sakkyndige

Hvilke saksforberedelser er regulert i barneloven § 61

av
internasjonal menneskerettighetslovgivning, FNs konvensjon om barnets rettigheter, CRCs artikkel 4, generelle forpliktelser, Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Menneskerettighetskomiteen, Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, generelle kommentarer, økonomiske rettigheter, sosiale rettigheter, kulturelle rettigheter, menneskerettigheter, gradvis realisering, rettferdig samfunn, universelle rettigheter, rettferdighet, rettighetsbeskyttelse, barns beste, rettighetsrealisering, internasjonalt samarbeid, rettighetsinterpretasjon, rettighetsgjennomføring, menneskerettighetskonvensjoner, rettighetsveiledning, barns rettigheter, rettighetsprinsipper, rettighetsforpliktelser, menneskerettighetsanalyse

Forberedende møter

Et av de primære tiltakene i denne paragrafen er forberedende møter. Disse møtene fungerer som en arena hvor partene kan avklare tvistens kjernepunkter. Det er her retten har mulighet til å klargjøre sakens kompleksitet og innhold. Dette kan potensielt lede til mekling, der retten fungerer som en nøytral (forhåpentligvis) mellommann mellom partene.

Bruk av sakkyndige

Ofte vil retten kunne stå ovenfor komplekse saker som krever en dypere forståelse av barnets situasjon. I slike tilfeller kan det være nødvendig å involvere sakkyndige som kan bringe inn sin ekspertise. Disse ekspertene kan ha samtaler med både foreldre og barn, og gir retten en bredere forståelse av situasjonen.

Beskyttelse av barnets Interesser

Det er viktig å merke seg at Barneloven § 61 ikke bare handler om sakens tekniske sider, men også om å beskytte barnets interesser. Retten kan i spesielle situasjoner oppnevne en advokat eller annen representant for barnet. Denne personen har en plikt til å sørge for at barnets stemme blir hørt og tatt hensyn til.

Mekling og løsninger utenfor rettsalen

Mekling er et viktig verktøy i denne bestemmelsen. Dette tiltaket kan lede til løsninger uten at saken behøver å behandles i en hovedforhandling. Hvis partene blir enige, kan saken løses uten videre rettslig behandling.

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1.Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
2.Retten kan vise partane til mekling hos godkjend meklar eller annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld. §§ 52 og 53 gjeld tilsvarande. Dersom meklaren kjem fram til at partane ikkje kan nå fram til ein avtale gjennom vidare mekling, skal han straks melde frå til retten om dette.
3.Der det trengst, bør retten oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av spørsmåla som saka reiser. Der det er sett fram påstandar om vald, overgrep, rus eller psykisk liding og saka ikkje er tilstrekkeleg opplyst på anna måte, kan retten oppnemne ein sakkunnig.
4.Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.
5.Retten kan i særlege høve, mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis blir handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, oppnemne ein advokat eller annan representant til å ta vare på interessene til barnet i samband med søksmålet. Den som er oppnemnd, kan samtale med barnet og skal gje slik informasjon og støtte som er naturleg. Advokaten eller representanten skal få saksdokumenta. Han kan kome med framlegg om handsaminga av saka og skriftleg eller i rettsmøte gje råd om korleis sakshandsaminga best kan ta vare på interessene til barnet. Retten avgjer om og eventuelt kor lenge han skal vere til stades under rettsmøta i saka. Når advokaten eller representanten er til stades i rettsmøta, kan han stille spørsmål til partar og vitne.
6.Retten bør innhente fråsegner frå barnevernet og sosialtenesta der det trengst.
7.Retten kan gje partane høve til å prøve ut ei førebels avtale for ei nærare fastsett tid. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å rettleie foreldra i prøvetida.
8.Retten kan gje dom utan hovudforhandling så framt partane samtykkjer til det og retten ser det som forsvarleg.

Staten ber kostnadene til dei tiltaka som er nemnde i første stykket nr. 1, 2, 3, 4, 5 og 7. Sakkunnig som vert oppnemnd etter første stykket skal godtgjerast etter lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. Dersom det skal oppnemnast ein advokat for barnet etter første stykket nr. 5, har barnet rett på fri sakførsel utan behovsprøving jf. rettshjelpsloven § 16 første ledd nr. 6. Departementet kan ved forskrift fastsetje reglar om godtgjering til andre som gjer teneste etter paragrafen her.

Samvær under tilsyn: sakkyndiges utredning

av
Samvær under tilsyn: sakkyndiges utredning

Samvær under tilsyn kan være en nødvendig løsning i tilfeller der barnets beste krever ekstra oppfølging. Det kan være situasjoner hvor samværsforelderen har utfordringer knyttet til rus eller psykisk helse, eller der det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene. I slike situasjoner kan det være behov for at en offentlig oppnevnt tilsynsperson er til stede under samværet.

Det finnes to typer samvær under tilsyn: beskyttet tilsyn og støttet tilsyn. Beskyttet tilsyn brukes når barnet trenger overvåking under samværet, og kan være aktuelt i situasjoner der samværsforelderen har hatt problemer med rus eller psykisk lidelse. Støttet tilsyn brukes derimot for å støtte barnet, forelderen eller familien under samværet, og kan være aktuelt når barnet og samværsforelderen skal etablere kontakt eller der det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene.

Det er viktig å påpeke at domstolen kun kan pålegge tilsyn under samvær i særlige tilfeller og der hensynet til barnets behov tilsier det. Det er også viktig å ha klare retningslinjer for hvem som skal sørge for at en tilsynsperson blir oppnevnt i de ulike situasjonene. Barneverntjenesten i kommunen barnet har fast bosted har ansvaret for å sørge for oppnevning av tilsynsperson i tilfeller der det er pålagt beskyttet tilsyn, mens Barne-, ungdoms- og familieetaten ved regionskontoret har ansvaret for oppnevning ved støttet tilsyn.

Når det gjelder utredning i forbindelse med samvær under tilsyn, kan den sakkyndige utføre grundige vurderinger av hvordan samværet vil påvirke barnet. Dette er spesielt viktig i tilfeller der barnet tidligere har hatt samvær, og opplevelsen av samværet kan ha vært ubekvemt, forvirrende eller skremmende. I tilfeller der barnet har vært utsatt for eller vitne til vold, kan den sakkyndige vurdere skadevirkningene dette kan ha hatt og nøye vurdere om samvær med tilsyn vil være til det beste for barnet.

Lovendringer om barneomsorgsattest: Styrking av beskyttelsen av barn

av
lovendringer for barn, barneomsorgsattest, barneombud, politiattestkrav, barnevern, sakkyndige, meklere, ansatte, tillitsforhold til barn, ansvarsforhold til barn, mindreårige, barnevernsinstitusjoner, familievernkontor, ekteskap, endringer i barne- og familierett, beskyttelse av barn, trygge miljøer for barn, barnelov, barnevernslov, barneombudsloven, politiattestregler, ansatte i barneombudet, sakkyndige oppnevnt av domstolen, talspersoner for barn, krav til meklere, krav til ansatte i familievernkontor, ekteskapsloven, familierett, barns rettigheter

Innledning: Den 16. juni 2023 trådte flere viktige lovendringer i kraft i Norge, spesielt relatert til barneloven. Disse endringene er et resultat av den nye loven om endringer i barneloven mv., som har som formål å styrke beskyttelsen av barn. En av de sentrale endringene er innføringen av kravet om barneomsorgsattest, som gjelder for ulike aktører som jobber med barn og foreldre. Denne bloggposten vil utforske disse lovendringene og deres betydning for å sikre trygge miljøer for barn.

I. Endringer i lov om barn og foreldre (barnelova):

En ny § 53 a blir innført, som krever at personer som skal godkjennes som meklere, skal fremlegge politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39. Departementet har muligheten til å utarbeide forskrifter som gir nærmere regler om kravet om politiattest.

I tillegg endres § 61, der det legges til et nytt tredje ledd. Dette pålegger sakkyndige som blir oppnevnt av domstolen, samt advokater eller andre representanter for barnet, å legge frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39. Ved akutte situasjoner kan utnevnelse skje før politiattesten er innhentet.

II. Endringer i lov om barneombud:

En ny § 5 a blir introdusert i loven om barneombud. Denne bestemmelsen krever at personer som skal ansettes i Barneombudet og skal utføre oppgaver som forutsetter et tillits- eller ansvarsforhold overfor mindreårige, må fremlegge politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39.

III. Endringer i lov om barnevern:

§ 12-11 fjerde ledd endres og pålegger personer som skal oppnevnes som sakkyndige, enten etter § 14-11 annet ledd bokstav e, § 14-13 eller § 14-14 annet ledd, samt talspersoner etter § 14-13, å legge frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd. Denne endringen gjelder også for sakkyndige utnevnt av domstolen etter tvisteloven § 25-2 i saker etter barnevernsloven.

Videre flyttes det nåværende fjerde ledd i § 12-11 til femte ledd og blir endret. Det pålegger personer som skal føre tilsyn med barn i barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn eller omsorgssentre etter § 17-3 annet ledd, å legge frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd. Tidligere femte til niende

Bruk av sakkyndige i domstolen – hva du trenger å vite

av
Bruk av sakkyndige i domstolen – hva du trenger å vite

I en foreldretvistsak kan det være vanskelig å komme til enighet om spørsmål som gjelder barnets omsorg, bosted og samvær. Ofte er det et høyt konfliktnivå mellom foreldrene, og noen ganger kan det være påstander om vold, overgrep, rus eller psykiatri som gjør saken ekstra kompleks. I slike tilfeller kan det være nødvendig å oppnevne en sakkyndig for å få den nødvendige fagkunnskapen og hjelpen til å løse saken.

Reglene for bruk av sakkyndige i domstolen er regulert både i barneloven og i de alminnelige reglene i domstolloven og tvisteloven. Barnet er ikke part i saken, men barnets interesser skal alltid være hovedfokus for alle involverte parter. Derfor kan en sakkyndig bli oppnevnt av domstolen for å bidra til å finne den beste løsningen for barnet.

En sakkyndig kan ha flere roller i en foreldretvistsak. Domstolen kan oppnevne en sakkyndig til å være med i de saksforberedende møtene eller til å bistå i meklingen mellom partene. En sakkyndig kan også bli oppnevnt for å utføre en utredning av forholdene rundt barnet og gi en vurdering av hva som vil være den beste løsningen for barnet. Dommeren kan også la seg bistå av en sakkyndig eller la en sakkyndig ha samtaler med barnet alene.

Det er viktig å påpeke at oppnevning av en sakkyndig kan være en svært inngripende prosess for de involverte parter. En avgjørelse i en foreldretvistsak kan få store konsekvenser for både foreldrene og barnet. Derfor er det viktig å ha tillit til den sakkyndige som blir oppnevnt og at alle involverte parter har mulighet til å gi sin tilbakemelding på utredningen som blir utført.

Til slutt vil vi nevne at det er også mulig å prøve ut en foreløpig avtale for en nærmere bestemt tid, og domstolen kan oppnevne en sakkyndig til å veilede partene i prøveperioden. Dette kan være en god løsning for å finne ut hva som fungerer best for barnet på kort sikt før man tar en endelig beslutning om saken.

Oppnevning av en sakkyndig kan være en viktig og nødvendig del av en foreldretvistsak, spesielt når det er behov for fagkunnskap som domstolen ikke har. Men det er viktig å huske på at det er barnets interesser som skal være i fokus, og at alle parter må ha tillit til den sakkyndige som blir oppnevnt.

Sakkyndige i foreldretvistsaker: En veileder for oppnevning og bruk

av
Sakkyndige i foreldretvistsaker: En veileder for oppnevning og bruk

Domstolen har et viktig ansvar for å sikre at saker blir tilstrekkelig opplyst. I en foreldretvistsak kan domstolen ha behov for å tilføre saken fagkyndighet. Dette kan skje på ulike måter, for eksempel ved at domstolen settes med fagkyndige meddommere eller ved å oppnevne sakkyndige.

En sakkyndig kan bidra med sin fagkunnskap i saken gjennom å mekle, veilede partene eller ved å utrede faktiske forhold. Dette kan være spesielt relevant i tilfeller der domstolen oppnevner sakkyndig for å utarbeide en sakkyndigrapport etter barneloven § 61 første ledd nr. 3. Den sakkyndiges oppgave i disse tilfellene er å utrede faktiske forhold i saken i tråd med et mandat som domstolen fastsetter.

Det er viktig å merke seg at den sakkyndige ikke skal vurdere eller konkludere i de rettslige spørsmålene i saken, heller ikke ta stilling til lovens vilkår. Sakkyndige som oppnevnes av domstolen eller engasjeres av en privat part, kan gjøre seg kjent med saksgangen i og behandlingen av foreldretvistsaker gjennom Domstoladministrasjonens veileder om foreldretvister.

Bufdir har på oppdrag fra departementet utarbeidet en veileder i samarbeid med Barnesakkyndig kommisjon og Forening for sakkyndige psykologer (FOSAP). Veilederen handler primært om tilfeller der domstolen oppnevner sakkyndig for å utarbeide en sakkyndigrapport etter barneloven § 61 første ledd nr. 3. Målgruppen for veilederen er primært sakkyndige oppnevnt av domstolen, men den kan også være nyttig for domstolene og private parter.

Det er viktig å merke seg at i noen tilfeller ønsker en eller begge foreldre å engasjere en egen sakkyndig, og i så fall er det den private part som er oppdragsgiver og som utarbeider et mandat. Hvorvidt en rapport fra privat engasjert sakkyndig legges frem i domstolen, beror på hvorvidt parten ønsker dette.

Barnesakkyndig kommisjon vil kunne bruke veilederen som et bakgrunnsdokument for vurdering av den enkelte sakkyndigrapports kvalitet. Det er viktig å ha klare retningslinjer og standarder for hvordan sakkyndige arbeider og utarbeider sine rapporter i foreldretvistsaker. Veilederen vil kunne bidra til å sikre at sakkyndige utfører sitt arbeid på en faglig forsvarlig måte, og at rapportene som utarbeides, gir et mest mulig korrekt og nyansert bilde av situasjonen.

Om oppnevning av egen advokat for barn i saker etter barneloven

av
Om oppnevning av egen advokat for barnet

I Norge er det ikke uvanlig at barn blir involvert i foreldrenes konflikter, spesielt i forbindelse med saker som omhandler barnefordeling og omsorg. Det er viktig at barnets interesser ivaretas i slike situasjoner, og derfor kan det være aktuelt å oppnevne en egen advokat for barnet.

I lovforarbeidene, Ot.prp. nr 29 (2002-2003), står det at slik oppnevning kun skal skje unntaksvis, når det foreligger et særlig behov for det. Det er viktig å understreke at hver sak er individuell, og at det er opp til retten å avgjøre om det er behov for å oppnevne en egen advokat for barnet.

Det er viktig å huske at verken barnet eller representanten har partsrettigheter, og rollen er begrenset til det som framgår av § 61 første ledd nr. 5. Representanten skal ikke ta standpunkt til tvistespørsmålene, men hans eller hennes rolle er å ivareta barnets interesser i at saken blir tilstrekkelig opplyst og at saksbehandlingen skjer så raskt som mulig.

I forskrift om barnets talsperson i saker som behandles i fylkesnemnda § 4 heter det at barnets talsperson, etter samtale med barnet, skal fremstille saken fra barnets synsvinkel og gi sin selvstendige vurdering av saken. Det er viktig å merke seg at dette kan være annerledes i en barnefordelingssak. Barnets eventuelle standpunkt i de spørsmål foreldrene tvistes om, skal komme til rettens kunnskap på den måte som brukes i dag; gjennom sakkyndige eller gjennom samtaler med dommeren mv. Barnets representant skal ikke gå inn i dommerrollen eller prosessfullmektigens rolle.

I første rekke er det dommeren som er adressat for representantens arbeid, men representanten kan også henvende seg direkte til partene eller deres prosessfullmektiger om forhold som er vesentlige for barnet under sakens gang, og eventuelt medvirke til at saken løses ved partenes enighet. Representanten har videre adgang til å være til stede under rettsmøter i saken, så fremt retten samtykker til dette, jf femte punktum. Etter siste punktum skal barnets representant kunne stille spørsmål til parter og vitner. Men verken barnet eller representanten har prosessrettigheter for øvrig; de kan således ikke nedlegge påstand i saken eller påanke en avgjørelse.

Oppnevning av en egen advokat for barnet er en viktig måte å sikre at barnets interesser blir ivaretatt i saker som omhandler barnefordeling og omsorg. Det er viktig å huske at hver sak er individuell, og at det er opp til retten å avgjøre om det er behov for å oppnevne en egen advokat for barnet.

Her er fem lenker til nettsteder der du kan lære mer om oppnevning av egen advokat for barn i Norge:

  1. Barneombudet: “Barns rettigheter i rettssaker” – https://www.barneombudet.no/tema/barns-rettigheter-i-rettssaker/
  2. Advokatforeningen: “Egen advokat for barn” – https://www.advokatforeningen.no/om-oss/etikk/eierskap-og-uavhengighet/egen-advokat-for-barn/
  3. Utdanningsdirektoratet: “Barnekonvensjonen og barns rettigheter i saker som angår dem” – https://www.udir.no/globalassets/filer/barnehage/barnekonvensjonen-og-barns-rettigheter-i-saker-som-angar-dem.pdf
  4. Bufdir: “Talsperson og advokat for barn i barnevernssaker” – https://bufdir.no/Barnevern/Talsperson_og_advokat_for_barn_i_barnevernssaker/
  5. Lovdata: “Lov om barn og foreldre” – https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1981-04-08-7

Sakkyndighet i barnefordelingssaker: Hvor viktig er observasjon av begge foreldre?

av
mekling, protokollføring, meklingsattest, begjæring om mekling, foreldres personalia, møtetidspunkt, avslutning av saken, ikke-møtende foreldre, innkalling, innsynsrett, informasjonsplikt, meklingsprotokoll, kassasjon, elektronisk protokoll, papirbasert protokoll, familievernet, klientjournal, journalforskriften, oppbevaring av dokumenter, korrespondanse, personvern, datasikkerhet, eksterne meklere, Bufetat, kontorrutiner, statistiske formål, forsvarlig dokumentasjon, sensitive opplysninger, konfidensialitet, meklingsprosessen

Når foreldre går fra hverandre, kan det være utfordrende å bestemme hva som er det beste for barna. I slike situasjoner kan en sakkyndig psykolog hjelpe til med å undersøke familiens situasjon og gi råd om hva som vil være til barnas beste. En viktig del av dette arbeidet kan være å observere barna i samspill med begge foreldrene.

Men hva skjer når den ene forelderen motsetter seg kontakt mellom barna og den andre forelderen? Dette er en situasjon som kan skape utfordringer for sakkyndige, og det kan være vanskelig å avgjøre om observasjon av begge foreldre er nødvendig eller ikke.

En sakkyndig psykolog vil normalt anbefale samspillsobservasjoner, fordi det kan gi viktig informasjon om barnas relasjon til begge foreldrene. Men hvis den ene forelderen motsetter seg kontakt mellom barna og den andre forelderen, kan det være vanskelig å gjennomføre slike observasjoner.

I slike tilfeller kan det være fristende å bare akseptere den forelderen som motsetter seg kontakt, men det kan føre til en urettferdig behandling av den andre forelderen. Det er derfor viktig å huske på at den sakkyndige psykologens oppgave er å komme så nært inn på realitetene som mulig og stille spørsmål ved informasjonen som kommer fra begge foreldrene.

Det er også viktig å huske på at barnas oppfatning av en forelder kan være styrt av den andre forelderen, og at det derfor er viktig å undersøke årsakene til barnas negative holdning til kontakt med en forelder. En grundig utredning kan være avgjørende for å finne ut hva som er til barnas beste, og det kan være mer skadelig for barna å ikke forsøke å igangsette et samvær for observasjon i svært kontrollerte rammer med en erfaren sakkyndig psykolog enn å opprettholde nullkontakt.

I slike situasjoner kan det være en utfordring å finne en balanse mellom å ivareta barnas interesser og rettigheter, og å sikre at begge foreldrene blir behandlet rettferdig. En sakkyndig psykolog bør derfor jobbe for å undersøke saken fra alle vinkler og komme til en konklusjon som tar hensyn til alle involverte parter.

I en barnefordelingssak er det viktig å huske på at det er barnas beste som skal være i fokus. Derfor bør alle parter samarbeide med sakkyndige psykologer for å finne en løsning som fungerer for alle involverte parter.

Krav om barneomsorgsattest foreslås for å forebygge vold og overgrep mot mindreårige

av
Barneomsorgsattest, endringer i lov, barneloven, barneombudsloven, barnevernsloven, ekteskapsloven, familievernkontorloven, ansvarsforhold, tillitsforhold, mindreårige, politiattest, vold, overgrep, ansatte, Barneombudet, familievernkontorene, sakkyndige, representant for barnet, eksterne meklere, Stortingets anmodningsvedtak, behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten, offentlige, saker etter barnevernsloven, saker etter barneloven, meklere etter barneloven, meklere etter ekteskapsloven.
I en fersk proposisjon fra Barne- og familiedepartementet, foreslås det endringer i flere lover for å innføre krav om barneomsorgsattest for å forebygge vold og overgrep mot mindreårige. Barneomsorgsattest er en politiattest som anvendes for personer som har ansvar for eller utfører oppgaver overfor mindreårige. Forslaget går ut på å innføre krav om barneomsorgsattest for ansatte ved Barneombudet og familievernkontorene som skal utføre oppgaver som forutsetter et ansvars- eller tillitsforhold overfor mindreårige. Videre foreslås det å innføre krav om barneomsorgsattest for sakkyndige som oppnevnes av det offentlige i saker etter barnevernsloven og barneloven, samt representant for barnet som oppnevnes i saker etter barneloven. Til slutt foreslås det å innføre krav om barneomsorgsattest for eksterne meklere etter barneloven og ekteskapsloven. Forslaget kommer som følge av Stortingets anmodningsvedtak nr. 606 fra april 2017, og departementet anser nå at anmodningsvedtaket er fulgt opp med denne lovproposisjonen. Krav om barneomsorgsattest kan være et effektivt tiltak for å sikre at personer som skal jobbe med eller ha ansvar for mindreårige, ikke har en historikk med vold eller overgrep mot barn. Samtidig kan det også være en belastning for de som må levere inn en slik attest, og det vil derfor være viktig å sikre at ordningen håndteres på en god måte. Alt i alt kan dette forslaget bidra til å skape et tryggere og mer omsorgsfullt samfunn for våre barn og unge, og det er derfor viktig at det blir grundig diskutert og vurdert av våre folkevalgte i Stortinget.   Les mer her: Prop. 79 L (2022–2023) – regjeringen.no
Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen: [wcp_contactform id=”wcpform_1″]

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

av

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Semi-paralell sakkyndig undersøkelse

av

Et ofte interessant juridisk tema er grensene mellom barneloven og barnevernloven. Når tangerer disse hverandre? Hvordan påvirker de hverandre osv. Et tilfelle som kan oppleves negativt er hvor man etter en barnefordelingssak etter barneloven, hvor man har brukt sakkyndig og har kommet frem til et samvær, plutselig står i en situasjon hvor det offentlige vil overta omsorgen og du på nytt må forhandle om samvær, men denne gang med staten som motpart. Det skjer, heldigvis ikke ofte, at en sakkyndig kort tid forut for at saken oversendes fylkesnemnda etter barnevernloven har hatt tett oppfølging med saken og har anbefalt et samvær. Så vil kommunen eller kommunens advokat også undersøke om det er tilrådelig med samvær og evt hvilket omfang dette skal være.

Det kan da fort bli at samme person blir utsatt for to sakkyndige som har tilsvarende mandater, men etter ulike lovverk og for ulike instanser (tingretten vs. fylkesnemnda). Det som er noe frustrerende er at aktørene i barnevernsaken ikke nødvendigvis legger vurderingene som er gjort i barnelovsaken til grunn. Noen ganger er det en større kabal som skal gå opp. F.eks. hvor det er flere som skal ha samvær, som f.eks. den som blir fratatt omsorgen. Andre ganger så vil en frivillig plassering gå over i å være en tvungen plassering og da er situasjonen den samme som den var under barnesaken, selv om formaliteten rundt hvorfor plassering er gjort endrer seg.

Jeg vil tro at det i større grad bør brukes samme sakkyndig som i barnesaken mht samværsspørsmålet i en påfølgende barnevernsak. Det vil være ressursbesparende. Det vil kunne være en sakkyndig som har satt seg betydelig bedre inn i situasjonen (f.eks gjennom flere observasjoner, prøveordninger osv) og det vil klart spare familier for det inngrep det vil være å bli observert av nok en sakkyndig kort tid etter den første gjorde nesten samme jobb.

Bruk av sakkyndig i barnefordelingssaker

av

Det er etterhvert nesten blitt mer hovedregelen enn unntaket at det oppnevnes sakkyndige i barnefordelingssaker. Det varierer stort fra tingrett til tingrett hvor fort dommeren griper til bruk av sakkyndig dersom partene selv ikke har begjært oppnevning. Dersom en av partene ønsker sakkyndig blir det fort mer et spørsmål om hvordan kostnadene skal dekkes enn om det skal oppnevnes.

Sakkyndige oppnevnes etter barneloven § 61. For det saksforberedende møtet er det oppnevning etter § 61, 1. ledd nr 1:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Dersom den sakkyndige oppnevnes etter første ledd er det på statens regning, men rollen er noe annerledes enn ved en full utredning. Uten å gå for langt inn i mandat og roller er oppgaven da ofte mer knyttet til å finne felles plattform og meklingsmuligheter. Erfaringsmessig vil en god sakkyndig være viktig i å få i stand et endelig eller midlertidig forlik på dette stadiet. Det er derfor også ofte god prosessøkonomi i bruken av sakkyndig på dette stadiet.

En sakkyndig kan også oppnevnes etter barneloven § 61, første ledd, nr 3.

Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser.

En oppnevning etter nr. 3 er vanligvis forbundet med beskyldninger om for dårlig omsorgsevne, omsorgssvikt, manglende samværsevne og generelt påstander om negative karaktertrekk som vanskelig lar seg bevise på andre måter. Det foretas da en full utredning som resulterer i en skriftlig rapport etter et mandat og som skal være en anbefalning til tingretten om et resultat. Det spriker ofte i kvaliteten på det arbeidet som gjøres og det er ikke bare unntaksvis at den sakkyndige ikke har gjort den jobben som var forutsatt på forhånd. Det kommer tilbakemeldinger på at personer som skulle kontaktes ikke er kontaktet, at personer som har blitt hørt føler seg feilsitert og at observasjoner har vært svært korte og fått tilfeldige utslag av forskjellige grunner. Problemet med lite grundige undersøkelser er at tingrettsdommerne sjelden avviker fra den anbefalingen de får og anbefalningen som regel er en forsmak på den dommen som kommer.

Dersom sakkyndiges arbeid på det saksforberedende stadiet er av dårlig kvalitet vil det som regel være fleksibilitet og den praksis i tingretten at ny sakkyndig oppnevnes for å gjøre jobben etter nr. 3. Etter dette punkt vil utbytting være praktisk umulig. Derimot er det ikke umulig at det oppnevnes en ny sakkyndig for lagmannsretten. Jeg har opplevd flere ganger at sakkyndige i lagmannsretten og i tingretten har kommet til to helt forskjellige konklusjoner. Hvor mor anbefalles for tingretten, anbefalles far i lagmannsretten etc. Det kan derfor ofte være grunn til skepsis hvor konklusjonen bygger på antakelser eller manglende arbeid. Desto mer skjønn som anvendes, jo større er feilmarginene.

Dersom begge partene har fri rettshjelp
Problemer med en sakkyndig utredning etter nr. 3 er at partene i utgangspunktet skal betale for redegjørelsen. Dersom begge partene har fri rettshjelp er dette uproblematisk da staten får regningen.

Dersom bare èn av partene har fri rettshjelp
Det er her problemet oppstår og hvor reglene blir svært urimelige. Det forekommer at det er sterke mistanker om uholdbare forhold hos den som har fri rettshjelp. Den som ikke har fri rettshjelp står da i den situasjonen at det må stilles en garanti (innbetale kontant forskudd til tingretten) på opptil ca. 40.000,- kroner før sakkyndig blir oppnevnt. Dette får det utslaget at den som har i overkant av grensene for fri rettshjelp, men fortsatt ikke høy inntekt, ofte ikke har råd til å gjøre de undersøkelser som vil kunne være nødvendig for at saken skal være opplyst godt nok. Dette er også opplevelsen i enkelte saker hvor ingen har fri rettshjelp men den som har noe å skjule nekter å stille garanti. Etter min mening er det feil og urimelig at undersøkelser som tingretten på mange måter er pliktige til å gjøre selv (saker etter kapittel 7 i barneloven er delvis indispositive) skal stoppe på grunn av manglende økonomisk evne hos en part. I praksis kan dette bety at et alkoholproblem ikke blir avdekket da garanti ikke kan stilles, eller at vold mot barnet ikke blir ettergått etter anførsler om dette fremgår.

Noen tingretter følger sitt ansvar om å se til at saken er godt nok opplyst uansett. Jeg minner om at retten selv har et ansvar om å se til at resultatet er til barnets beste og da har et ansvar om å vurdere om bevissituasjonen er tilfredsstillende før det skal tas stilling til saken. Det bør gjøres en lovendring hvor all bruk av sakkyndig gjøres på statens bekostning. Mulig bør det legges inn ventiler for å hindre misbruk, men terskelen må ikke være for høy. En skal ikke glemme at det for mange er en lettelse å få lov å avkrefte en mistanke også.

Bruk av sakkyndig i barnefordelingssaker

av

Det er etterhvert nesten blitt mer hovedregelen enn unntaket at det oppnevnes sakkyndige i barnefordelingssaker. Det varierer stort fra tingrett til tingrett hvor fort dommeren griper til bruk av sakkyndig dersom partene selv ikke har begjært oppnevning. Dersom en av partene ønsker sakkyndig blir det fort mer et spørsmål om hvordan kostnadene skal dekkes enn om det skal oppnevnes.

Sakkyndige oppnevnes etter barneloven § 61. For det saksforberedende møtet er det oppnevning etter § 61, 1. ledd nr 1:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Dersom den sakkyndige oppnevnes etter første ledd er det på statens regning, men rollen er noe annerledes enn ved en full utredning. Uten å gå for langt inn i mandat og roller er oppgaven da ofte mer knyttet til å finne felles plattform og meklingsmuligheter. Erfaringsmessig vil en god sakkyndig være viktig i å få i stand et endelig eller midlertidig forlik på dette stadiet. Det er derfor også ofte god prosessøkonomi i bruken av sakkyndig på dette stadiet.

En sakkyndig kan også oppnevnes etter barneloven § 61, første ledd, nr 3.

Retten bør der det trengst oppnemne sakkunnig til å uttale seg om eitt eller fleire av dei spørsmåla saka reiser.

En oppnevning etter nr. 3 er vanligvis forbundet med beskyldninger om for dårlig omsorgsevne, omsorgssvikt, manglende samværsevne og generelt påstander om negative karaktertrekk som vanskelig lar seg bevise på andre måter. Det foretas da en full utredning som resulterer i en skriftlig rapport etter et mandat og som skal være en anbefalning til tingretten om et resultat. Det spriker ofte i kvaliteten på det arbeidet som gjøres og det er ikke bare unntaksvis at den sakkyndige ikke har gjort den jobben som var forutsatt på forhånd. Det kommer tilbakemeldinger på at personer som skulle kontaktes ikke er kontaktet, at personer som har blitt hørt føler seg feilsitert og at observasjoner har vært svært korte og fått tilfeldige utslag av forskjellige grunner. Problemet med lite grundige undersøkelser er at tingrettsdommerne sjelden avviker fra den anbefalingen de får og anbefalningen som regel er en forsmak på den dommen som kommer.

Dersom sakkyndiges arbeid på det saksforberedende stadiet er av dårlig kvalitet vil det som regel være fleksibilitet og den praksis i tingretten at ny sakkyndig oppnevnes for å gjøre jobben etter nr. 3. Etter dette punkt vil utbytting være praktisk umulig. Derimot er det ikke umulig at det oppnevnes en ny sakkyndig for lagmannsretten. Jeg har opplevd flere ganger at sakkyndige i lagmannsretten og i tingretten har kommet til to helt forskjellige konklusjoner. Hvor mor anbefalles for tingretten, anbefalles far i lagmannsretten etc. Det kan derfor ofte være grunn til skepsis hvor konklusjonen bygger på antakelser eller manglende arbeid. Desto mer skjønn som anvendes, jo større er feilmarginene.

Dersom begge partene har fri rettshjelp
Problemer med en sakkyndig utredning etter nr. 3 er at partene i utgangspunktet skal betale for redegjørelsen. Dersom begge partene har fri rettshjelp er dette uproblematisk da staten får regningen.

Dersom bare èn av partene har fri rettshjelp
Det er her problemet oppstår og hvor reglene blir svært urimelige. Det forekommer at det er sterke mistanker om uholdbare forhold hos den som har fri rettshjelp. Den som ikke har fri rettshjelp står da i den situasjonen at det må stilles en garanti (innbetale kontant forskudd til tingretten) på opptil ca. 40.000,- kroner før sakkyndig blir oppnevnt. Dette får det utslaget at den som har i overkant av grensene for fri rettshjelp, men fortsatt ikke høy inntekt, ofte ikke har råd til å gjøre de undersøkelser som vil kunne være nødvendig for at saken skal være opplyst godt nok. Dette er også opplevelsen i enkelte saker hvor ingen har fri rettshjelp men den som har noe å skjule nekter å stille garanti. Etter min mening er det feil og urimelig at undersøkelser som tingretten på mange måter er pliktige til å gjøre selv (saker etter kapittel 7 i barneloven er delvis indispositive) skal stoppe på grunn av manglende økonomisk evne hos en part. I praksis kan dette bety at et alkoholproblem ikke blir avdekket da garanti ikke kan stilles, eller at vold mot barnet ikke blir ettergått etter anførsler om dette fremgår.

Noen tingretter følger sitt ansvar om å se til at saken er godt nok opplyst uansett. Jeg minner om at retten selv har et ansvar om å se til at resultatet er til barnets beste og da har et ansvar om å vurdere om bevissituasjonen er tilfredsstillende før det skal tas stilling til saken. Det bør gjøres en lovendring hvor all bruk av sakkyndig gjøres på statens bekostning. Mulig bør det legges inn ventiler for å hindre misbruk, men terskelen må ikke være for høy. En skal ikke glemme at det for mange er en lettelse å få lov å avkrefte en mistanke også.

Hvem betaler den sakkyndige?

av

I saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær kan retten oppnevne en sakkyndig etter bl. § 61 som skal bistå retten.

Det er flere modeller som retten kan anvende mht sakkyndig bistand. De to vanligste er at sakkyndige enten oppnevnes etter § 61 nr 1. Etter nr. 1 så er det staten (domstolen) som er ansvarlig for utgiftene til bruk av sakkyndig. Partene får da ikke en skriftlig utredning eller dykket dypt inn i saken. Etter nr 1 bistår sakkyndige i det saksforberedende møtet og kan også foreta enkelte observasjoner og stimulere til forlik hvor det synes naturlig. Rollen etter nr 1 gjør at retten har en lav terskel for bytte av sakkyndig dersom partene ønsker en sakkyndig etter nr. 3 til å foreta en full utredning av situasjonen.

Etter § 61 nr 3 så er mandatet til sakkyndige mer fritt og skal være mer opp til partene. Det er partene selv som betaler og partene blir som oftes bedt om å stille en garanti ved at det forskuddsbetales et beløp. Dersom bare den ene parten ønsker en slik utredning må denne parten være forberedt på å ta kostnadene alene. Om parten får tilbake noe av beløpet vil avhenge av kostnadsavgjørelsen knyttet til resultatet i saken.

Hvem betaler den sakkyndige?

av

I saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær kan retten oppnevne en sakkyndig etter bl. § 61 som skal bistå retten.

Det er flere modeller som retten kan anvende mht sakkyndig bistand. De to vanligste er at sakkyndige enten oppnevnes etter § 61 nr 1. Etter nr. 1 så er det staten (domstolen) som er ansvarlig for utgiftene til bruk av sakkyndig. Partene får da ikke en skriftlig utredning eller dykket dypt inn i saken. Etter nr 1 bistår sakkyndige i det saksforberedende møtet og kan også foreta enkelte observasjoner og stimulere til forlik hvor det synes naturlig. Rollen etter nr 1 gjør at retten har en lav terskel for bytte av sakkyndig dersom partene ønsker en sakkyndig etter nr. 3 til å foreta en full utredning av situasjonen.

Etter § 61 nr 3 så er mandatet til sakkyndige mer fritt og skal være mer opp til partene. Det er partene selv som betaler og partene blir som oftes bedt om å stille en garanti ved at det forskuddsbetales et beløp. Dersom bare den ene parten ønsker en slik utredning må denne parten være forberedt på å ta kostnadene alene. Om parten får tilbake noe av beløpet vil avhenge av kostnadsavgjørelsen knyttet til resultatet i saken.