Inngåelse av avtale med tilsynsperson

tilsynsperson avtale, oppgaver tilsynsperson, avtaleinngåelse, tilsynssamvær, tilsynsordning, ekstern tilsynsperson, kommunal barneverntjeneste, Bufetat, rettssikkerhet, avtalerett, samværstid, tidsbruk, rapportering, rettssystem, barneloven, barnevernloven, rettigheter, forpliktelser, vitneførsel, rettspåkallelse, rettspraksis, rettsvern, avtaleformular, avtalevilkår, oppgavefordeling, rettskraftig pålegg, rettstvist, rettslig grunnlag, avtalegyldighet, avtalepart, avtaleprosedyre, avtalehåndtering, avtalestruktur, avtaleomfang, avtaleinhold, avtaletolkning, avtaledokument, avtaleformat, avtalespråk, avtaleskriving, avtalesikkerhet, avtaleforpliktelser, avtaleansvar, avtaleopprettelse, avtalegodkjennelse, avtaletidspunkt, avtaletermin, avtalevarighet, avtaletid, avtaletidspunkt, avtaletidslinje, avtaledato, avtaleperiode, avtaletidsperspektiv, avtaletidsramme, avtaleperiode, avtaletidfesting, avtalebegrensninger, avtalesetting, avtaleforhold, avtaleinnhold, avtalespesifikasjon, avtalekrav, avtaleterminologi, avtalespråk, avtaletidfesting, avtalevilkår, avtaletilpasning, avtaletilfredsstillelse, avtaletilbud, avtaletilstand, avtaletilgjengelighet, avtaletillatelse, avtaletidspunkt, avtaletiltak, avtaletilsyn, avtalekontroll, avtaleoverholdelse, avtaletesting, avtaletiltak, avtalehåndtering, avtalesystem, avtaledesign, avtaletesting, avtaleverktøy, avtalesystem, avtalemetode, avtaletesting, avtaleverifikasjon, avtalesikkerhet, avtalekvalitet, avtalebruk, avtaletesting, avtaletilfredshet, avtaletesting, avtaleevaluering, avtaletesting, avtalesuksess, avtaletesting, avtaletestmetode, avtaletestresultater, avtaleteststrategi, avtaletestmiljø, avtaletestplan, avtaletestrapport, avtaletestteam, avtaletestteknikker, avtaletesttilnærming, avtaletestverktøy, avtaletestprosess, avtaletestmodell, avtaleteststandarder, avtaletestprotokoll, avtaletestmål, avtaletestmål, avtaletestomfang, avtaletestaktiviteter, avtaletestprosedyre, avtaletestanbefalinger, avtaleteststrategi, avtaletesttilnærming, avtaletestmetode, avtaletestprosess, avtaletestplan, avtaletestrapport, avtaletestresultater, avtaletestproblemer, avtaletesttiltak, avtaleteststyring, avtaletestadministrasjon, avtaletestutførelse, avtaletestkontroll, avtaletestvurdering, avtaletesttilbakemelding

Inngåelse av avtale med tilsynsperson angående oppgaver og forpliktelser er en viktig del av tilsynssystemet. Det er avgjørende å etablere klare retningslinjer og forventninger for begge parter for å sikre en effektiv og rettferdig gjennomføring av tilsynssamvær. Departementet har utarbeidet anbefalinger for avtaleinngåelse med tilsynsperson, som tar sikte på å skape tydelighet og forutsigbarhet i samarbeidet.

Det første punktet som må avklares i avtalen er definisjonen av samvær og den tilhørende tidsrammen. Selv om selve samværet vanligvis ikke byr på vanskelige avgrensningsspørsmål, kan det oppstå spørsmål om andre aspekter knyttet til tilsynsordningen, for eksempel tidsbruk til rapportskriving og administrative oppgaver. Reisetid, ventetid og forberedelser må også tas i betraktning og spesifiseres tydelig i avtalen.

Det er viktig å presisere at tilsynspersonen ikke har myndighet til å bestemme tid og sted for samvær. Dette må være klart formulert i avtalen, der det tydelig fremgår at tilsynspersonen heller ikke skal involveres i forhandlinger om samværstidspunkt og -sted.

Videre må avtalen tydeliggjøre at tidsbruk knyttet til vitneførsel faller utenfor rammen av tilsynsordningen. Dette gjelder uavhengig av om tilsynspersonen blir innkalt som vitne av retten eller møter frivillig på vegne av en av partene. Departementet understreker at eventuelle utgifter forbundet med vitneførsel skal dekkes i samsvar med gjeldende lovverk.

I lys av disse retningslinjene er det essensielt at avtalen med tilsynspersonen utformes nøye og tydelig, slik at begge parter har klare forventninger og forpliktelser. Dette vil bidra til å sikre en effektiv og rettferdig gjennomføring av tilsynssamvær, til beste for alle involverte parter.


Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak eller å komme i kontakt med Advokat Christian Wulff Hansen, kan du sende en e-post ved å trykke på denne linken: Send e-post

Saksomkostninger i barnefordelingssaker

Hva er saksomkostninger i barnefordelingssaker, Hvem dekker rettskostnadene i barnefordelingssaker, Hva sier tvisteloven om saksomkostninger, Hvordan vurderer retten om saken er vunnet, Hvilke faktorer påvirker omkostningsavgjørelsen, Hvordan behandler retten foreldrekonflikter, Hva er omkostningsansvaret i barnefordelingssaker, Hva er rettspraksis for saksomkostninger, Hva er rettslige kostnader i barnefordelingssaker, Hvordan håndterer retten foreldreansvar, Hvordan påvirker barnets beste saksomkostninger, Hva er vanlig praksis for saksomkostninger, Hvordan fungerer fri rettshjelp i slike saker, Hvordan avgjør retten omkostningsansvar, Hvordan påvirker rettssystemet omkostningsavgjørelsen, Hva er vanlige advokatutgifter i slike saker, Hvordan kan advokatbistand påvirke saksomkostninger, Hvordan løses rettssaker om barnefordeling, Hva er vanlige sakskostnader i barnefordelingssaker, Hvordan påvirker konflikthåndtering omkostningsavgjørelsen, Hva er rettsmekling i barnefordelingssaker, Hva er rettstvist i barnefordelingssaker, Hvordan fungerer rettssystemet i slike saker, Hvordan påvirker foreldrekonflikter rettssaker, Hvordan kan juridisk veiledning hjelpe i slike saker, Hvilke faktorer påvirker omkostningene i barnefordelingssaker, Hva er omkostningsavgjørelsens betydning for foreldresamarbeid, Hva er vanlige rettssaker knyttet til barnefordeling, Hvordan håndterer retten foreldreomsorg, Hvordan påvirker barneloven omkostningsavgjørelsen, Hvordan kan foreldre unngå rettssaker om barnefordeling, Hva er praksis for omkostningsansvar i barnefordelingssaker, Hvordan kan advokatbistand påvirke rettsavgjørelsen, Hva er vanlige rettslige kostnader i barnefordelingssaker, Hvordan behandler retten rettstvister om barnefordeling, Hva er vanlige omkostninger ved foreldresamarbeid

Saksomkostninger i barnefordelingssaker er et komplekst juridisk tema som krever grundig forståelse av rettspraksis og lovverk. I henhold til tvisteloven § 20-2 har den som vinner saken krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Dette gjelder når parten har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige. I utgangspunktet dekker den som vinner saken omkostninger til egen advokat. Dersom vedkommende har fri sakførsel, tilkjennes omkostningene det offentlige.

Ved vurdering av sakens utfall må resultatet i dommen veies opp mot det som ble krevd i stevningen og tilsvaret, samt ankeerklæringen og anketilsvaret for ankeinstansen. I barnefordelingssaker kan det være enklere å vurdere om saken er vunnet når begge parter krever fast bosted. Vanligvis anses den som får det faste bostedet for å ha fått medhold fullt ut eller i det vesentlige. Imidlertid, hvis partene uenige om samværets omfang, kan den som ikke får bostedet likevel anses som vinneren hvis vedkommende får mer samvær enn det som ble krevd i stevning eller tilsvar.

Selv om det vanligvis er klart hvem som har vunnet en barnefordelingssak fullt ut eller i det vesentlige, er det ikke alltid at retten pålegger saksomkostninger. Dersom den tapende part har hatt gode grunner til å gå til sak, og ikke kan bebreides for det, kan retten velge å la partene bære hver sine omkostninger. Dette skyldes at idømte omkostninger kan forverre konflikten mellom partene, spesielt i saker som berører familieforhold og har stor personlig betydning.

I tillegg til lovbestemmelser og rettspraksis, spiller praksis og regionale forskjeller også en rolle i avgjørelsen om saksomkostninger. For eksempel kan det være forskjeller i praksis mellom ulike domstoler, og resultatet kan variere avhengig av om det er en endringssak eller en førstegangsak. Ved fri sakførsel er det vanligere at partene bærer egne omkostninger, og retten tar også hensyn til partenes adferd under saksforberedelsen og deres forsøk på å løse saken uten rettens involvering.

Retten oppfordrer også ofte partene til å dele omkostningene ved rettsforlik i barnefordelingssaker, da dette antas å være til barnets beste. Ved rettsforlik kan retten avsi kjennelse om saksomkostninger etter en skjønnsmessig vurdering, der det tas hensyn til blant annet partenes påstander og hva som anses som rimelig utfall.

I praksis er det derfor viktig for partene å være klar over konsekvensene av rettssaker i barnefordelingssaker og å søke etter løsninger som ivaretar både barnets beste og deres egne interesser. Det er også viktig å ha kjennskap til lovverket og rettspraksis på området, samt å søke profesjonell juridisk rådgivning når det er nødvendig.


Dersom du ønsker en gratis vurdering av din sak, kan du kontakte advokat Christian Wulff Hansen her:

Please enable JavaScript in your browser to complete this form.
Navn

Samvær og tvang

Hvordan fungerer samværsretten i henhold til barneloven?, Hva er prosessen for tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser?, Hvilke rettigheter har barn ifølge barneloven?, Hvordan påvirker foreldreansvaret gjennomføringen av samvær?, Hva er konsekvensene av å ikke etterleve en samværsavgjørelse?, Hvordan kan foreldre løse samværsavtaler utenfor rettssystemet?, Hvilke plikter har foreldrene når det gjelder samværsrett?, Hvordan kan tvangsboten fastsettes i samsvar med tvangsfullbyrdelsesloven?, Hva er forskjellen mellom en rettsavgjørelse og en samværsavtale?, Hvordan kan en utenlandsk rettsavgjørelse om samvær håndteres i Norge?, Hvilken rolle spiller fylkesmannen i forhold til samværsavtaler?, Hva er de viktigste aspektene ved tvangsfullbyrdelse av samværsretten?, Hvordan kan barnets beste vurderes i en rettssak om samvær?, Hvilke konsekvenser kan en tvangsbot ha for bostedsforelderen?, Hvordan kan juridiske verktøy sikre gjennomføringen av samværsretten?, Hva er de vanligste årsakene til konflikter om samvær?, Hvilke rettigheter har samværsforelderen i forhold til tvangsfullbyrdelse?, Hva er forskjellen mellom juridisk praksis og rettslig prosess i saker om samvær?, Hvilke rettigheter har barnet i en rettssak om samvær?, Hvordan kan en forelder kreve ny vurdering av foreldreansvaret i tilfeller av samværsbrudd?, Hva er de vanligste utfordringene i gjennomføringen av samvær?, Hvordan kan foreldre løse konflikter om samværsrett utenfor rettssystemet?, Hva er de juridiske konsekvensene av å ikke respektere samværsavtalen?, Hvilke alternativer har foreldrene hvis samværsretten ikke blir respektert?, Hvordan påvirker barnets trivsel gjennomføringen av samvær?, Hvilke rettigheter har bostedsforelderen i forhold til tvangsfullbyrdelse?, Hvilken rolle spiller barnets ønske i en rettssak om samvær?, Hvordan kan en tvangsbot påvirke den økonomiske situasjonen til foreldrene?, Hva er de vanligste juridiske verktøyene som brukes i tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser?, Hvordan kan en rettsavgjørelse om samvær påvirke foreldrekonflikten?, Hvilken betydning har samværsrettens gjennomføring for barnets utvikling?, Hvordan kan en tvangsbot fastsettes proporsjonalt med den økonomiske situasjonen til foreldrene?, Hva er de vanligste argumentene i en rettssak om samvær?, Hvordan kan en rettsavgjørelse om samvær påvirke barnets livskvalitet?, Hvilken betydning har foreldrenes samarbeid for gjennomføringen av samvær?

I en verden preget av stadig skiftende familiedynamikk og økende vektlegging av barns rettigheter, er spørsmålet om samværsrett en sentral utfordring i mange familierettssaker. Å sikre at barnet opprettholder jevnlig kontakt med begge foreldre etter en eventuell samlivsbrudd er ikke bare et juridisk krav, men også en moralsk og emosjonell nødvendighet for barnets velvære og utvikling.

I henhold til barneloven § 42 er ethvert barn berettiget til samvær med begge foreldre, uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Foreldrene har et gjensidig ansvar for å sikre gjennomføringen av denne retten. Dersom samvær ikke anses til barnets beste, må domstolen fatte en avgjørelse om dette, i samsvar med barneloven § 43.

Det finnes flere tilnærminger til å løse spørsmålet om samværsrett. Når foreldrene er enige, kan de selv avtale omfanget av samværet, i tråd med barneloven. Slike avtaler kan imidlertid ikke tvangsfullbyrdes. Ønsker foreldrene at avtalen skal ha juridisk bindende kraft, må de søke om dette hos fylkesmannen, forutsatt at avtalen i hovedsak ivaretar barnets beste.

En rettslig avgjørelse om samværsrett kan tvangsfullbyrdes uavhengig av om den er fastsatt ved dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft. Videre kan en utenlandsk rettsavgjørelse om samvær også tvangsfullbyrdes i Norge, gitt at den oppfyller visse kriterier.

I tilfeller der en forelder unnlater å etterleve en samværsavgjørelse, kan bostedsforelderen pålegges en tvangsbot i samsvar med barneloven og tvangsfullbyrdelsesloven. Dette tvangsmiddelet fungerer som et pressmiddel for å sikre gjennomføringen av samværet. Det er viktig at tvangsboten fastsettes på en slik måte at den gir et reelt press og står i forhold til den økonomiske situasjonen til den som ikke etterlever avtalen.

I tilfeller der gjennomføringen av samværet anses umulig, skal det ikke ilegges tvangsbot. Dette kan være tilfeller der det er risiko for at barnet utsettes for fysisk eller psykisk skade eller fare. Barnets ønske om ikke å gjennomføre samværet skal også tas i betraktning, men dette må veies opp mot foreldrenes plikt til å bidra til gjennomføringen av samværet.

Når det gjelder tvangsfullbyrdelse, er det viktig at rettens prøving av dette spørsmålet ikke skal være lik prøvingen som allerede er gjort i hovedsaken. Retten skal kun behandle relevante spørsmål knyttet til tvangsfullbyrdelsen. I de fleste tilfeller vil retten fastsette tvangsbot dersom samværsretten ikke blir respektert, med mindre det foreligger omstendigheter som gjør gjennomføringen umulig.

I tillegg til tvangsboten kan den som har samværsrett, kreve ny vurdering av foreldreansvaret eller barnets faste bosted dersom den fastsatte samværsretten hindres av bostedsforelderen.

I denne balansegangen mellom å sikre barnets rett til samvær og samtidig ivareta dets beste, er tvangsfullbyrdelse av samværsavgjørelser et viktig juridisk verktøy. Det er imidlertid avgjørende at slik tvangsfullbyrdelse skjer med omhu og respekt for barnets behov og rettigheter.

Hva var bakgrunnen for Stortingets vedtak om den nye barneloven i 1981?

barnelov, barns rettigheter, foreldreansvar, farskap, samværsrett, underholdsplikt, barneombud, norsk lov, 1981, Stortinget, foreldre, likestilling, juridisk, rettssystem, familierett, lovgivning, sivilstatus, barn utenfor ekteskap, barn født i ekteskap, NOU 1977: 35, utvalgsrapport, rettssak, juridisk historie, barnelovutvalget, barnerettigheter, lovforslag, aldersgrense for medvirkning, selvbestemmelse, foreldreansvar sammen, fylkesmannen, juridisk reform

I 1981 vedtok Stortinget en ny felles barnelov som gjaldt alle barn, både barn født i ekteskap og utenfor ekteskap. Denne loven, datert 8. april 1981 og nummerert som nr. 7, avløste tidligere lover fra 1956 som regulerte rettighetene til barn født i og utenfor ekteskapet, samt tre mindre lover. Hovedformålet med den nye barneloven var da å etablere like regler om rettsforholdet mellom barn og foreldre, uavhengig av om foreldrene var gift eller ikke.

I forkant av vedtaket jobbet et utvalg fra mars 1975 til september 1977 med utredningen som skulle danne grunnlaget for den nye loven. Denne utredningen, kjent som NOU 1977: 35, inneholdt grundige overveielser og konklusjoner som utvalget oppsummerte i fem hovedpunkter:

  1. Like regler for barn født i og utenfor ekteskap: Utvalget la vekt på å skape en lov som skulle gjelde for alle barn, uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Målet var å oppnå likhet i rettsforholdet mellom barn og foreldre.
  2. Fastsettelse av farskap: Utvalget foreslo at farskap skulle fastsettes enten ved erkjennelse eller ved dom, uavhengig av foreldrenes ekteskapelige status. Dette skulle erstatte tidligere praksis der morens ektemann automatisk ble ansett som far.
  3. Rett til å være til stede ved fødselen: Utvalget foreslo en lovfestet rett for faren til å være til stede ved fødselen, med mindre det var medisinske grunner eller motstand fra mor. Dette skulle styrke farens rolle i barnets liv.
  4. Beskyttelse av morens rettigheter: Utvalget ønsket å begrense spørsmål om partenes seksuelle forhold til tidsrommet da graviditeten mest sannsynlig oppsto. De foreslo også muligheten for å avslutte saken uten hovedforhandling når farskapet ikke kunne fastslås.
  5. Foreldreansvar: Utvalget brukte begrepet “foreldreansvar” i stedet for “foreldremakt” eller “foreldremyndighet.” De ønsket å gi barn større selvbestemmelsesrett og medbestemmelsesrett over tid. Foreldreansvaret skulle vare til barnet fylte 18 år, og barn skulle få mer innflytelse over personlige beslutninger etter hvert som de ble eldre.

Utvalget foreslo også at foreldre skulle ha felles foreldreansvar når de levde sammen, ikke bare når de var gift. Selv om foreldrene skilte lag, skulle utgangspunktet være felles foreldreansvar, men en av foreldrene kunne søke om å få det alene. Hvis foreldrene ikke bodde sammen ved barnets fødsel, skulle moren normalt ha foreldreansvaret, men andre ordninger kunne avtales eller fastsettes av domstol eller fylkesmann.

Videre foreslo utvalget at samværsrett med den av foreldrene som barnet ikke bodde hos, skulle fastsettes uavhengig av foreldrenes sivilstatus.

Når det kom til underholdsplikt, foreslo utvalget få endringer, men de ønsket at bidrag som hovedregel skulle fastsettes av fylkesmannen.

Til slutt foreslo utvalget opprettelsen av et eget organ, et barneombud, som skulle fremme barns interesser og tilsyn med lovgivning og planlegging som berørte barn. Dette skulle bidra til å sikre gode oppvekstvilkår for barn.

Regjeringen fulgte i stor grad utvalgets forslag i sitt lovforslag, men med noen unntak. Stortinget vedtok til slutt lovforslaget med noen endringer, blant annet når det gjaldt aldersgrensen for barns medvirkning. Dette skulle knyttes til barnets utvikling og modning, med tanke på å gi barn muligheten til å bli hørt fra en tidlig alder.

Dette vedtaket av den nye barneloven i 1981 markerte en viktig milepæl i norsk lovgivning og bidro til å styrke barns rettigheter og likestilling i forhold til foreldrene, uavhengig av ekteskapelig status.

Nærmere om behandling hos domstolen

Domstol, Reisekostnader, Samvær, Foreldrekonflikt, Forliksråd, Saksbehandling, Tvisteloven, Mekling, Klagesak, Privat avtale, Rettslig grunnlag, Særlege grunnar, Barneloven, NAV, Klageinstans, Uenighet, Foreldre, Juridisk prosess, Rettssystem, Juridisk rådgivning

Når det oppstår uenighet mellom foreldrene angående reisekostnader ved samvær, og de ønsker en annen instans enn NAV skal håndtere saken, er domstolen et alternativ. Dette kan også gjelde hvis en eller begge foreldrene ønsker å påklage et vedtak fra NAV Klageinstans i en klagesak. Prosessen starter med mekling i forliksrådet, som reguleres av tvisteloven § 6-2 første ledd bokstav a).

Det er verd å merke seg at forliksrådene har kompetanse til å behandle saker som omhandler tvist om fordeling av reisekostnader, i tillegg til saker der en av partene ikke etterkommer det rettslige grunnlaget for fordeling, for eksempel en privat avtale. Dette innebærer at forliksrådet kan behandle saker selv om det ikke foreligger “særlege grunnar” som nevnt i barneloven § 44 andre ledd. Disse sakene kan omfatte uenigheter angående hvilke kostnader som skal deles, samt spørsmål om kostnadene er nødvendige og rimelige.

Hvilke saksforberedelser er regulert i barneloven § 61

internasjonal menneskerettighetslovgivning, FNs konvensjon om barnets rettigheter, CRCs artikkel 4, generelle forpliktelser, Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Menneskerettighetskomiteen, Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, generelle kommentarer, økonomiske rettigheter, sosiale rettigheter, kulturelle rettigheter, menneskerettigheter, gradvis realisering, rettferdig samfunn, universelle rettigheter, rettferdighet, rettighetsbeskyttelse, barns beste, rettighetsrealisering, internasjonalt samarbeid, rettighetsinterpretasjon, rettighetsgjennomføring, menneskerettighetskonvensjoner, rettighetsveiledning, barns rettigheter, rettighetsprinsipper, rettighetsforpliktelser, menneskerettighetsanalyse

Forberedende møter

Et av de primære tiltakene i denne paragrafen er forberedende møter. Disse møtene fungerer som en arena hvor partene kan avklare tvistens kjernepunkter. Det er her retten har mulighet til å klargjøre sakens kompleksitet og innhold. Dette kan potensielt lede til mekling, der retten fungerer som en nøytral (forhåpentligvis) mellommann mellom partene.

Bruk av sakkyndige

Ofte vil retten kunne stå ovenfor komplekse saker som krever en dypere forståelse av barnets situasjon. I slike tilfeller kan det være nødvendig å involvere sakkyndige som kan bringe inn sin ekspertise. Disse ekspertene kan ha samtaler med både foreldre og barn, og gir retten en bredere forståelse av situasjonen.

Beskyttelse av barnets Interesser

Det er viktig å merke seg at Barneloven § 61 ikke bare handler om sakens tekniske sider, men også om å beskytte barnets interesser. Retten kan i spesielle situasjoner oppnevne en advokat eller annen representant for barnet. Denne personen har en plikt til å sørge for at barnets stemme blir hørt og tatt hensyn til.

Mekling og løsninger utenfor rettsalen

Mekling er et viktig verktøy i denne bestemmelsen. Dette tiltaket kan lede til løsninger uten at saken behøver å behandles i en hovedforhandling. Hvis partene blir enige, kan saken løses uten videre rettslig behandling.


§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1.Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2.Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3.Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4.Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5.Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6.Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7.Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8.Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Hvordan påvirker kjønn utfallet av en barnefordelingssak?

barnefordeling, barnefordelingssaker, barnets kjønn, kjønnsbias, rettssystem, familierett, skilsmisse, omsorgsrett, barneomsorg, kjønnsnøytrale lover, rettferdighet i fordelingssaker, morsrolle, farsrolle, kulturelle forventninger, juridisk rådgivning, barnets beste interesse, foreldrerettigheter, felles fordeling, hovedomsorg, rettigheter i fordelingssaker, mødres rettigheter, fedres rettigheter, kjønnsdiskriminering, kjønnsstereotyper, barnefordelingsstatistikk, barnefordelingsutfall, barnefordelingslover, barnefordelingsprosess, barnefordelingsdom, barnefordelingsadvokat.

Barnefordelingssaker er komplekse og kan være følelsesmessig utfordrende for alle involverte parter. En viktig faktor som ofte blir diskutert i disse sakene, er om kjønn påvirker utfallet av saken. Dette er et sensitivt og kontroversielt tema, og det er viktig å forstå hvordan og hvorfor kjønn kan spille en rolle i disse avgjørelsene. Jeg har sett litt på hvordan kjønn spiller inn i det amerikanske rettssystemet.

Historisk sett har det vært en oppfatning om at rettssystemet har vært skjevt i favør av mødre i barnefordelingssaker. Dette stammer fra en stereotypi om at rettssystemet nesten alltid er partisk til fordel for kvinner under en fordelingssak [1]. En amerikansk studie fra 2018 konkluderte med at det er en stor ubalanse mellom prosentandelen av fordelingssaker som ender med at mødre får hovedomsorgen [2].

Det er imidlertid viktig å merke seg at mange stater og land har revidert sine barnelover for å være kjønnsnøytrale [4]. Disse lovene favoriserer felles fordeling når det er mulig og i barnets beste interesse. Likevel er det fortsatt bekymringer om at det kan være en underliggende kjønnsbias i disse avgjørelsene [3].

Selv om det er bevis for at kjønn kan påvirke utfallet av barnefordelingssaker, er det viktig å merke seg at rettssystemet stadig utvikler seg for å bli mer rettferdig og kjønnsnøytralt. Det er også viktig å huske at hvert tilfelle er unikt, og mange faktorer, inkludert barnets beste interesse, vil påvirke utfallet av saken. Det er viktig at foreldre søker juridisk rådgivning for å forstå sine rettigheter og muligheter i en barnefordelingssak.

Kilder:

[1]: Weinman & Associates, P.C.
[2]: David Pedrazas
[3]: Richard Macksey Journal
[4]: Bikel Law

Strukturerte, Ustrukturerte og Semi-Strukturerte Intervjuer: Metoder Brukt av Sakkyndige Psykologer i Saker Etter Barneloven

sakkyndige psykologer, barneloven, intervju metoder, strukturerte intervjuer, ustrukturerte intervjuer, semi-strukturerte intervjuer, utredningsprosess, sakkyndige verktøy, standardisering, personlige erfaringer, dybdeundersøkelser, sammenligninger, individuelle opplevelser, intervju guide, temaer i intervjuer, intervju teknikker, sakkyndig utredning, barnefordelingssaker, sakkyndig vurdering, utredning av barnefordeling, psykologisk utredning, familierett, barnevern, juridisk psykologi, psykologi i rettssystemet, informasjonsinnhenting, psykologiske intervjuer, barnefordeling, rettssystem, familiedomstol.

Som sakkyndige psykologer i saker etter barneloven har vi en rekke verktøy til vår disposisjon for å sikre at vi får mest mulig nøyaktig informasjon om de komplekse og sensitive situasjonene vi blir bedt om å vurdere. En av de viktigste metodene vi bruker er intervjuer. Det er tre hovedtyper av intervjuer: strukturerte, ustrukturerte og semi-strukturerte. Hver av disse intervjuformene har sin plass og funksjon i utredningsprosessen, og de brukes ofte i kombinasjon for å gi et helhetlig bilde av situasjonen.

Strukturerte Intervjuer

I et strukturert intervju, bruker sakkyndige en forhåndsbestemt liste med spørsmål. Hver deltaker får nøyaktig de samme spørsmålene, i samme rekkefølge, og det er lite rom for avvik eller spontane oppfølgingsspørsmål. Fordelen med strukturerte intervjuer er at de tillater en høy grad av standardisering, noe som kan være særlig nyttig når sammenligninger må gjøres mellom forskjellige personer eller situasjoner.

Ustrukturerte Intervjuer

I motsetning til strukturerte intervjuer, er ustrukturerte intervjuer mye mer fleksible og åpne. Sakkyndige kan stille spørsmål på stedet basert på deltakerens svar, og det er mye mer plass for personlige refleksjoner og meninger. Ustrukturerte intervjuer kan gi et dypere innblikk i enkeltpersoners erfaringer og følelser, og kan være svært nyttig for å utforske komplekse og personlige emner i dybden.

Semi-Strukturerte Intervjuer

Semi-strukturerte intervjuer ligger et sted mellom de to andre typene. I disse intervjuene bruker sakkyndige en generell guide eller en liste over temaer de ønsker å dekke, men rekkefølgen av spørsmål og nøyaktig formulering kan variere fra intervju til intervju. Dette gir en viss grad av standardisering, samtidig som det gir sakkyndige friheten til å utforske individuelle opplevelser og meninger mer i dybden.

Hver av disse intervjuformene har sin plass i sakkyndiges verktøykasse, og valget mellom dem avhenger av mange faktorer, inkludert arten av informasjonen som trengs, tidsbegrensninger og den spesifikke konteksten for utredningen. Ved å kombinere disse metodene kan sakkyndige samle en rik og variert mengde informasjon som hjelper dem å lage en grundig, nyansert og nøyaktig vurdering av situasjonen de har blitt bedt om å utrede.

Kan du lykkes med samarbeid om foreldreskap med noen som har narsissistiske trekk?

samarbeidsforeldreskap, narcissistiske trekk, foreldreplan, følelseskontroll, barnets velvære, foreldreansvar, juridisk avtale, konflikthåndtering, terapi, støttegruppe, rettssystem, soleomsorg, barnets sikkerhet, emosjonell velvære, co-parenting, familielov, advokat, juridisk veiledning, barnets beste, barnas rettigheter, narcissistisk misbruk, foreldresamarbeid, beskyttelse av barn, terapeutisk støtte, familieterapi, skilsmisseprosess, rettskjennelse, foreldrekonflikter, narcissistisk atferd, foreldreveiledning, barnets behov.

Samarbeid om foreldreskap med noen som har narsissistiske trekk kan være en utfordring, men det er mulig å lykkes. Her er noen tips du kan prøve:

Etablere en solid, juridisk foreldreplan
Det er viktig å sette klare grenser for deg selv og barna dine – for eksempel hvem som har omsorg for barna, hva du er OK med og ikke OK med – og sørge for at disse grensene kan opprettholdes juridisk.

For å lykkes med samarbeidsforeldreskap med noen som har narsissistiske trekk, må du etablere en solid foreldreplan og sørge for at alt dere blir enige om blir dokumentert. Dette vil beskytte deg og barna dine hvis den andre forelderen forsøker å ignorere dine ønsker.

Kontroller følelsene dine rundt dem
Mennesker med narsissistiske trekk prøver ofte å få en reaksjon fra andre. Derfor kan det være nyttig å kontrollere reaksjonene og følelsene dine overfor deres oppførsel. Prøv å holde deg rolig og ikke la deres følelsesmessige berg-og-dalbane påvirke din følelsesmessige velvære. Oppretthold forholdet som en forretningsrelasjon og snakk kun i “fakta” begreper, og ikke del dine følelsesmessige følelser eller personlig informasjon.

Beskytt barna fra konflikt og negativitet
Prøv å holde enhver konflikt eller uenighet du har med den andre forelderen borte fra barna dine. Dette betyr at du bør diskutere alt som er omstridt utenfor barnas hørevidde så langt det er mulig. Selv om den andre forelderen sier noe negativt om deg, prøv å unngå å gjøre det samme tilbake, da dette bare trekker barna inn i konflikten – noe som kan ha en negativ effekt på dem på lang sikt.

Foreldres med kjærlighet og empati
Du kan ikke kontrollere den andre forelderens oppførsel, men du kan kontrollere hvordan du forelder barna dine – og din kjærlighet, godhet og empati vil gå langt. Prøv å beskytte dem fra negativitet og skap et kjærlig, trygt hjem. Du trenger ikke et to-foreldrehjem for å gi barnet ditt en følelse av trygghet og selvtillit. Forskning har vist at barn som vokser opp med foreldre som har narsissistiske trekk, noen ganger opplever vanskeligheter med sitt eget selvbilde senere, og de har økt risiko for å utvikle egne mentale helseproblemer når de blir voksne. Så prøv å være en positiv rollemodell som leder fra et empatisk, omsorgsfullt sted.

Vurder individuell eller familieterapi
Hvis du finner det vanskelig å håndtere utfordringene som samarbeidsforeldreskap presenterer, er det OK å be om hjelp. En lisensiert terapeut kan jobbe med deg individuelt for å hjelpe deg med å finne ut hvordan du kan navigere i denne vanskelige situasjonen. Du kan også vurdere å delta i en støttegruppe for separerte eller skilte foreldre, eller en støttegruppe for ofre for narsissistiske misbruk på nettet. Du kan også sende barna dine til en terapeut hvis du tror de har vanskelig forhold til den nye foreldredynamikken.

Hva om ting ikke fungerer?
Sannheten er at noen ganger kan det være umulig å samarbeide med noen som har narsissistiske trekk eller alvorlige narsissistiske trekk. Hvis din eks blir emosjonelt eller fysisk misbrukende, vil ingen tips eller triks være tilstrekkelig. Den eneste effektive løsningen er å fjerne barna dine fra din eks omsorg for å holde dem trygge. Dette kan bety å søke om soleomsorg eller be om besøk under tilsyn via rettskjennelse. Her kan dokumentasjonen du har hjelpe deg med å starte prosessen.

Kilde: Co-Parenting with a Narcissist: Signs, Tips, and More (psychcentral.com)

Et landemerke for barnevernspraksis i Norge

Norge, Barnevern, Rettslig Presedens, Menneskerettskonvensjonen, Artikkel 8, EMK, Hålogaland Lagmannsrett, Senja Kommune, Omsorgsovertakelse, Gjenforening, Familieliv, Privatliv, Retten til Reparasjon, EMK Art. 13, Skadeserstatningsloven, Barneverntjenesten, Midlertidig Omsorg, Høyesterettsdom, HR-2020-661-S, Erstatningssaker, Saksbehandling, Barnevernssaker, Samvær, Foreldre, Barn, Rettssystem, Rettslig Forpliktelse, Kvalitet, Omfang, Norsk Barnevern

Innenfor landets rettssystem er det ikke sjelden at enkelte rettssaker definerer retningen for fremtidige saker. En slik bemerkelsesverdig hendelse fant sted nylig i Hålogaland lagmannsrett, og den har betydelige implikasjoner for norsk barnevern.

Senja kommune ble funnet skyldig i å ha krenket den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) Artikkel 8, som dreier seg om retten til privatliv og familieliv. Dette er den første gangen en kommune i Norge er blitt dømt etter denne bestemmelsen. Dommens innhold og konsekvenser er av stor betydning.

Den omtalte saken omhandler en kvinne som mistet omsorgen for sin nyfødte datter i 2015, den samme dagen de ble utskrevet fra sykehus. Kvinnen ble etter hvert innvilget begrenset samvær med barnet, men kommunen ble anklaget for ikke å ha fulgt opp sin plikt til å legge til rette for gjenforening.

Det har lenge vært et krav om at en kommune, etter omsorgsovertakelse, aktivt skal arbeide for å gjenforene foreldre og barn. Denne dommen markerer første gang en kommune er funnet skyldig i å ikke oppfylle denne plikten.

Et sentralt element i dommen var tolkningen og anvendelsen av EMK art. 13, som handler om retten til reparasjon. Dette er første gang denne bestemmelsen er anvendt i Norge på denne måten. Domstolen konkluderte med at artikkel 13 har direkte anvendelse i slike saker, og at det ikke er nødvendig å bevise et ansvarsgrunnlag i henhold til skadeserstatningsloven.

I sakens lys blir det klart at barneverntjenestens oppfatning av omsorgsovertakelse som en langsiktig løsning, både er og har vært i strid med konvensjonen. Høyesterettsdommen HR-2020-661-S poengterte at en omsorgsovertakelse er midlertidig, og må forstås som sådan.

Denne historiske dommen kan potensielt ha omfattende konsekvenser. Den gir grunn til å tro at vi kan forvente flere tilsvarende erstatningssaker i fremtiden. Dessuten vil denne avgjørelsen trolig påvirke barnevernets saksbehandling på betydelig vis, og flere barn kan i fremtiden bli gjenforent med sine foreldre.

Dommen illustrerer tydelig viktigheten av kommunenes forpliktelser i barnevernssaker. Den setter søkelyset på kommunens plikt til å aktivt arbeide for gjenforening, samt å opprettholde kvalitet og omfang av samvær. Den representerer dermed en betydelig presedens for fremtidig rettspraksis i Norge.