Når det kommer til spørsmålet om hvor barnet skal ha sitt faste bosted etter en skilsmisse eller separasjon, åpner barneloven § 36 opp for flere muligheter. Foreldrene kan inngå avtale om at barnet skal bo fast hos begge eller hos kun en av dem. Men hva skjer når foreldrene ikke er enige? Da kommer retten inn i bildet.
I første ledd av § 36 blir det klargjort at foreldrene har handlingsrom til å avtale barnets faste bosted. Dette kan enten være hos den ene forelderen eller som delt bosted, hvor barnet tilbringer tid hos begge foreldre. En slik presisering gir foreldrene større tydelighet i hvilke valg de kan ta.
Når konflikter oppstår og foreldrene står uenige, er det domstolens oppgave å avgjøre barnets bosted. Andre ledd gir retten muligheten til å pålegge delt bosted, selv om en eller begge foreldrene er motvillige. Her må retten være sikker på at visse forutsetninger er på plass. Forskning har vist at delt bosted fungerer best når foreldrene bor nær hverandre, barnet kan opprettholde kontakt med venner og aktiviteter, samarbeidet mellom foreldrene er godt, og barnet trives med ordningen.
Det er viktig å merke seg at delt bosted ikke kan idømmes dersom det ikke er overbevisende dokumentasjon på at dette er til barnets beste. Retten må ta hensyn til barnets trivsel og behov, og ikke kun rettferdighet mellom foreldrene. Kravet om særskilte grunner er der for å sikre at beslutningen er veloverveid og barnets beste er i fokus.
Men hva med barn under syv år? Her viser barneloven at kravene strammes inn. Forskning på små barns behov for stabilitet er ikke like omfattende. Derfor legger loven til grunn at delt bosted sjelden vil være aktuelt for denne aldersgruppen.
