Når retten står overfor spørsmålet om midlertidig fast bosted og samvær, må den arbeide innenfor en ramme der barnets situasjon veier tyngst, og hvor endringer må begrunnes med konkrete, påviselige forhold. I avgjørelsen fra Eidsivating lagmannsrett 1. august 2025 fremstår dette perspektivet tydelig. Gutten, fire år gammel, hadde på avgjørelsestidspunktet bodd hos sin far i nær to år. Retten legger til grunn at denne ordningen har gitt ham et stabilt omsorgsmiljø, og at det å endre bosted kort tid før en berammet hovedforhandling ville innebære en risiko for nye flyttinger innen kort tidsrom. Dette, mente retten, ville være uheldig for barnet.
Vurderingen bygger på prinsippet om at barnet skal skjermes for ytterligere belastninger, særlig når foreldrekonflikten er langvarig og omfattende. Retten peker på at det ikke foreligger holdepunkter for at barnet utsettes for fysisk eller psykisk skade i dagens bostedssituasjon. Mistanker om vold, seksuelle overgrep og rusmisbruk hos far var kjent fra tidligere rettsrunder, og hadde vært gjenstand for grundig vurdering av både tingrett, lagmannsrett og Høyesterett, i tillegg til barnevern, politi og helsevesen. Ingen av disse instansene hadde funnet grunnlag for mors bekymringer. Det fremkom heller ikke opplysninger som ga grunn til å tro at barnets situasjon var forverret siden forrige dom.
Lagmannsretten sluttet seg til tingrettens vurdering av at hensynet til kontinuitet og ro for barnet måtte tillegges betydelig vekt. En midlertidig endring av bosted nå kunne føre til en ny flytting om noen måneder dersom utfallet av hovedforhandlingen ble det motsatte. Slike brudd i barnets hverdag ble vurdert som en direkte tilleggsbelastning. I tillegg viste retten til at fast bosted hos far bidrar til å skjerme barnet mot konflikt, ettersom mor – etter rettens syn – har en fastlåst mistillit til far som hun ikke endrer til tross for manglende støtte fra øvrige instanser.
Når det gjelder samvær, fant retten at det forelå særlige grunner til å opprettholde den ordningen som har vært praktisert siden januar 2025: samvær fra onsdag ettermiddag til torsdag morgen annenhver uke, med overlevering i barnehagen. Ordningen ble vurdert som den mest stabile for barnet på kort sikt. Retten la vekt på at dette samværet reduserer muligheten for konflikteskalering ved direkte kontakt mellom foreldrene. Morens ønske om mer tid ble forstått, men hensynet til stabilitet og forutsigbarhet for barnet ble vurdert som viktigere i denne midlertidige fasen.
Lagmannsretten understreket at dette ikke var en vurdering av hva som vil bli den endelige ordningen. To sakkyndige psykologer var allerede oppnevnt for å utrede begge foreldres omsorgsevner og samværskompetanse før hovedforhandlingen i oktober 2025. Retten fremhevet at en opptrapping av samværet nå, for deretter å kunne bli redusert igjen etter hovedforhandlingen, kunne skape usikkerhet og uro hos barnet. Dette ble ansett som en unødvendig belastning, særlig i lys av barnets unge alder og det høye konfliktnivået mellom foreldrene.
Ved å beholde status quo inntil saken er ferdig behandlet, mente retten at man best ivaretar barnets behov for ro, kontinuitet og en forutsigbar hverdag. Kjennelsen er dermed et eksempel på en bevisst, restriktiv bruk av midlertidige endringer i saker som berører barneloven § 60. Retten tar høyde for at vurderingen skjer på et tidspunkt der sakens fulle bevisbilde ennå ikke er klart, og hvor partenes påstander allerede er grundig behandlet i tidligere instanser. Dette danner grunnlag for en avventende holdning, fremfor å gripe inn med tiltak som kan vise seg å være kortvarige.
Slik avgjørelsen er formulert, kombinerer den hensynet til barnets beste med en tydelig forståelse av prosessens begrensninger. Den legger til grunn at kortvarige løsninger ikke bør innføres dersom de risikerer å skape større ustabilitet. Barnet får fortsette i en hverdag som retten vurderer som forsvarlig og tilpasset hans behov frem til en endelig avgjørelse kan fattes etter hovedforhandling.