Hva er en barnefaglig sakkyndig?

barnefaglig sakkyndig, foreldretvister, barnevernssaker, sakkyndig utredning, forsvarlig omsorg, Barnesakkyndig kommisjon, autorisasjon psykolog, autorisasjon lege, familierett, barns beste. Hva kreves for å være sakkyndig i barne- og familiesaker, I hvilke rettssaker brukes barnefaglig sakkyndige, Hvem kan engasjere sakkyndige i barnevernssaker, Hva er formålet med en sakkyndig utredning, Hvordan sikres kvaliteten på sakkyndigrapporter.

En barnefaglig sakkyndig spiller en nøkkelrolle i rettssystemets behandling av saker som berører barn og familier. For å kvalifisere seg som en sakkyndig i barne- og familiesaker, kreves det som hovedregel autorisasjon som psykolog eller lege samt fullført utdanningsprogram for sakkyndige. Dette programmet er åpent for andre faggrupper som ønsker å tilegne seg nødvendig kompetanse for å arbeide i denne rollen, og ved suksessfull gjennomføring, kan de komme inn i et register over kvalifiserte sakkyndige.

I rettssaker som involverer foreldretvister, både under saksforberedende rettsmøter og hovedforhandlinger, samt i barnevernssaker, er det vanlig å benytte barnefaglig sakkyndige. Disse fagpersonene gir en objektiv, faglig vurdering av saken, som er avgjørende for å sikre barnets beste.

Når det kommer til barnevernssaker, kan både barnevernstjenesten, barneverns- og helsenemnda samt domstolene engasjere sakkyndige. I foreldretvister er det domstolen som har ansvar for å oppnevne sakkyndige.

Hovedoppgaven til en sakkyndig er å utføre en utredning som gir en vurdering av hva som vil være til barnets beste. Denne vurderingen skal fokusere på hva som vil gi barnet en forsvarlig omsorg og kan også inneholde en faglig vurdering av andre relevante temaer i saken. Sakkyndiges vurderinger er ofte avgjørende for utfallet i saker som involverer barn, ettersom de tilbyr en dybde av forståelse og ekspertise som er essensiell i komplekse familierettslige spørsmål.

Videre er det viktig å merke seg at alle sakkyndigrapporter i en barnevernssak eller barnelovsak skal vurderes av Barnesakkyndig kommisjon. Dette ekstra laget av gjennomgang sikrer kvaliteten og integriteten av de sakkyndiges arbeid, og bidrar til å opprettholde høye standarder i behandlingen av barne- og familiesaker.

Når kan en sakkyndig oppnevnes i en foreldretvistsak?

Hva er domstolens ansvar i foreldretvistsaker? Når kan en sakkyndig oppnevnes i en foreldretvistsak? Hvordan bidrar sakkyndige til saksbehandlingen i foreldretvistsaker? Er domstolen bundet av en sakkyndigs vurderinger? Kan partene engasjere egne sakkyndige i foreldretvistsaker?

I foreldretvister etter barneloven er det av vesentlig betydning at avgjørelser tas på et godt og forsvarlig grunnlag, med barnets beste som det sentrale hensynet. Barneloven og tvisteloven inneholder regler som sikrer at saker blir grundig belyst, slik at domstolen kan treffe beslutninger som tjener barnets interesser.

En sentral del av saksbehandlingen i slike saker er at domstolen ikke er bundet av partenes påstander og beviser, i henhold til tvisteloven § 11-4. Dette betyr at domstolen har et utvidet ansvar for å sikre at avgjørelsesgrunnlaget er forsvarlig og omfattende. Domstolen har dermed myndighet til å innhente ytterligere bevis eller informasjon om nødvendig, slik det fremgår av tvisteloven § 21-3 andre ledd.

En viktig aspekt i denne prosessen er bruken av sakkyndige. Ifølge tvisteloven § 25-2, kan domstolen oppnevne en sakkyndig, enten på anmodning fra en part eller på eget initiativ, når det er nødvendig for å sikre et pålitelig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Formålet med en sakkyndig utredning er å belyse saken ytterligere og å være en del av domstolens beslutningsgrunnlag.

Spesielt i saker hvor det fremmes påstander om vold, overgrep, rusmisbruk eller psykiske lidelser, er det ofte behov for sakkyndiges innsikt, som angitt i barneloven § 61 første ledd nr. 3. Domstolen kan velge å oppnevne en sakkyndig på ethvert stadium i saken, selv etter at hovedforhandlingen er i gang, for å sikre at saken blir tilstrekkelig opplyst.

Det er imidlertid viktig å merke seg at domstolen ikke er bundet av den sakkyndiges vurderinger. Hvilken vekt som skal tillegges en sakkyndigrapport, må vurderes av domstolen, jf. tvisteloven § 21-2. I tillegg har partene mulighet til å engasjere egne sakkyndige og føre disse som vitner, ifølge tvisteloven § 25-6. I disse tilfellene er det ikke domstolen som bestemmer hvem som skal være sakkyndig.

Barnesakkyndig kommisjon: Prosesser og retningslinjer

Barnesakkyndig Kommisjon, barnefordelingssaker, sakkyndig utredning, barneloven § 61 c, saksbehandlingstid, kvalitetssikring av utredninger, sakkyndiges innsending, rettslige prosesser, vurdering av sakkyndige, effektiv saksbehandling, barnefordelingsrett, juridisk prosedyre, kvalitetskontroll i familierett.

I barnefordelingssaker spiller Barnesakkyndig Kommisjon en viktig rolle i vurderingen av sakkyndige utredninger. Prosedyrene rundt denne kommisjonen er nøye regulert og sikrer en grundig vurdering av utredninger som er relevante for saken.

FIfølge barneloven § 61 c må alle utredninger som er utført i henhold til § 61 første ledd nr. 3, samt utredninger som partene selv har innhentet, forelegges for Barnesakkyndig Kommisjon. Det er viktig å merke seg at notater etter § 61 første ledd nr. 1 ikke er omfattet av denne regelen.

Retten kan ikke bygge sin avgjørelse på en utredning som ikke har blitt vurdert av kommisjonen. Dette understreker kommisjonens viktige rolle i å sikre kvaliteten og påliteligheten av sakkyndige utredninger i barnefordelingssaker.

Det er den sakkyndiges ansvar å sende utredningsrapporten til Barnesakkyndig Kommisjon. Når retten setter en frist for den sakkyndige, må denne fristen ikke bare koordineres med tidspunktet for det berammede rettsmøtet eller hovedforhandlingen, men det må også tas hensyn til kommisjonens saksbehandlingstid.

For å sikre en effektiv saksbehandling, er det viktig at retten er oppmerksom på kommisjonens behandlingstid. Dette kan kreve at retten sjekker kommisjonens nettsider eller tar direkte kontakt for å få oppdatert informasjon om forventet saksbehandlingstid.

Barneloven § 59: Grunnprinsipper for Saksbehandlingen

barneloven, saksbehandling, barnefordeling, rettssikkerhet, § 59, mekling, dommer, prioritering, barns beste, forsvarlig beslutningsgrunnlag, rask behandling, konfliktløsning, sakkyndig utredning, hovedforhandling, rettsforlik, barnets interesser, rettigheter, familierett, foreldrekonflikter, barnelovens prinsipper, juridisk prosess, barnets rettigheter, tidsfrister, meklingsplikt, rettsforlik.

Barneloven § 59 første ledd har som mål å sikre barns rettssikkerhet ved å påskynde saksbehandlingen i barnefordelingssaker og lignende saker. I dette innlegget vil vi utforske de grunnleggende prinsippene for saksbehandlingen i henhold til denne bestemmelsen og hvordan den er utformet for å ivareta barns beste.

Hovedformålet med § 59 er å prioritere saksbehandlingen av saker som involverer barn. Dette gjøres for å sikre at barnets rettigheter og interesser blir ivaretatt på best mulig måte. Prioriteringen gjelder gjennom hele saksprosessen og for alle aktørene involvert.

En viktig del av § 59 er kravet om rask behandling. Dette innebærer at saken må starte så snart den er mottatt, og den skal ikke ligge ubehandlet uten gyldig grunn. Loven gir også eksempler på når kravet om rask behandling skal gjelde, som for eksempel fastsettelse av tidspunkt for hovedforhandling.

Unntak for forsvarlig beslutningsgrunnlag

Selv om det er et krav om rask behandling, gir loven også rom for unntak. Dersom en sak trenger mer tid for å samle et forsvarlig beslutningsgrunnlag, for eksempel ved behov for ytterligere bevis eller grundigere sakkyndig utredning, skal ikke saksbehandlingstiden forkortes. Hensynet til å prøve ut ulike løsninger kan også tilsi at en sak tar lengre tid.

Meklingsplikten

I saker etter barneloven har dommeren en meklingsplikt. Dette kan utføres av dommeren selv eller andre som er oppnevnt. Meklingen er en viktig del av saksbehandlingen, og loven oppfordrer dommeren til å vurdere ulike måter å løse konflikten på, inkludert mekling med eller uten sakkyndig bistand.

Dommeren må nøye vurdere om saken egner seg for en forliksløsning, og om meklingen vil være til barnets beste. I tilfeller der vold, mishandling eller rusmisbruk er aktuelle temaer, eller hvor partene har alvorlige personlighetsavvik, kan det være hensiktsmessig å velge tradisjonell saksbehandling med hovedforhandling og eventuell sakkyndig utredning.

Strukturerte, Ustrukturerte og Semi-Strukturerte Intervjuer: Metoder Brukt av Sakkyndige Psykologer i Saker Etter Barneloven

sakkyndige psykologer, barneloven, intervju metoder, strukturerte intervjuer, ustrukturerte intervjuer, semi-strukturerte intervjuer, utredningsprosess, sakkyndige verktøy, standardisering, personlige erfaringer, dybdeundersøkelser, sammenligninger, individuelle opplevelser, intervju guide, temaer i intervjuer, intervju teknikker, sakkyndig utredning, barnefordelingssaker, sakkyndig vurdering, utredning av barnefordeling, psykologisk utredning, familierett, barnevern, juridisk psykologi, psykologi i rettssystemet, informasjonsinnhenting, psykologiske intervjuer, barnefordeling, rettssystem, familiedomstol.

Som sakkyndige psykologer i saker etter barneloven har vi en rekke verktøy til vår disposisjon for å sikre at vi får mest mulig nøyaktig informasjon om de komplekse og sensitive situasjonene vi blir bedt om å vurdere. En av de viktigste metodene vi bruker er intervjuer. Det er tre hovedtyper av intervjuer: strukturerte, ustrukturerte og semi-strukturerte. Hver av disse intervjuformene har sin plass og funksjon i utredningsprosessen, og de brukes ofte i kombinasjon for å gi et helhetlig bilde av situasjonen.

Strukturerte Intervjuer

I et strukturert intervju, bruker sakkyndige en forhåndsbestemt liste med spørsmål. Hver deltaker får nøyaktig de samme spørsmålene, i samme rekkefølge, og det er lite rom for avvik eller spontane oppfølgingsspørsmål. Fordelen med strukturerte intervjuer er at de tillater en høy grad av standardisering, noe som kan være særlig nyttig når sammenligninger må gjøres mellom forskjellige personer eller situasjoner.

Ustrukturerte Intervjuer

I motsetning til strukturerte intervjuer, er ustrukturerte intervjuer mye mer fleksible og åpne. Sakkyndige kan stille spørsmål på stedet basert på deltakerens svar, og det er mye mer plass for personlige refleksjoner og meninger. Ustrukturerte intervjuer kan gi et dypere innblikk i enkeltpersoners erfaringer og følelser, og kan være svært nyttig for å utforske komplekse og personlige emner i dybden.

Semi-Strukturerte Intervjuer

Semi-strukturerte intervjuer ligger et sted mellom de to andre typene. I disse intervjuene bruker sakkyndige en generell guide eller en liste over temaer de ønsker å dekke, men rekkefølgen av spørsmål og nøyaktig formulering kan variere fra intervju til intervju. Dette gir en viss grad av standardisering, samtidig som det gir sakkyndige friheten til å utforske individuelle opplevelser og meninger mer i dybden.

Hver av disse intervjuformene har sin plass i sakkyndiges verktøykasse, og valget mellom dem avhenger av mange faktorer, inkludert arten av informasjonen som trengs, tidsbegrensninger og den spesifikke konteksten for utredningen. Ved å kombinere disse metodene kan sakkyndige samle en rik og variert mengde informasjon som hjelper dem å lage en grundig, nyansert og nøyaktig vurdering av situasjonen de har blitt bedt om å utrede.

Å være under utredning: Hvordan håndtere følelsene

utredning barnesaker, følelseshåndtering, sakkyndig utredning, emosjonell støtte, juridisk prosess, barnefordeling, foreldretvist, barnets beste, psykisk helse, stresshåndtering, støtte fra venner, profesjonell hjelp, mental helsefagperson, rådgivning, søvn og stress, fysisk helse, fysisk aktivitet, sunn kosthold, kommunikasjon med sakkyndig, advokatstøtte, midlertidig prosess, overveldet, håndtere usikkerhet, styrke, motstandskraft, ikke være alene, søke hjelp, stress i juridiske saker, forståelse av prosessen, navigere vanskelige situasjoner.

Å være involvert i en juridisk prosess, spesielt i barnesaker, kan være en av de mest stressende og emosjonelt krevende situasjonene man kan oppleve. Dette er spesielt sant når du er under utredning av en sakkyndig. Hvis du for øyeblikket gjennomgår en slik prosess, er det viktig å vite at du ikke er alene, og det er metoder og strategier for å håndtere stresset og følelsene du kanskje opplever.

Først og fremst er det viktig å forstå at det er normalt å ha et spekter av følelser i denne situasjonen. Angst, frustrasjon, usikkerhet, sinne, sorg og til og med frykt er alle normale reaksjoner på å være under utredning. Å anerkjenne disse følelsene og tillate deg selv å oppleve dem uten å dømme, er et viktig første skritt i håndteringen av dem.

En effektiv metode for å håndtere denne stressende situasjonen er å søke støtte fra pålitelige venner og familie. Snakk med dem om det du gjennomgår og del dine bekymringer og følelser med dem. Det å bare kunne uttrykke det du opplever til noen som lytter, kan være en stor lettelse.

Profesjonell hjelp kan også være svært verdifull under denne tiden. Dette kan innebære å snakke med en psykolog, rådgiver, sosialarbeider eller en annen mental helsefagperson. De kan tilby strategier og verktøy for å hjelpe deg med å navigere i denne vanskelige prosessen.

Det er også nyttig å opprettholde god fysisk helse i denne perioden. Fysisk aktivitet, som å gå turer, yoga eller noe annet du liker, kan bidra til å redusere stress og forbedre ditt generelle velvære. En sunn kosthold og nok søvn er også avgjørende for å hjelpe kroppen og sinnet med å håndtere stress.

Husk at det er helt normalt å føle seg overveldet til tider. Hvis du føler deg usikker på prosessen eller på hva du skal gjøre, ikke nøl med å ta det opp med den sakkyndige eller advokaten din. De er der for å støtte deg og hjelpe deg med å forstå prosessen.

Til slutt, prøv å huske at denne prosessen er midlertidig. Det kan være vanskelig nå, men det vil ikke vare for alltid. Ved å ta vare på deg selv og søke støtte når du trenger det, kan du komme gjennom denne utfordrende tiden med styrke og motstandskraft. Du er ikke alene, og det er hjelp å få.

Hva er betydningen av psykisk helse og nevrokognitiv fungering i foreldretvister?

Foreldretvist, sakkyndig foreldrekonflikt barn, tilknytning, psykisk helse, omsorgssituasjon, nevrokognitiv fungering, minoritetsfamilier, sårbarhet, tilknytning i rettssaker, sakkyndig rådgivning, omsorgssvikt, barnets rettigheter, sakkyndig utredning, foreldrepsykologi, psykiske lidelser, sakkyndig bistand, minoritetskulturer, rapportering, tilknytningsevne, konflikthåndtering, tilknytningsforstyrrelse, vitne, traumer, analyse av omsorgsevne, minoritetsbarn, veiledning, barnevern, tilknytningsteori, evaluering, barnets behov.

Psykisk helse og nevrokognitiv fungering er aspekter som kan påvirke utfallet av foreldretvister. I mange tilfeller kan mandatet til den sakkyndige innebære en vurdering av foreldrenes og/eller barnets helse, personlighet, evnenivå eller nevrokognitive funksjoner. Det viktigste er å beskrive og vurdere hvordan helseutfordringer, reaksjonsmønstre, personlighetstrekk, eller nevrokognitive utfordringer påvirker foreldrenes omsorgsutøvelse eller barnets omsorgsbehov.

Hva bør den sakkyndige vurdere i forhold til Psykisk helse og Nevrokognitiv fungering?

Når den sakkyndige vurderer psykisk helse og nevrokognitiv fungering, er det avgjørende å se både på utfordringer og ressurser. Vurderingene kan baseres på observasjon, samtaler, dokumenter, og komparentinformasjon. Det er også viktig å være oppmerksom på at observasjoner kan påvirkes av stress, konflikt, eller kriser i familien. Dette kan føre til midlertidige endringer i atferd og fungering.

Det er viktig å merke seg at den sakkyndige ikke skal stille diagnoser, men dersom symptomer og fungering indikerer en mulig psykisk lidelse, kan det være nødvendig å anbefale videre utredning i spesialisthelsetjenesten. Tidligere diagnoser kan også være relevante, men de må vurderes i lys av oppdaterte opplysninger i saken.

Dersom den sakkyndige finner behov for å utrede evnenivå eller nevrokognitive vansker, kan dette gjøres enten av den sakkyndige selv eller av en ekstern utreder. Det er viktig å vurdere om testingen kan påvirkes negativt av stress, og om den som testes har tillit til den sakkyndige.

Hva er betydningen av tilknytning og relasjon mellom barn og foreldre i foreldretvister?

Vurdering av relasjonen mellom barn og foreldre er en vesentlig del av sakkyndige utredninger i foreldretvister. Begrepet “tilknytning” brukes ofte i denne sammenhengen. Tilknytning refererer til evnen til å danne nære bånd til omsorgspersoner, og det er en medfødt og biologisk forankret prosess.

Relasjonen mellom barn og foreldre kan variere i kvalitet avhengig av hvordan omsorgen utøves. Små barn utvikler tilknytning til de som har daglig omsorg for dem, og denne tilknytningen kan endres hvis foreldrene endrer sin tilnærming til omsorg. Det er viktig å merke seg at små barn kan utvikle ulike kvaliteter av tilknytning til ulike omsorgspersoner.

Hva bør den sakkyndige vurdere i forhold til tilknytning og relasjon mellom barn og foreldre?

Den sakkyndige bør vurdere kvaliteten på relasjonen mellom barnet og hver av foreldrene, og fokusere på hvordan denne relasjonen påvirker barnets situasjon. I vurderingen av omsorgssituasjonen bør det beskrives hvordan foreldrene samhandler med barnet, graden av sensitivitet, og i hvilken grad de gir utviklingsstøtte.

Ved bekymring for barnets tilknytning, spesielt i tilfeller som indikerer mulig tilknytningsforstyrrelse, bør barnet henvises til spesialisthelsetjenesten for nærmere utredning.

Hva er betydningen av barn og familier med minoritetsbakgrunn i foreldretvister?

I noen tilfeller kan foreldretvister involvere familier med minoritetsbakgrunn, inkludert samiske og nasjonale minoriteter. Det kan være nødvendig å tilføre saken kunnskap om minoritetskulturer og barns spesifikke behov.

Hva bør den sakkyndige vurdere i forhold til barn og familier med minoritetsbakgrunn?

Den sakkyndige bør skaffe seg kunnskap om minoritetskulturer gjennom relevante kilder og samtaler med de involverte familiene. Det er viktig å forstå eventuelle religiøse eller kulturelle praksiser som kan påvirke barnet. Hvis nødvendig, bør den sakkyndige også vurdere behovet for å innhente tilleggskompetanse i slike saker.

Hvordan bør den sakkyndige håndtere situasjoner med utsatte og sårbare barn og familier i Foreldretvister?

I noen tilfeller kan det være kjent eller oppstå indikasjoner på at barnet eller familien er utsatte eller sårbare, for eksempel på grunn av vold, seksuelle overgrep, rusproblemer eller forsømmelse. Den sakkyndige må løpende vurdere behovet for kontakt med oppdragsgiver i slike situasjoner.

Hva bør den sakkyndige vurdere i forhold til utsatte og sårbare barn og familier?

Alvorlige forhold kan være vanskelige å avdekke, og det tar ofte lang tid før barn som er utsatt for seksuelle overgrep, forteller om overgrepene. Det anbefales derfor at den sakkyndige er tålmodig og bruker tid på å snakke med barna. Den sakkyndige bør også være oppmerksom på at barn kan utvise forskjellige reaksjoner på slike forhold, og at ikke alle barn viser tydelige tegn.

I tilfeller der en eller begge foreldre hevder at den andre forelderen utøver vold eller omsorgssvikt, bør den sakkyndige drøfte flere mulige hypoteser og unngå bekreftelsesfeller. Det er også relevant å vurdere om barnet er blitt involvert på en måte som kan forstyrre barnets utvikling, for eksempel ved alvorlige rolleforstyrrelser i foreldre-barn-relasjonen.

Kilde: veileder-for-sakkyndig-utredningsarbeid-i-foreldretvistsaker-etter-barneloven-.pdf (regjeringen.no)

Hva er hensikten med bruk av sakkyndige?

barns rettigheter, omsorgsunndragelse, Straffeloven § 261, barnets beste, juridisk beskyttelse, foreldreansvar, internasjonal barnebortføring, Norsk lov, barnets velferd, rettsavgjørelse, bot, fengsel, ulovlig unndragelse, barnets interesser, psykisk velvære, fysisk velvære, barn i utlandet, rettmessig omsorgsperson, straff for omsorgsunndragelse, grov omsorgsunndragelse, barnets ønsker, isolasjon av barn, vold mot barn, mishandling, trygt miljø, støttende miljø, juridiske aktører, barnets beskyttelse, Norge, barnets behov.

Når det kommer til rettssaker som omhandler foreldreansvar, fast bosted og samvær, har bruken av sakkyndige fått en økende betydning i henhold til barneloven § 61. Dette har ført til at sakkyndige har fått flere roller og dermed flere muligheter til å utøve sitt arbeid. Men hva er egentlig hensikten med å involvere sakkyndige i slike saker?

Formålet med bruk av sakkyndige går langt utover rettssakens overflate. Den primære oppgaven til den sakkyndige er å bistå dommeren med sin faglige ekspertise for å finne optimale løsninger som gagner det enkelte barnet. Dette innebærer også å arbeide for å holde konfliktnivået mellom partene så lavt som mulig, med fokus på det beste for barnet.

Noen ganger kan foreldrekonflikter være dypt rotfestet i bruddet mellom voksne som er uenige om foreldreansvar, bosted eller samvær. I slike tilfeller er den sakkyndiges faglige kompetanse (jf. § 61 første ledd nr.1) avgjørende for å kaste lys over saken ved å stille spørsmål som veileder partene mot en mer forsonlig holdning. Den sakkyndige skal også hjelpe partene med å få en realistisk oppfatning av situasjonen og utforske ulike løsningsalternativer ved å tilby generell informasjon innen barne- og psykologfaglig område. I tillegg til dette, eller som en egen oppgave, kan den sakkyndige også ha samtaler med barnet. Målet er å løse eller dempe konflikten, og at partene kan komme til enighet om bærekraftige løsninger som kan testes under faglig veiledning (jf. § 61 første ledd nr. 7). I noen tilfeller kan det være aktuelt at den sakkyndige gjennomfører samtaler eller observasjoner for å belyse saken før saksforberedende møter (jf. § 61 første ledd nr. 1, tredje punktum).

Når minst én av partene ønsker en domsavgjørelse, når konflikten involverer forhold som barn bør beskyttes mot, eller når en part ikke viser innsikt i barnets behov og sin egen rolle i konflikten, blir den sakkyndiges rolle enda mer avgjørende. I slike tilfeller vil den sakkyndige utføre en grundig utredning av problemstillingen for retten (jf. § 61 første ledd nr. 3). Målet er ikke bare å løse konflikten mellom partene, men å vurdere barnets behov for beskyttelse mot uheldige forhold. Den sakkyndiges rolle i slike saker vil hovedsakelig være å utføre tradisjonelt sakkyndighetsarbeid basert på et mandat fra retten (jf. bl.a. pkt. 2.3.4).

Det kan også være situasjoner der den sakkyndige må bytte mellom ulike roller. For eksempel når det ikke er mulig å oppnå en meklings- eller forhandlingsbasert løsning, eller når saken krever ytterligere utredning. I slike tilfeller må den sakkyndige ha en fagetisk refleksjon, gi kontinuerlig informasjon til partene og vurdere sin egen rolle nøye. Det kan også være aktuelt å oppnevne en ny sakkyndig dersom en eller begge partene ønsker det. Den sakkyndige må også være oppmerksom på sin egen habilitet.

Det er viktig å merke seg at selv om fokus ofte er på enighet og fremtidige løsninger, må hensynet til barnets beskyttelse ikke komme i bakgrunnen. Dette gjelder spesielt i saker der det er vold, rus eller overgrep involvert, samt saker der partene ikke er likestilte eller deres atferd preges av personlighetsforstyrrelser eller annen psykopatologi. I slike saker er den sakkyndiges oppgave å realitetsorientere partene om konsekvensene slike forhold kan ha for barnet. Mens noen av disse sakene kan løses gjennom forlik med reell innsikt, vil de fleste kreve en ordinær rettsbehandling og grundig sakkyndighetsarbeid. Den sakkyndige bør i disse tilfellene gi råd til retten om hva som er mest hensiktsmessig.

Formålet med bruk av sakkyndige er derfor ikke bare å løse en foreldrekonflikt, men også å sikre at barnets beste blir ivaretatt på best mulig måte gjennom en grundig og faglig basert prosess.

Sakkyndiges rolle i foreldretvister: Rettspraksis og aktuelle problemstillinger

Blogginnlegg: "Sakkyndiges rolle i foreldretvister: Rettspraksis og aktuelle problemstillinger" Foreldretvister er krevende saker som krever dyptgående vurderinger og nøye behandling av bevis. I dette innlegget skal vi se nærmere på sakkyndiges rolle i foreldretvister, og hvordan retten bruker sakkyndigbevis. I mange foreldretvister blir det oppnevnt sakkyndige for domstolene for å gi en fagkyndig utredning av barnets situasjon. Sakkyndigbeviset er ofte sentralt i rettens vurdering av saken. Spørsmålet som reises er hvilken rolle sakkyndige har i retten og hvilken betydning sakkyndigbeviset får. I 2019 utgjorde saker etter barneloven 19% av innkomne tvistesaker for tingretten. Hvert år behandler domstolene et stort antall saker hvor foreldre av ulike årsaker ikke kommer til enighet om spørsmål rundt barnets bosted, samvær og foreldreansvar. Gjennom sin fagkunnskap og kartlegging av barnets situasjon, er sakkyndige en verdifull aktør i foreldretvister. Men kritikk har blitt rettet mot bruken av sakkyndige, deres betydning for utfallet av saker, og mangler ved sakkyndig rapporter. En sentral problemstilling er hvilken betydning sakkyndige og deres vurderinger har for utfallet av foreldretvister. Et annet spørsmål er hvordan retten vurderer sakkyndigbeviset for å sikre at sakens utfall blir til barnets beste. Sakkyndige kan ha ulike roller etter barneloven. De kan fungere som meklere, veiledere og utredere. Denne oppgaven fokuserer særlig på utreder-rollen. Det gjøres rede for sakkyndiges mekler- og veilederrolle, men hovedfokus er på utreder-rollen. I en empirisk analyse av rettsavgjørelser, kan man finne hvordan sakkyndigbeviset brukes i praksis, og hvilken betydning det har for rettens bevisbilde. Denne analysen kan gi innsikt i sakkyndigbevisets betydning for retten og i hvilken grad retten foretar selvstendige vurderinger av sakkyndigbeviset. Rettspraksis viser at sakkyndige spiller en viktig rolle i foreldretvister, og at sakkyndigbevis ofte har stor innvirkning på sakens utfall. Men dette reiser også spørsmål om rettens bruk av sakkyndige og sakkyndigbevis. Hvordan sikres det at sakkyndige følger klare retningslinjer, og at sakkyndigrapporter er pålitelige og av god kvalitet? Dette er viktige spørsmål som fortjener videre diskusjon og undersøkelse.

Foreldretvister er krevende saker som krever dyptgående vurderinger og nøye behandling av bevis. I dette innlegget skal vi se nærmere på sakkyndiges rolle i foreldretvister, og hvordan retten bruker sakkyndigbevis.

I mange foreldretvister blir det oppnevnt sakkyndige for domstolene for å gi en fagkyndig utredning av barnets situasjon. Sakkyndigbeviset er ofte sentralt i rettens vurdering av saken. Spørsmålet som reises er hvilken rolle sakkyndige har i retten og hvilken betydning sakkyndigbeviset får.

I 2019 utgjorde saker etter barneloven 19% av innkomne tvistesaker for tingretten. Hvert år behandler domstolene et stort antall saker hvor foreldre av ulike årsaker ikke kommer til enighet om spørsmål rundt barnets bosted, samvær og foreldreansvar. Gjennom sin fagkunnskap og kartlegging av barnets situasjon, er sakkyndige en verdifull aktør i foreldretvister. Men kritikk har blitt rettet mot bruken av sakkyndige, deres betydning for utfallet av saker, og mangler ved sakkyndig rapporter.

En sentral problemstilling er hvilken betydning sakkyndige og deres vurderinger har for utfallet av foreldretvister. Et annet spørsmål er hvordan retten vurderer sakkyndigbeviset for å sikre at sakens utfall blir til barnets beste.

Sakkyndige kan ha ulike roller etter barneloven. De kan fungere som meklere, veiledere og utredere. Denne oppgaven fokuserer særlig på utreder-rollen. Det gjøres rede for sakkyndiges mekler- og veilederrolle, men hovedfokus er på utreder-rollen.

I en empirisk analyse av rettsavgjørelser, kan man finne hvordan sakkyndigbeviset brukes i praksis, og hvilken betydning det har for rettens bevisbilde. Denne analysen kan gi innsikt i sakkyndigbevisets betydning for retten og i hvilken grad retten foretar selvstendige vurderinger av sakkyndigbeviset.

Rettspraksis viser at sakkyndige spiller en viktig rolle i foreldretvister, og at sakkyndigbevis ofte har stor innvirkning på sakens utfall. Men dette reiser også spørsmål om rettens bruk av sakkyndige og sakkyndigbevis. Hvordan sikres det at sakkyndige følger klare retningslinjer, og at sakkyndigrapporter er pålitelige og av god kvalitet? Dette er viktige spørsmål som fortjener videre diskusjon og undersøkelse.

Terskelen for utredning etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

sakkyndigutredningDomstolene kan i saker etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar oppnevne en sakkyndig til å bistå seg i saken. Det er to mulige hjemler for oppnevning. Den første er barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (nummer-en-oppnevning) hvor sakkyndige som hovedregel inntar en mer nøytral meglerrolle og har størst fokus på se om det er mulig å hjelpe partene til å bli enige. Det kan fortsatt være slik at en sakkyndig som er oppnevnt etter nr. 1 skal gjøre mindre utredninger, men som oftest resulterer dette ikke i en rapport og det vil ofte være viktig for sakkyndige i denne fasen å beholde tilliten til begge partene. Etter min mening misforstår en del tingretter og bruker sakkyndige som er oppnevnt etter nr. 1 til å gjøre oppgaver som sakkyndige bare skal gjøre når han er oppnevnt etter nr. 3.

Så når skal man oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd, nr. 3 (nummer-en-oppnevning)? Det har skjedd mye de siste årene rundt denne bestemmelsen. Det er nå staten (tingretten) som betaler disse utredningene, mens det tidligere var partene som måtte ta kostnadene. Da den av partene som begjærte oppnevningen. Dette fremgår nå av bestemmelsens andre ledd. I tillegg kom det inn i barneloven 1. januar 2014 at det spesielt i tilfeller hvor det er påstander om vold, overgrep eller psykiske lidelser så skal slik utredning vurderes. Altså en føring for hvilke problemstillinger som skal lede til utredning.

Min erfaring er at tingrettene ikke er samkjørte når det gjelder terskel for oppnevning. I noen tingretter møter jeg en svært restriktiv holdning til å oppnevne sakkyndig etter nr. 3 selv om det er påstander om rus, vold eller psykiske lidelser, mens i andre tingretter hvor partene har praktisert delt bosted, det er ikke begjært midlertidig avgjørelse og ingen av føringene er tilstede, ønsker tingretten en utredning å ha som en krykke for egen vurdering. I de sistnevnte tilfellene er det min påstand at tingrettene driver med ansvarsfraskriving og overlater saken til en psykolog. Når det ikke er særlige psykologfaglige problemstillinger og retten velger å sette i gang en utredning blir det lett en oppfatning av at man leter etter feil hos foreldrene i saker hvor den generelle tilbakemelding fra skole, barnehage, helsesøster og andre er at barna har det bra.

 


§ 61. Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Erfaringen med at staten skal ta kostnadene ved utredning i barnefordelingssaker

01.01.2014 ble det innført en endring i barneloven § 61, 2. ledd som endret kostnadansvaret for bruk av sakkyndig til å utrede en sak. Tidligere måtte partene selv dekke denne kostnaden, mens endringen la kostnadsansvaret over på staten slik som sakkyndig bistand i de saksforberedende møtene. I dag er altså både oppnevning etter § 61, første ledd nr. 1 og nr. 3 på statens regning. Det som ble spennende var å se endring av kostnadansvaret fra partene selv til det offentlige ville endre på terskelen for oppnevning. oppnevning etter nr. 3 er en “kan” regel. Det er dommerens skjønn som råder mht om oppnevning skjer eller ikke.

Jeg mener å se at bruk av sakkyndig til utredning i enkelte domstoler har gått ned som følge av denne lovendringen. Dersom de aktuelle tingrettene dette gjelder har budsjettmessige grunner til dette er det grunn til å stille spørsmål ved deres evne til å ivareta rettssikkerheten til den befolkningskretsen de råder over. At det er gitt noen veiledende ord i lovtekstendringen som gir føringer om å oppnevne sakkyndige etter nr. 3 hvor det er påstander om rus, vold o.l. synes å være mindre viktig for enkelte domstoler enn å være en budsjettvinner og ikke minst en effektivitetsvinner i statistikkampen om saksbehandlingstid. Dessverre ser jeg ofte i mange domstoler at prosessregler, spesielt i barneretten, som er tøyelige, blir tøyd for å pynte på både økonomi og behandlingstid.

Hva gjelder behandlingstid må nevnes at flere av de tingrettene som ligger øverst på listen over kort saksbehandlingstid stanser saker etter barneloven om fast bosted, samvær og foreldreansvar, på tross av at man har berammet nytt saksforberedende møte frem i tid. Dette er feil. Det er ikke lov. Det gjøres alene for å pynte på saksbehandlingsstatestikk og er en unote. Nå synes det å gå samme vei med bruk av sakkyndige utredninger hvor tingrettene lar økonomiske hensyn kjempe med folks rettssikkerhet. Heldigvis gjelder dette ikke alle tingretter.

Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon

Forskrift om Barnesakkyndig kommisjon (FOR-2009-09-24-1210) beskriver kommisjonens oppgaver, dens sammensetning og hva kommisjonen skal gjøre. Forskriften er kort slik at jeg legger inn hele forskriften:

 

§ 1.Kommisjonens sammensetning

Medlemmene av Barnesakkyndig kommisjon oppnevnes av Kongen for tre år av gangen. Kongen fastsetter antall medlemmer og oppnevner en leder for kommisjonen. Høy barnefaglig kompetanse skal vektlegges ved oppnevnelsen.

§ 2.Kommisjonens oppgaver

Barnesakkyndig kommisjon skal gjennomgå innsendte sakkyndige rapporter avgitt til barneverntjeneste, fylkesnemnd eller domstol. Også rapporter avgitt av sakkyndige engasjert av private parter skal gjennomgås. Forskrift 18. desember 2008 nr. 1486 om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l., fastsatt av Helse- og omsorgsdepartementet med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. § 15 fjerde ledd gjelder så langt den passer for sakkyndige som ikke er helsepersonell.

Kommisjonen skal nytte retningslinjer for sakkyndig arbeid som underlag for sin vurdering.

Kommisjonen underretter oppdragsgiver og den som har avgitt rapporten om sin vurdering. Kommisjonen kan også pålegge de sakkyndige å avgi en tilleggsrapport innen en gitt frist.

Kommisjonens uttalelser legges ved de sakkyndige rapporter i saken.

Kommisjonen og sekretariatet kan tillegges andre tilgrensede oppgaver.

Kommisjonen skal gi departementet en årlig beretning om sin virksomhet.

§ 3.Kommisjonens sekretariat

Kommisjonen skal ha et sekretariat.

§ 4.Kommisjonens saksbehandling

Kommisjonen skal uten opphold behandle de sakene som sendes inn. Hver sak skal behandles av minst to medlemmer. Kommisjonens leder bestemmer hvilke medlemmer som skal behandle den enkelte sak, og hvilken tidsfrist saken skal behandles innenfor. Kommisjonens leder kan også bestemme at en sak skal behandles i felles møte.

Kommisjonens vurdering av de innsendte rapporter og eventuelle dissenser, skal utformes skriftlig.

Når kommisjonens leder krever det, trer kommisjonen sammen til felles møte.

§ 5.Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft 1. januar 2010.

Det er verdt å merke seg at den sakkyndige kommisjonen ikke skal overprøve vurderingene til de sakkyndige, men passe på at arbeidet er forsvarlig i sin fremgangsmåte. Det er altså mer et prosessuelt oversyn enn et oversyn av den faglige vurderingen.

Sakkyndigmandat hvor dommere fraskriver seg ansvar

Advokatfirmaet Wulff
Advokatfirmaet Wulff

Jeg har mange saker etter barneloven rundt om i tingrettene i Norge og det er veldig forskjellig hvordan dommerne i de forskjellige tingretter utformer mandat til sakkyndig bistand. Noen dommere er konsekvente på at det er de som avgjør saken og ber sakkyndige utrede tilknytning, omsorgsevne og slike ting. Andre dommere derimot ber sakkyndige ta stilling til hvor barnet skal bo og hvilken samværsløsning barnet bør ha. Etter min mening er siste fremgangsmåte lovstridig og ikke tillatt. Ved å legge denne vurderingen over til sakkyndige løfter man vurderingen bort fra det domstolsapparat vi har utviklet med tilhørende prosessregler og rettigheter. Sakkyndiges vurdering skal være ett bevis, men det kan være flere. Noen sakkyndige går ikke i særlig dybde i observasjoner, mens andre gjør det. Det kan tenkes at vitner som opplever barnet annerledes kjenner barnet bedre. Dessverre opplever jeg at når en dommer på egent initiativ har bedt sakkyndige “løse” saken så blir det også resultatet i saken. Selv om sakkyndige kan stilles spørsmål i hovedforhandlingen, så er ikke dette tilfredsstillende.

Som oftest mottar prosessfullmektigene rapporten ca samtidig som sluttinnleggsfristen. Altså ganske tett opp til hovedforhandlingen. Muligheten til da å legge strategi for føring av vitner er mer begrenset, selv om muligheten er der. Jeg har også opplevd flere ganger at sakkyndiges rapport leveres etter sluttinnleggsfristen. Det er svært uholdbart.

Vi har føringer for sakkyndige mandat i Q15-2004, men jeg opplever at de fleste tingretter bryr seg lite om disse føringene. Jeg antar at det er på tide med en oppdatert veiledning til domstolene hvor sakkyndiges rolle og mandater i større grad presiseres. Tidspunktet for dette er rett også nå som utgiftene utelukkende skal tas av staten og hvor det er lagt føringer i lovverket på når det bør oppnevnes sakkyndig.

Mindre bruk av sakkyndig

I 2011 synes det i betydelig mindre grad å bli brukt sakkyndig bistand i barnefordelingssaker. Altså saker etter barneloven. I flere år og fortsatt i mange domstoler er det nesten hovedregelen at det i saksforberedende møter settes rett med en dommer og en sakkyndig som ofte er psykolog. I flere av de mindre domstolene som jeg også praktiserer i oppleves det nå at dommeren synes å mene seg kompetent til å vurdere det som tidligere ble ansett som psykologenes fagstoff. Flere dommere forklarer seg nå bort fra slik bruk ved å legge svare i spørsmålet og spørre advokatene hva skulle en psykolog kunne bidra med? uansett resultat i retten så vil ikke det løse noe siden partene må lære seg utenfor systemet og samarbeide osv.

Argumentasjonen fra mange dommere er svak og det er raskt å mistenke en blanding av budsjettehensyn og for stor tro på egne evner. Selvfølgelig er det mange saker som ikke trenger sakkyndig bistand, men det er min erfaring gjennom mange hundre barnesaker i flere titalls norske domstoler at en sakkyndig stimulerer partene bedre til forlik enn hva den gjennomsnittlige dommer gjør. Når i tillegg mange små domstoler bryter anbefalingen om ikke å anvende dommerfullmektiger i slike saker øker behovet for noen med større meglingsverktøykasse.

Jeg håper den bølgedalen vi nå er nede i stabiliserer seg på et noe høyere nivå og at vi kommer tilbake i en situasjon hvor den psykologiske fagkunnskapen igjen får en større plass i barnefordelingssakene. Da spesielt i de saksforberedende møtene. At det også har blitt betydelig mindre bruk av sakkyndige utredninger kan også være et problem, men man er som regel da forbi den største forliksmuligheten og utredningsbehovet må begrunnes på en helt annen måte.

Mindre bruk av sakkyndig

I 2011 synes det i betydelig mindre grad å bli brukt sakkyndig bistand i barnefordelingssaker. Altså saker etter barneloven. I flere år og fortsatt i mange domstoler er det nesten hovedregelen at det i saksforberedende møter settes rett med en dommer og en sakkyndig som ofte er psykolog. I flere av de mindre domstolene som jeg også praktiserer i oppleves det nå at dommeren synes å mene seg kompetent til å vurdere det som tidligere ble ansett som psykologenes fagstoff. Flere dommere forklarer seg nå bort fra slik bruk ved å legge svare i spørsmålet og spørre advokatene hva skulle en psykolog kunne bidra med? uansett resultat i retten så vil ikke det løse noe siden partene må lære seg utenfor systemet og samarbeide osv.

Argumentasjonen fra mange dommere er svak og det er raskt å mistenke en blanding av budsjettehensyn og for stor tro på egne evner. Selvfølgelig er det mange saker som ikke trenger sakkyndig bistand, men det er min erfaring gjennom mange hundre barnesaker i flere titalls norske domstoler at en sakkyndig stimulerer partene bedre til forlik enn hva den gjennomsnittlige dommer gjør. Når i tillegg mange små domstoler bryter anbefalingen om ikke å anvende dommerfullmektiger i slike saker øker behovet for noen med større meglingsverktøykasse.

Jeg håper den bølgedalen vi nå er nede i stabiliserer seg på et noe høyere nivå og at vi kommer tilbake i en situasjon hvor den psykologiske fagkunnskapen igjen får en større plass i barnefordelingssakene. Da spesielt i de saksforberedende møtene. At det også har blitt betydelig mindre bruk av sakkyndige utredninger kan også være et problem, men man er som regel da forbi den største forliksmuligheten og utredningsbehovet må begrunnes på en helt annen måte.

Sakkyndig utredning – Hvilke kompetansekrav stilles?

I praksis så ser man gjerne at det er de samme sakkyndige som benyttes i alle barnefordelingssaker. Tingretten er som regel fornøyd med en eller to sakkyndige som de har positivt inntrykk av. Større domstoler har nok flere.

Det er grunn til å stille spørsmål ved om det er heldig at sakkyndige synes å bli valgt ut på bakgrunnav bare to kriterier: Tidligere erfaring og tilgjengelighet. Mange saker etter barneloven krever særskilt innsikt i en spesiell situasjon. Det kan være at det er et barn med autisme, forelder som kutter seg selv eller har spiseforstyrrelser, trussler eller påstander om vold eller fare for seksuelle overgrep. På samme måte som ikke alle advokater og alle dommere kan alt om alle disse problemstillingene, så kan ikke alle sakkyndige alle disse områder like godt. Retten bør i større grad undersøke sakkyndiges spesielle kompetanse og åpne for et mye større utvalg av sakkyndige basert på forskjell i kunnskapen de har. Dette vil være noe dyrere da det nok vil innebære mer reisetid på sakkydige, men vil i betydelig grad styrke rettssikkerheten til partene i saken og sørge for at sakkyndige er kyndig på det saken faktisk dreier seg om.