Ideen bak et rettsforlik er å gi foreldre muligheten til å komme til enighet om barnets fremtidige omsorgsordninger uten behov for en formell dom fra retten. Dette kan være spesielt gunstig for å redusere konfliktnivået mellom partene og legge til rette for et bedre foreldresamarbeid på lang sikt.
Under forberedelsene til saken og under selve rettsmøtet blir fordelene ved å inngå enighet ofte fremhevet av retten. Dette inkluderer muligheten til å skreddersy avtalen til barnets behov, for eksempel når det gjelder samværsordninger, ferieavtaler og tilpasninger til foreldrenes arbeidstid.
Det er likevel viktig at et rettsforlik er enkelt og praktisk, og ikke bidrar til å eskalere konflikten mellom partene. Når saken har nådd rettslig behandling, er det vanligvis høy grad av konflikt mellom foreldrene. Derfor bør rettsforliket være tydelig og klart formulert, med spesifikke avtaler om henting, bringing og samværstider.
Et rettsforlik i barnefordelingssaker bør primært regulere foreldreansvar, bosted og samvær. Det er viktig å unngå å pålegge partene for mange plikter om atferd og kommunikasjon, da dette ofte kan føre til nye konflikter i fremtiden.
Det er også viktig å merke seg at enighet mellom foreldrene normalt anses å være til barnets beste, og derfor vil et rettsforlik som partene er enige om, vanligvis bli godkjent av retten. Når barnet er gammelt nok til å uttrykke sine synspunkter, skal barnet også bli informert om utfallet av saken, enten det er gjennom et rettsforlik eller en dom.
Ved inngåelse av et rettsforlik må retten sikre at avtalen nøyaktig angir hva partene er enige om, og at den ikke strider mot barnets beste eller offentlige hensyn. Dersom partene ikke klarer å bli enige om fordelingen av omkostninger, kan retten fatte en beslutning basert på skjønn.
Alt i alt kan et vellykket rettsforlik være en effektiv måte å løse barnefordelingssaker på, som gir foreldrene muligheten til å ta kontroll over barnets fremtid på en konstruktiv og samarbeidsorientert måte.
Domstolene kan i saker etter barneloven om fast bosted, samvær eller foreldreansvar oppnevne en sakkyndig til å bistå seg i saken. Det er to mulige hjemler for oppnevning. Den første er barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (nummer-en-oppnevning) hvor sakkyndige som hovedregel inntar en mer nøytral meglerrolle og har størst fokus på se om det er mulig å hjelpe partene til å bli enige. Det kan fortsatt være slik at en sakkyndig som er oppnevnt etter nr. 1 skal gjøre mindre utredninger, men som oftest resulterer dette ikke i en rapport og det vil ofte være viktig for sakkyndige i denne fasen å beholde tilliten til begge partene. Etter min mening misforstår en del tingretter og bruker sakkyndige som er oppnevnt etter nr. 1 til å gjøre oppgaver som sakkyndige bare skal gjøre når han er oppnevnt etter nr. 3.
