Er manglende bidragsevne avgjørende for særtilskudd?
Spørsmålet om bidragsevne og dens innflytelse på fastsettelsen av særtilskudd reiser komplekse juridiske aspekter. Når den bidragspliktige ikke har full bidragsevne, er det en konsekvens at særtilskudd ikke skal fastsettes. Denne regelen kan ikke overses i diskusjonen om barns underhold og særlige utgifter. Men hva innebærer egentlig denne begrensningen, og hvorfor er den så avgjørende?
Hensikten bak regelen er å sikre at et løpende bidrag, som allerede har en høyere prioritet enn særtilskudd, ikke settes i fare når særtilskudd innvilges. Den bidragspliktige skal ikke pålegges å bære byrden av særlige utgifter hvis evnen til å dekke sin andel av underholdskostnadene allerede er redusert.
En tema i denne sammenhengen er at bidragsevnen må regnes ut uavhengig av om det er et løpende bidrag eller ikke. Dette gjelder selv om det eksisterende bidraget er beregnet etter full eller delvis bidragsevne. Forståelsen av bidragsevnen på vedtakstidspunktet, snarere enn kravstidspunktet som tidligere, gir grunnlaget for beslutninger om særtilskudd.
En problemstilling oppstår når det løpende bidraget ikke samsvarer med det utbetalte bidragsforskuddet for barnet. Her kommer forskotteringsloven § 3 andre ledd inn i bildet og gir unntak fra hovedregelen om å ikke endre det løpende barnebidraget uten en endringssøknad.
Avgjørende for særtilskuddets utfall er også hvordan bidragsevnen påvirker fordelingen av det godkjente utgiftsbeløpet. Et viktig poeng er at den bidragspliktige andelen aldri kan overstige 5/6 av utgiftsbeløpet, uansett tidligere beregningsmodeller.