sakkyndig

Sakkyndige skal ikke foreslå en sakkyndig utredning

Advokat Christian Wulff Hansen
sakkyndige skal ikke foreslå utredning

Tidvis og ved forskjellige domstoler har jeg opplevd en sakkyndig selv ta ordet etter å ha vært oppnevnt etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1 å ta ordet å si at i denne saken tenker vedkommende at det er nødvendig med en utredning. Noen ganger fulgt opp med at vedkommende kan gjøre en slik jobb og noen ganger at andre må ta den jobben. Det bør være åpenbart hvorfor det er problematisk når sakkyndige foreslå inntektsmuligheter for seg selv, men det er uansett ikke sakkyndiges rolle eller oppgave i en oppnevning etter nr. 1, på eget initiativ, å komme med en oppfordring om en full utredning.

Det er dommeren i samråd med advokatene som skal ha en mening om hvilke bevis som vil kunne opplyse saken. Sakkyndige fremstår dessuten mindre nøytral når sakkyndige allerede før en eventuell utredning har startet mener at det er forhold ved saken som krever sakkyndighet. En jobber da med en antakelse som kan være lettere å bekrefte enn å avkrefte. Foreslår sakkyndige en utredning så vil en dommer nesten alltid være enig. Som et minimum burde det da være automatikk i at en annen sakkyndig oppnevnes.

Terskelen for utredning etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

Advokat Christian Wulff Hansen

sakkyndigutredningDomstolene kan i saker etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar oppnevne en sakkyndig til å bistå seg i saken. Det er to mulige hjemler for oppnevning. Den første er barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (nummer-en-oppnevning) hvor sakkyndige som hovedregel inntar en mer nøytral meglerrolle og har størst fokus på se om det er mulig å hjelpe partene til å bli enige. Det kan fortsatt være slik at en sakkyndig som er oppnevnt etter nr. 1 skal gjøre mindre utredninger, men som oftest resulterer dette ikke i en rapport og det vil ofte være viktig for sakkyndige i denne fasen å beholde tilliten til begge partene. Etter min mening misforstår en del tingretter og bruker sakkyndige som er oppnevnt etter nr. 1 til å gjøre oppgaver som sakkyndige bare skal gjøre når han er oppnevnt etter nr. 3.

Så når skal man oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd, nr. 3 (nummer-en-oppnevning)? Det har skjedd mye de siste årene rundt denne bestemmelsen. Det er nå staten (tingretten) som betaler disse utredningene, mens det tidligere var partene som måtte ta kostnadene. Da den av partene som begjærte oppnevningen. Dette fremgår nå av bestemmelsens andre ledd. I tillegg kom det inn i barneloven 1. januar 2014 at det spesielt i tilfeller hvor det er påstander om vold, overgrep eller psykiske lidelser så skal slik utredning vurderes. Altså en føring for hvilke problemstillinger som skal lede til utredning.

Min erfaring er at tingrettene ikke er samkjørte når det gjelder terskel for oppnevning. I noen tingretter møter jeg en svært restriktiv holdning til å oppnevne sakkyndig etter nr. 3 selv om det er påstander om rus, vold eller psykiske lidelser, mens i andre tingretter hvor partene har praktisert delt bosted, det er ikke begjært midlertidig avgjørelse og ingen av føringene er tilstede, ønsker tingretten en utredning å ha som en krykke for egen vurdering. I de sistnevnte tilfellene er det min påstand at tingrettene driver med ansvarsfraskriving og overlater saken til en psykolog. Når det ikke er særlige psykologfaglige problemstillinger og retten velger å sette i gang en utredning blir det lett en oppfatning av at man leter etter feil hos foreldrene i saker hvor den generelle tilbakemelding fra skole, barnehage, helsesøster og andre er at barna har det bra.

 

§ 61. Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Staten betaler sakkyndig utredning etter barneloven § 61, første ledd nr. 3

Advokat Christian Wulff Hansen

BADGE3Til og med 2013 var barneloven lagt opp slik at staten betalte oppnevning av sakkyndig etter barneloven § 61, første ledd nr. 1, men hvis partene ønsket utredning etter nr. 3 så måtte de vurdere om de hadde råd til å få saken godt opplyst eller ikke da de selv måtte betale. Vanligvis da den som begjærte oppnevningen for så evt å bli en del av saksomkostningsspørsmålet under hovedforhandling. Med virkning fra 01.01.2014 er bestemmelsen endret. nr. 3 fremgår også nå i bestemmelsens andre ledd og har gjort det i over 1,5 år.

Jeg tar dette opp da jeg fortsatt møter i domstoler hvor dommerne ikke har fått med seg denne lovendringen og hvor heller ikke alle advokater har fått den med seg. Jeg ser ikke bort fra at det er domstoler som etter lovendringen har pålagt parter å dekke kostnader retten skulle ha dekt og at det er noen som har et pengekrav mot en og annen tingrett rundt om i landet.

 

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2. Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3. Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4. Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5. Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6. Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7. Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8. Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Mindre bruk av sakkyndig

Advokat Christian Wulff Hansen

I 2011 synes det i betydelig mindre grad å bli brukt sakkyndig bistand i barnefordelingssaker. Altså saker etter barneloven. I flere år og fortsatt i mange domstoler er det nesten hovedregelen at det i saksforberedende møter settes rett med en dommer og en sakkyndig som ofte er psykolog. I flere av de mindre domstolene som jeg også praktiserer i oppleves det nå at dommeren synes å mene seg kompetent til å vurdere det som tidligere ble ansett som psykologenes fagstoff. Flere dommere forklarer seg nå bort fra slik bruk ved å legge svare i spørsmålet og spørre advokatene hva skulle en psykolog kunne bidra med? uansett resultat i retten så vil ikke det løse noe siden partene må lære seg utenfor systemet og samarbeide osv.

Argumentasjonen fra mange dommere er svak og det er raskt å mistenke en blanding av budsjettehensyn og for stor tro på egne evner. Selvfølgelig er det mange saker som ikke trenger sakkyndig bistand, men det er min erfaring gjennom mange hundre barnesaker i flere titalls norske domstoler at en sakkyndig stimulerer partene bedre til forlik enn hva den gjennomsnittlige dommer gjør. Når i tillegg mange små domstoler bryter anbefalingen om ikke å anvende dommerfullmektiger i slike saker øker behovet for noen med større meglingsverktøykasse.

Jeg håper den bølgedalen vi nå er nede i stabiliserer seg på et noe høyere nivå og at vi kommer tilbake i en situasjon hvor den psykologiske fagkunnskapen igjen får en større plass i barnefordelingssakene. Da spesielt i de saksforberedende møtene. At det også har blitt betydelig mindre bruk av sakkyndige utredninger kan også være et problem, men man er som regel da forbi den største forliksmuligheten og utredningsbehovet må begrunnes på en helt annen måte.

Mindre bruk av sakkyndig

Advokat Christian Wulff Hansen

I 2011 synes det i betydelig mindre grad å bli brukt sakkyndig bistand i barnefordelingssaker. Altså saker etter barneloven. I flere år og fortsatt i mange domstoler er det nesten hovedregelen at det i saksforberedende møter settes rett med en dommer og en sakkyndig som ofte er psykolog. I flere av de mindre domstolene som jeg også praktiserer i oppleves det nå at dommeren synes å mene seg kompetent til å vurdere det som tidligere ble ansett som psykologenes fagstoff. Flere dommere forklarer seg nå bort fra slik bruk ved å legge svare i spørsmålet og spørre advokatene hva skulle en psykolog kunne bidra med? uansett resultat i retten så vil ikke det løse noe siden partene må lære seg utenfor systemet og samarbeide osv.

Argumentasjonen fra mange dommere er svak og det er raskt å mistenke en blanding av budsjettehensyn og for stor tro på egne evner. Selvfølgelig er det mange saker som ikke trenger sakkyndig bistand, men det er min erfaring gjennom mange hundre barnesaker i flere titalls norske domstoler at en sakkyndig stimulerer partene bedre til forlik enn hva den gjennomsnittlige dommer gjør. Når i tillegg mange små domstoler bryter anbefalingen om ikke å anvende dommerfullmektiger i slike saker øker behovet for noen med større meglingsverktøykasse.

Jeg håper den bølgedalen vi nå er nede i stabiliserer seg på et noe høyere nivå og at vi kommer tilbake i en situasjon hvor den psykologiske fagkunnskapen igjen får en større plass i barnefordelingssakene. Da spesielt i de saksforberedende møtene. At det også har blitt betydelig mindre bruk av sakkyndige utredninger kan også være et problem, men man er som regel da forbi den største forliksmuligheten og utredningsbehovet må begrunnes på en helt annen måte.

Fortid, nåtid og fremtid: Vanskelig å vite hva retten mener er viktig

Advokat Christian Wulff Hansen

Som skrevet om tidligere så er det en hovedregel at det i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar, avvikles ett eller flere saksforberedende møter før en evt. hovedforhandling. Hvordan man blir møtt av domstolen i det saksforberedende møtet varierer svært mye og det er svært få prosedyrer man med sikkerhet kan si at klienten kan forvente. Det er derfor svært vanskelig for oss advokater å forberede klientene på hva de kan forvente i disse møtene. Jeg pleier å fortelle mine klienter at de kan få et godt innblikk i hvordan mange slike saker behandles ved å se på videoene som Sør-Trøndelag tingrett har lagt ut på nettet (disse kan du se i dette innlegget lengre ned.)

En av tingene som varierer fra møte til møte, dommer til dommer, domstol til domstol, er i hvilken grad dommeren ønsker å høre sakens historie. Mange dommere mener at det er nødvendig at partene forteller om seg, sin situasjon og hvordan de har kommet til det punktet de er i dag. Andre ganger opplever man at dommeren bare ønsker å høre hvordan partene har det i dag og hva de kan tenke seg fremover. Personlig mener jeg at det er nødvendig at sakens historie blir godt belyst. I de sakene historien blir godt belyst er min erfaring at man i større grad klarer å komme frem til forlik som partene ønsker. Slike forlik tar bedre innover seg hvilke utfordringer partene må forholde seg til og hvorfor de ikke selv har klart å få til løsninger tidligere. Å bare se fremover fører ofte til at ordninger ikke går, endringssøksmål osv. Det hender altså at man møter i retten og får beskjed om veldig direkte at jeg vil ikke høre om det som har vært. Jeg mener både at dette er svak saksbehandling og at man begår en saksbehandlingsfeil ved at retten plikter på eget initiativ å belyse saken så godt som mulig. Ved å snu ryggen til det som har skapt problemet mener jeg retten ikke setter seg i en posisjon hvor de vil klare å finne en god løsning på problemet. Her har domstolene nok en grunn til å møtes i slike saker og komme frem til retningslinjer knyttet til hvordan slike saker bør behandles.

Videoene er modelert etter noe som kalles «konflikt og forsoning.» også denne modellen har jeg skrevet om tidligere og er ikke en standardsaksbehandling i alle saksforberedende møter, men har i stor grad påvirket hvordan de fleste slike møter nå avvikles:

Bruk av sakkyndig i barnefordelingssaker

Advokat Christian Wulff Hansen

Det er etterhvert nesten blitt mer hovedregelen enn unntaket at det oppnevnes sakkyndige i barnefordelingssaker. Det varierer stort fra tingrett til tingrett hvor fort dommeren griper til bruk av sakkyndig dersom partene selv ikke har begjært oppnevning. Dersom en av partene ønsker sakkyndig blir det fort mer et spørsmål om hvordan kostnadene skal dekkes enn om det skal oppnevnes.

Sakkyndige oppnevnes etter barneloven § 61. For det saksforberedende møtet er det oppnevning etter § 61, 1. ledd nr 1:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Dersom den sakkyndige oppnevnes etter første ledd er det på statens regning, men rollen er noe annerledes enn ved en full utredning. Uten å gå for langt inn i mandat og roller er oppgaven da ofte mer knyttet til å finne felles plattform og meklingsmuligheter. Erfaringsmessig vil en god sakkyndig være viktig i å få i stand et endelig eller midlertidig forlik på dette stadiet. Det er derfor også ofte god prosessøkonomi i bruken av sakkyndig på dette stadiet.

En sakkyndig kan også oppnevnes etter barneloven § 61, første ledd, nr 3.

Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser.

En oppnevning etter nr. 3 er vanligvis forbundet med beskyldninger om for dårlig omsorgsevne, omsorgssvikt, manglende samværsevne og generelt påstander om negative karaktertrekk som vanskelig lar seg bevise på andre måter. Det foretas da en full utredning som resulterer i en skriftlig rapport etter et mandat og som skal være en anbefalning til tingretten om et resultat. Det spriker ofte i kvaliteten på det arbeidet som gjøres og det er ikke bare unntaksvis at den sakkyndige ikke har gjort den jobben som var forutsatt på forhånd. Det kommer tilbakemeldinger på at personer som skulle kontaktes ikke er kontaktet, at personer som har blitt hørt føler seg feilsitert og at observasjoner har vært svært korte og fått tilfeldige utslag av forskjellige grunner. Problemet med lite grundige undersøkelser er at tingrettsdommerne sjelden avviker fra den anbefalingen de får og anbefalningen som regel er en forsmak på den dommen som kommer.

Dersom sakkyndiges arbeid på det saksforberedende stadiet er av dårlig kvalitet vil det som regel være fleksibilitet og den praksis i tingretten at ny sakkyndig oppnevnes for å gjøre jobben etter nr. 3. Etter dette punkt vil utbytting være praktisk umulig. Derimot er det ikke umulig at det oppnevnes en ny sakkyndig for lagmannsretten. Jeg har opplevd flere ganger at sakkyndige i lagmannsretten og i tingretten har kommet til to helt forskjellige konklusjoner. Hvor mor anbefalles for tingretten, anbefalles far i lagmannsretten etc. Det kan derfor ofte være grunn til skepsis hvor konklusjonen bygger på antakelser eller manglende arbeid. Desto mer skjønn som anvendes, jo større er feilmarginene.

Dersom begge partene har fri rettshjelp
Problemer med en sakkyndig utredning etter nr. 3 er at partene i utgangspunktet skal betale for redegjørelsen. Dersom begge partene har fri rettshjelp er dette uproblematisk da staten får regningen.

Dersom bare èn av partene har fri rettshjelp
Det er her problemet oppstår og hvor reglene blir svært urimelige. Det forekommer at det er sterke mistanker om uholdbare forhold hos den som har fri rettshjelp. Den som ikke har fri rettshjelp står da i den situasjonen at det må stilles en garanti (innbetale kontant forskudd til tingretten) på opptil ca. 40.000,- kroner før sakkyndig blir oppnevnt. Dette får det utslaget at den som har i overkant av grensene for fri rettshjelp, men fortsatt ikke høy inntekt, ofte ikke har råd til å gjøre de undersøkelser som vil kunne være nødvendig for at saken skal være opplyst godt nok. Dette er også opplevelsen i enkelte saker hvor ingen har fri rettshjelp men den som har noe å skjule nekter å stille garanti. Etter min mening er det feil og urimelig at undersøkelser som tingretten på mange måter er pliktige til å gjøre selv (saker etter kapittel 7 i barneloven er delvis indispositive) skal stoppe på grunn av manglende økonomisk evne hos en part. I praksis kan dette bety at et alkoholproblem ikke blir avdekket da garanti ikke kan stilles, eller at vold mot barnet ikke blir ettergått etter anførsler om dette fremgår.

Noen tingretter følger sitt ansvar om å se til at saken er godt nok opplyst uansett. Jeg minner om at retten selv har et ansvar om å se til at resultatet er til barnets beste og da har et ansvar om å vurdere om bevissituasjonen er tilfredsstillende før det skal tas stilling til saken. Det bør gjøres en lovendring hvor all bruk av sakkyndig gjøres på statens bekostning. Mulig bør det legges inn ventiler for å hindre misbruk, men terskelen må ikke være for høy. En skal ikke glemme at det for mange er en lettelse å få lov å avkrefte en mistanke også.

Bruk av sakkyndig i barnefordelingssaker

Advokat Christian Wulff Hansen

Det er etterhvert nesten blitt mer hovedregelen enn unntaket at det oppnevnes sakkyndige i barnefordelingssaker. Det varierer stort fra tingrett til tingrett hvor fort dommeren griper til bruk av sakkyndig dersom partene selv ikke har begjært oppnevning. Dersom en av partene ønsker sakkyndig blir det fort mer et spørsmål om hvordan kostnadene skal dekkes enn om det skal oppnevnes.

Sakkyndige oppnevnes etter barneloven § 61. For det saksforberedende møtet er det oppnevning etter § 61, 1. ledd nr 1:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Dersom den sakkyndige oppnevnes etter første ledd er det på statens regning, men rollen er noe annerledes enn ved en full utredning. Uten å gå for langt inn i mandat og roller er oppgaven da ofte mer knyttet til å finne felles plattform og meklingsmuligheter. Erfaringsmessig vil en god sakkyndig være viktig i å få i stand et endelig eller midlertidig forlik på dette stadiet. Det er derfor også ofte god prosessøkonomi i bruken av sakkyndig på dette stadiet.

En sakkyndig kan også oppnevnes etter barneloven § 61, første ledd, nr 3.

Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser.

En oppnevning etter nr. 3 er vanligvis forbundet med beskyldninger om for dårlig omsorgsevne, omsorgssvikt, manglende samværsevne og generelt påstander om negative karaktertrekk som vanskelig lar seg bevise på andre måter. Det foretas da en full utredning som resulterer i en skriftlig rapport etter et mandat og som skal være en anbefalning til tingretten om et resultat. Det spriker ofte i kvaliteten på det arbeidet som gjøres og det er ikke bare unntaksvis at den sakkyndige ikke har gjort den jobben som var forutsatt på forhånd. Det kommer tilbakemeldinger på at personer som skulle kontaktes ikke er kontaktet, at personer som har blitt hørt føler seg feilsitert og at observasjoner har vært svært korte og fått tilfeldige utslag av forskjellige grunner. Problemet med lite grundige undersøkelser er at tingrettsdommerne sjelden avviker fra den anbefalingen de får og anbefalningen som regel er en forsmak på den dommen som kommer.

Dersom sakkyndiges arbeid på det saksforberedende stadiet er av dårlig kvalitet vil det som regel være fleksibilitet og den praksis i tingretten at ny sakkyndig oppnevnes for å gjøre jobben etter nr. 3. Etter dette punkt vil utbytting være praktisk umulig. Derimot er det ikke umulig at det oppnevnes en ny sakkyndig for lagmannsretten. Jeg har opplevd flere ganger at sakkyndige i lagmannsretten og i tingretten har kommet til to helt forskjellige konklusjoner. Hvor mor anbefalles for tingretten, anbefalles far i lagmannsretten etc. Det kan derfor ofte være grunn til skepsis hvor konklusjonen bygger på antakelser eller manglende arbeid. Desto mer skjønn som anvendes, jo større er feilmarginene.

Dersom begge partene har fri rettshjelp
Problemer med en sakkyndig utredning etter nr. 3 er at partene i utgangspunktet skal betale for redegjørelsen. Dersom begge partene har fri rettshjelp er dette uproblematisk da staten får regningen.

Dersom bare èn av partene har fri rettshjelp
Det er her problemet oppstår og hvor reglene blir svært urimelige. Det forekommer at det er sterke mistanker om uholdbare forhold hos den som har fri rettshjelp. Den som ikke har fri rettshjelp står da i den situasjonen at det må stilles en garanti (innbetale kontant forskudd til tingretten) på opptil ca. 40.000,- kroner før sakkyndig blir oppnevnt. Dette får det utslaget at den som har i overkant av grensene for fri rettshjelp, men fortsatt ikke høy inntekt, ofte ikke har råd til å gjøre de undersøkelser som vil kunne være nødvendig for at saken skal være opplyst godt nok. Dette er også opplevelsen i enkelte saker hvor ingen har fri rettshjelp men den som har noe å skjule nekter å stille garanti. Etter min mening er det feil og urimelig at undersøkelser som tingretten på mange måter er pliktige til å gjøre selv (saker etter kapittel 7 i barneloven er delvis indispositive) skal stoppe på grunn av manglende økonomisk evne hos en part. I praksis kan dette bety at et alkoholproblem ikke blir avdekket da garanti ikke kan stilles, eller at vold mot barnet ikke blir ettergått etter anførsler om dette fremgår.

Noen tingretter følger sitt ansvar om å se til at saken er godt nok opplyst uansett. Jeg minner om at retten selv har et ansvar om å se til at resultatet er til barnets beste og da har et ansvar om å vurdere om bevissituasjonen er tilfredsstillende før det skal tas stilling til saken. Det bør gjøres en lovendring hvor all bruk av sakkyndig gjøres på statens bekostning. Mulig bør det legges inn ventiler for å hindre misbruk, men terskelen må ikke være for høy. En skal ikke glemme at det for mange er en lettelse å få lov å avkrefte en mistanke også.

Hvem velger sakkyndig i en barnefordelingssak for retten?

Advokat Christian Wulff Hansen

Mange som er ukjent med hvordan retten behandler en barnefordelingssak lurer på hvordan det blir akkurat den sakkyndige som møter i deres rettsmøte. Noen sitter med den troen at det er saksøkte eller saksøktes advokat som har påvirket dette valget. Det er det ikke. Jeg ser selv at det fra enkelte advokater kommer ønsker om sakkyndig fremsatt i stevningen. Sjeldent tas ønsket tilfølge om ikke også motparten ønsker denne og retten har erfaring med denne sakkyndige.

Noen ganger prøver retten nye sakkyndige, men finner ut at dette ikke er en sakkyndig som tilfører prosessen noe og bruker han eller henne lite senere. Det som i praksis skjer er at tingretten blir vant med og får et «forhold» til et utvalg av sakkyndige som blir spurt og ansatt etter hvorvidt timeplanen deres tillater det.

Jeg har opplevd at retten har gitt meg som advokat og motpartens advokat beskjed om å foreslå en sakkyndig til dommeren som vi var enige om på forhånd. Dette har jeg ikke opplevd siden.

Hvem velger sakkyndig i en barnefordelingssak for retten?

Advokat Christian Wulff Hansen

Mange som er ukjent med hvordan retten behandler en barnefordelingssak lurer på hvordan det blir akkurat den sakkyndige som møter i deres rettsmøte. Noen sitter med den troen at det er saksøkte eller saksøktes advokat som har påvirket dette valget. Det er det ikke. Jeg ser selv at det fra enkelte advokater kommer ønsker om sakkyndig fremsatt i stevningen. Sjeldent tas ønsket tilfølge om ikke også motparten ønsker denne og retten har erfaring med denne sakkyndige.

Noen ganger prøver retten nye sakkyndige, men finner ut at dette ikke er en sakkyndig som tilfører prosessen noe og bruker han eller henne lite senere. Det som i praksis skjer er at tingretten blir vant med og får et «forhold» til et utvalg av sakkyndige som blir spurt og ansatt etter hvorvidt timeplanen deres tillater det.

Jeg har opplevd at retten har gitt meg som advokat og motpartens advokat beskjed om å foreslå en sakkyndig til dommeren som vi var enige om på forhånd. Dette har jeg ikke opplevd siden.