Sakkyndig oppnevning og manglende begrunnelse i barnefordelingssak

Barnefordelingssak, Sakkyndig oppnevning, Manglende begrunnelse, Høyesterett kjennelse, Fast bosted og samvær, Foreldrekonflikt, Rettslige prosedyrer, Rettssystemet i barnefordeling, Barneloven § 61, Lagmannsrettens avgjørelse, Tvisteloven krav til begrunnelse, Rettsvesenets rolle i barnefordeling, Barnets beste i rettssaker, Rettsikkerhet i barnefordelingssaker, Tillit til rettssystemet

I kjennelsen fra Høyesterett, HR-2021-1012-U, behandler ankeutvalget en sak som omhandler fast bosted og samvær for to fellesbarn etter bruddet mellom foreldrene. Kjennelsen dreier seg spesielt om lagmannsrettens avgjørelse om å ikke oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61 nr. 3 og mangelen på begrunnelse for denne beslutningen.

Bakgrunn: Saken har sin opprinnelse i 2017 da foreldrene avsluttet sitt samliv. Inntil nylig hadde de en avtale om fast bosted og samvær for barna, men uenigheter oppstod når mor ønsket å flytte. Faren brakte saken inn for Vestfold tingrett i juni 2020, som deretter avsa en dom som fastslo at barna skulle bo fast hos faren, og det ble fastsatt samværsordninger for mor.

Prosess i lagmannsretten: I forbindelse med anken til lagmannsretten ble det uenighet mellom partene om oppnevnelse av en sakkyndig etter barneloven § 61 nr. 3. Lagmannsretten valgte å oppnevne en sakkyndig etter § 61 nr. 4, men besluttet ikke å oppnevne en sakkyndig etter § 61 nr. 3, uten å gi en begrunnelse for denne avgjørelsen. Dette skapte tvil om hvorvidt lagmannsretten hadde vurdert partenes anførsler om oppnevning etter § 61 nr. 3.

Høyesterettens vurdering: Høyesterettens ankeutvalg påpekte at siden det var uenighet om hvilken sakkyndig som skulle oppnevnes, og om det skulle oppnevnes sakkyndig etter § 61 nr. 3, skulle lagmannsrettens avgjørelse vært truffet som en kjennelse. Dette innebærer krav om begrunnelse i henhold til tvisteloven.

Avgjørelse: Høyesterett kom til den konklusjonen at lagmannsrettens avgjørelse om oppnevning av sakkyndig manglet nødvendig begrunnelse, noe som gjorde det umulig å fastslå om lagmannsretten hadde vurdert partenes anførsler. Derfor ble lagmannsrettens avgjørelse opphevet. Samtidig ble det slått fast at den konstituerte lagdommeren som traff den opphevede avgjørelsen, allerede hadde fratrådt, og hans habilitet ble ikke ytterligere vurdert.

Sakskostnader: Høyesterett fastslo at den ankende parten skulle tilkjennes sakskostnader, og kravet ble innvilget.

Konklusjon: Kjennelsen HR-2021-1012-U illustrerer betydningen av å gi en tilstrekkelig begrunnelse for rettslige beslutninger, spesielt når det gjelder oppnevning av sakkyndige i barnefordelingssaker. Avgjørelser som påvirker barns liv må være godt gjennomtenkte og godt begrunnet for å sikre at barnets beste blir ivaretatt.

Denne kjennelsen understreker også viktigheten av å overholde rettslige prosedyrer, inkludert kravene til bruk av kjennelser når det er uenighet om sakkyndig oppnevning. På denne måten bidrar rettsvesenet til å opprettholde rettssikkerheten og tilliten til rettssystemet i barnefordelingssaker.