne at forliksforhandlinger også vil kunne oppstå under hovedforhandlingen. Jeg mener at det rette tidspunktet er allerede før innledningsforedragene. Er konfliktnivået høyt vil partene etter beskyldninger i innledningsforedraget sjeldent være vellykket uten mye press. Noen ganger vil forliksforhandlingene skje etter innledningsforedragene, noen ganger etter partsforklaringene eller vitneførselen. Man skal helt frem til dom se an mulighetene til å få til forlik.