I norsk familierett finnes det situasjoner hvor retten kan avsi dom uten å gå gjennom en formell hovedforhandling. Dette er angitt i barneloven nr. 8 og er i samsvar med tvisteloven § 9-5 fjerde ledd. For at dette skal være en mulighet, kreves det samtykke fra partene, og det er viktig at retten vurderer dette som en forsvarlig beslutning.
En slik prosedyre kan være aktuell i tilfeller hvor rettsprosessen allerede har avklart de faktiske forholdene på en tilfredsstillende måte. Dette innebærer at alle relevante detaljer og anførsler fra partene allerede er kjent for retten og har blitt grundig vurdert. Forarbeidene til denne bestemmelsen nevner spesifikt situasjoner der saksbehandlingen har gitt tilstrekkelig informasjon for å kunne fatte en informert avgjørelse.
Et eksempel på saker hvor en dom uten hovedforhandling kan være hensiktsmessig er i saker med mindre tvistepunkter. Dette kan for eksempel være saker som omhandler omfanget av samværsrett. I slike situasjoner kan det være unødvendig å gjennomføre en full hovedforhandling, særlig hvis partene allerede har kommet til en viss grad av enighet eller forståelse.
Ved å tillate dom uten hovedforhandling i visse tilfeller, tilbyr rettssystemet en mer effektiv og mindre belastende prosess for partene. Dette er spesielt viktig i familierettslige saker hvor tiden og ressursene som kreves for en hovedforhandling kan være en stor belastning for alle involverte, inkludert barn.
Det er viktig å understreke at denne muligheten for dom uten hovedforhandling ikke kompromitterer rettferdigheten eller grundigheten i rettsprosessen. Det er tvert imot en måte å tilpasse prosedyrene til sakens natur og partenes behov, samtidig som det sikres at alle relevante og viktige aspekter av saken blir vurdert. Denne tilnærmingen understreker rettssystemets fleksibilitet og evne til å tilpasse seg til de unike behovene i hver enkelt sak, alltid med fokus på en rettferdig og omtenksom behandling.
