saksforberedende møte

Mer eller mindre alle som har havnet i en barnefordelingssak, en sak etter barneloven om fast bosted, samvær og/eller foreldreansvar, får en innkalling fra tingretten til å møte i et saksforberedende møte etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1.

bestemmelsen lyder:

Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

Bestemmelsen inneholder som en kan lese en beskrivelse av hva et slikt møte har som mål. Retten skal søke å klarlegge vha foreldrene er uenige om, drøfte videre saksbehandling og mekle mellom partene dersom saken er egnet for det.

Svært mange tingrette, også noen av landets største, følger ikke loven og bruker det saksforberedende møtet til å avholde en minirettssak der det er uklare regler, ingen vet på forhånd hva som skjer og hvor det plutselig godtas vitneførsel. Som advokat i mange av disse sakene er det nå viktig at problemstillingen rundt disse møtene og manglende retningslinjer bringes frem.

Mange dommere gjennomfører innledningsforedrag, kryssforhør av partene og en skarp tone for så å lufte mulighetene for forlik. Det er utrolig hvor forskjellig praksis det er rundt om i landet rundt disse møtene. Størst suksessprosent mht forlik opplever jeg i saker hvor tingrettene gjennomfører mekling innledningsvis i regi av sakkyndige. gjerne separate meklinger. om det gjør sakkyndige inhabil til å være med som utreder så er det helt i orden. det viktigste er at man gjør et skikkelig meklingsforsøk. Konfrontasjonsstilen skjerper konflikten og gjør det svært vanskelig å få til fornuftige løsninger. Noen dommere møter og sier at de ikke har erfaring med slike saker og fører det derfor som enhver annen sak. Dette er en tabbe og jeg synes det er graverende at ikke Domstoladministrasjonen fokuserer på å lære dommerne barnerettsprosess når den nå er så mye mer fokusert på mekling enn nesten en hvilken som helst annen prosess. Jeg er ikke kjent med noen andre sakstyper hvor lovverket åpner for opp til tre meklingsmøter før evt. hovedforhandling. Jeg har forøvrig oplevd flere ganger at retten til og med har avhold fire saksforberedende møter og at det var det som skulle til for å få et endelig forlik.

Jeg har hatt svært mange slike saker i svært mange av Norges tingretter og er overbevist om at følgende fremgangsmåte gir best resultat:

1. Retten settes på et møterom rundt et møterom, med dommer og sakkyndig. Rettssal brukes ikke.
2. Retten innleder. Sier at sakens dokumenter er kjent og at man derfor ikke har behov for innledningsforedrag.
3. Partene får si litt om sitt standpunkt og egen advokat får veilede litt. spørsmål fra motpartens advokat bør utelukkes og fokus bør være på de virkelig viktige tingene. Kan noe utelates for ikke å hindre enighet så bør det det.
4. bartene setter seg deretter på hvert sitt rom og sakkyndige går mellom partene som får konferere med sin advokat når det er den andre parten sakkyndige snakker med. Da holdes aktiviteten oppe og forlsag er hele tiden gjennomdrøftet når sakkyndige snakker.
5. Dersom systemet kommer på plass med rytme og deling av derier så møtes man i fellesskap igjen og gjennomgår detaljer for hentetid, sted osv.
6. Blir partene ikke enige går det over i planlegging av hovedforhandling, diskusjon om oppnevning av sakkyndig til utredning osv.
7. Er det begjært midlertidig avgjørelse, og retten velger å ta dette ( er en «kan» regel) så bør advokatene tillates ytterligere spørsmål til sine klienter og til motparten før en prosedyre.
8. Når det er begjært midlertidig avgjørelse bør det derfor ikke settes av bare en havl dag slik det ofte gjøres. Man bør ha godt med tid til å søke enighet og ikke rushe partene mot en hovedforhandling. De utroligste sakene lar seg erfaringsmessig løse med hjelp fra gode advokater og gode dommere og psykologer.