Når saker om vold og seksuelle overgrep kommer til overflaten, rettes umiddelbart et kritisk fokus mot barnets trygghet og velferd. Disse sakene krever en særlig oppmerksomhet fordi de omhandler de mest sårbare i samfunnet vårt – barn som kan ha blitt utsatt for handlinger som etterlater dype sår, både fysisk og psykisk. I slike saker spiller sakkyndige en avgjørende rolle for å sikre at barnets beste ivaretas gjennom hele prosessen.
Det er grunnleggende forskjeller mellom hvordan disse sakene behandles sammenlignet med andre saker. En av hovedårsakene er at spørsmål om vold og overgrep ofte innebærer uavklarte omstendigheter, der man verken kan bekrefte eller avkrefte påstander på et tidlig stadium. I denne situasjonen er det ikke bare nødvendig, men også pålagt, å handle med en føre-var-holdning. Dette betyr at barnets sikkerhet prioriteres høyere enn hensynet til andre involverte parter. Sakkyndige, enten de er psykologer, barnevernspedagoger eller andre fagpersoner, står derfor overfor et krevende oppdrag: å balansere mellom å skape trygghet og å unngå ytterligere skade.
Retraumatisering er en risiko som alltid må tas på alvor i denne typen saker. For et barn som allerede kan ha opplevd traumatiske hendelser, kan prosessen med utredning og samtaler vekke til live minner og følelser knyttet til det opprinnelige overgrepet. Dette kan skje gjennom detaljerte spørsmål, møter med involverte parter eller til og med gjennom uheldige miljøforhold som gir en følelse av utrygghet. Sakkyndige har derfor et etisk ansvar for å utforme prosesser som både avdekker sannheten og beskytter barnet mot slike negative effekter. Dette innebærer bruk av skånsomme metoder, tett samarbeid med andre fagpersoner og en konstant vurdering av barnets tilstand.
Barnet må oppleve at de er i trygge hender. Denne tryggheten kommer ikke bare gjennom konkrete handlinger, som å sørge for at barnet ikke er i kontakt med potensielle overgripere, men også gjennom måten sakkyndige kommuniserer og opptrer på. Barn trenger å bli hørt på en måte som ikke legger press på dem, men som gir dem mulighet til å uttrykke seg fritt. For mange barn er det første gang de blir møtt med en så dyptgående interesse for deres opplevelser. Denne opplevelsen kan enten styrke dem eller føre til ytterligere skade, avhengig av hvordan prosessen håndteres.
Når det gjelder foreldre eller andre voksne i barnets liv, kan situasjonen være preget av konflikt og sterke følelser. Sakkyndige må navigere gjennom dette landskapet uten å miste fokuset på barnet. I saker hvor anklager er uavklarte, er det en stor utfordring å ikke la de voksnes perspektiver dominere vurderingene. Barnets stemme og behov må alltid stå i sentrum, uansett hvor komplisert saken er.
Det er ingen enkel oppgave å være sakkyndig i saker om vold og overgrep, men det er en jobb som bærer et enormt ansvar. Disse sakene krever høy faglig kompetanse, personlig integritet og en evne til å møte både barn og voksne med respekt og omsorg. Gjennom forsvarlig og barneorientert arbeid kan sakkyndige bidra til å beskytte barn mot overgrep og legge til rette for en tryggere fremtid for dem som har opplevd det verste. I dette arbeidet finnes det ingen rom for kompromisser – barnets sikkerhet må alltid være det aller viktigste.