Bruk av sakkyndig – Saksbehandlingstiden i domstolene

I NOU 1998:17 “Barnefordelingssaker” skriver utvalget på side 25 (pkt 5.2.3) at det er samstemmighet om at oppnevning av sakkyndige er den faktor som aller mest fører til forelengelse av saksbehandlingen. Det tar tid å finne en sakkyndig som partene kan enes om og som kan påta seg oppdraget. I praksis er det nå slik at valg av sakkyndig i stor grad er opp til retten (iallfall etter nr. 1 i § 61 men ofte tar retten seg den frihet etter nr. 3 også) Noen ganger kan den sakkyndige ikke ta fatt på arbeidet med en gang og trenger svært ofte 2-3 mnd på å fullføre sitt arbeid. Videre kan saksbehandlingstiden forlenges ved at det nå er 4 kalendere som skal finne dato for hovedforhandling i stedet for 3 datoer.

Jeg har ikke opplevd at retten er var med å oppnevne sakkyndig med dette som begrunnelse, men om det foregår hvor begrunnelsen er begravd under en mer “spiselig” begrunnelse er vanskelig å vite. Det kan noen ganger virke som om det er tilfeldig hvorvidt retten ønsker bistand av en sakkyndig. Noen tingretter er mer opptatt av sin statistikk mht saksbehandlingstid og vil derfor “trikse” med saksbehandlingen for at det skal se fint ut. Jeg har bl.a. i denne sammenhengen opplevd èn tingrett i Norge som stanser sakene mellom saksforberedende møter. Dette skal strengt tatt ikke gjøres i disse periodene, men det ser nok bra ut på statistikken.