Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.