Kan det straffe seg å være samarbeidsvillig?

barnerett, sakkyndig rapport, foreldrekonflikt

Ofte i saksforberedende møter, gjerne det første meklingsmøtet som er i en sak etter barneloven, så kommer alle aktørene med noe begrenset kjennskap til saken. Foreldrene kjenner sakens kjerne og historie, men spesielt dommeren og den sakkyndige har begrenset kunnskap om hva som er problemene i saken. Som vanlig møter man et press på å finne løsninger. Presset varierer fra sak til sak og dommer til dommer (og domstol til domstol), men et visst press er det alltid. Hvis man ikke kan bli endelig enig så kan man vel bli enig om noe midlertidig? Kan man ikke bare gå med på å følge en løsning, f.eks. om delt bosted videre selv om man har en del legitime bekymringer? Noen lar seg ikke rikke, føler seg nesten urimelig, men vet det er riktig å står i stormen. Mange, derimot, velger å gå med på en forsonende løsning som ofte er likedeling av tid eller nær likedeling av tid. Så skal det i den midlertidige perioden (frem til neste rettsmøte som kan være et nytt saksforberedende møte eller hovedforhandling) som regel gjøres en jobb. Denne jobben er det ofte sakkyndige som gjør f.eks i form av en utredning, men kan også være noen lette observasjoner som ikke krever full utredning. Jobben kan også tillegge andre som å innhente dokumenter fra politi, barnevern, psykiatri osv. Når man da kommer til neste rettsmøte har det ofte gått bra. hvorfor skulle det ikke det? alle følger med, sakkyndige har kanskje vært på besøk og kanskje er det andre faktorer som tilsier at man har holdt seg rusfri eller ikke har hatt noen episoder som var vanlig før. Med andre ord, det som har vært den typiske situasjonen er nødvendigvis ikke den typiske situasjonen i en tre måneder lang prøveperiode der man blir evaluert. Så møtes man igjen og alt synes å gå bra. Man skal jo tross alt se på nåsituasjon og ha prognoser om fremtiden. Historien lar vi nesten alltid ligge i disse forhandlingene. Det blir vanskelig for den som er bekymret å stå ved sine bekymringer og presset på å forlike saken endelig blir desto større og man har kanskje en dårlige sak nå enn da man stevnet saken. Da var det mange eksempler på uholdbar adferd, men nå har jo en sakkyndig sett på saken og ikke sett det samme.

Det som ofte skjer når slike forlik inngås er at det kommer endringssaker til retten senere. Man har inngått forlik basert på noen falske premisser, altså at ting under observasjonstiden er lik slik ting er når ingen følger med og over tid. Dette bør både føre til refleksjon rundt sakkyndiges kvaliteter. Ser man forbi begrensningene i sitt eget oppdrag. Klarer man å se at en situasjon ikke kan bedømmes alene basert på egne erfaringer? Jeg ser en tendens til at sakkyndige for tingretten i mindre grad nå enn før baserer seg på komparenter og dokumenter. Det tror jeg fører til betydelig svakere arbeid. Det må nok erkjennes at det i de flestes liv vil være mennesker med bedre innsikt i fungeringen enn det sakkyndige vil klare å avdekke på et par hjemmebesøk. Ta for eksempel et rotete og grisete hjem. Det vil en sakkyndig nesten aldri avdekke, for hvem rydder vel ikke når psykologen skal komme hjem på observasjon. Men hva om det regelmessig er svært grisete hjemme og komparenter ikke slipper til? Hva kunne blitt avdekket av en slik opplysning og betydningen for barnas beste? Det blir som å bare forholde seg til rustester som tas når den som mistenker for å ruse seg ønsker å ta testene. Frivillig testing. Meningsløst. Gir ingen informasjon.

Ofte sitter man da igjen med tanken at bekymringene, den reelle situasjonen, det man faktisk vet av risikomomenter hadde vært lettere å formidle til retten uten en sakkyndig rapport som er planlagt, ofte gjennomført over en kort periode, som ikke klarer å tilfeldig fange problematikken den ene forelderen har opplevd konsekvent over tid.

Sakkyndigmandat hvor dommere fraskriver seg ansvar

Advokatfirmaet Wulff
Advokatfirmaet Wulff

Jeg har mange saker etter barneloven rundt om i tingrettene i Norge og det er veldig forskjellig hvordan dommerne i de forskjellige tingretter utformer mandat til sakkyndig bistand. Noen dommere er konsekvente på at det er de som avgjør saken og ber sakkyndige utrede tilknytning, omsorgsevne og slike ting. Andre dommere derimot ber sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilken samværsløsning barnet bør ha. Etter min mening er siste fremgangsmåte lovstridig og ikke tillatt. Ved å legge denne vurderingen over til sakkyndige løfter man vurderingen bort fra det domstolsapparat vi har utviklet med tilhørende prosessregler og rettigheter. Sakkyndiges vurdering skal være ett bevis, men det kan være flere. Noen sakkyndige går ikke i særlig dybde i observasjoner, mens andre gjør det. Det kan tenkes at vitner som opplever barnet annerledes kjenner barnet bedre. Dessverre opplever jeg at når en dommer på egent initiativ har bedt sakkyndige «løse» saken så blir det også resultatet i saken. Selv om sakkyndige kan stilles spørsmål i hovedforhandlingen, så er ikke dette tilfredsstillende.

Som oftest mottar prosessfullmektigene rapporten ca samtidig som sluttinnleggsfristen. Altså ganske tett opp til hovedforhandlingen. Muligheten til da å legge strategi for føring av vitner er mer begrenset, selv om muligheten er der. Jeg har også opplevd flere ganger at sakkyndiges rapport leveres etter sluttinnleggsfristen. Det er svært uholdbart.

Vi har føringer for sakkyndige mandat i Q15-2004, men jeg opplever at de fleste tingretter bryr seg lite om disse føringene. Jeg antar at det er på tide med en oppdatert veiledning til domstolene hvor sakkyndiges rolle og mandater i større grad presiseres. Tidspunktet for dette er rett også nå som utgiftene utelukkende skal tas av staten og hvor det er lagt føringer i lovverket på når det bør oppnevnes sakkyndig.