Samvær med tilsyn etter barneloven: Retten sin avgjørelse og vilkår for gjennomføringen

Forskrift om samvær med tilsyn, barneloven, rettsforlik, beskyttet tilsyn, støttet tilsyn, grunngivelse, tvisteloven, foreldrerett, tilsynsvilkår, gjennomføring av tilsyn, barnets behov, ansvarlig myndighet, uttalelse, varighet, timetall, nødvendige vilkår, rettens avgjørelse, tilsynsordning, tilsynsperson, samværsrett, tilsynskostnader, samværsavtale, barnevernet, domstolsbehandling
Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova § 2 er en regulering som fastsetter rettens avgjørelse om samvær med tilsyn. Formålet med denne forskriften er å sikre at samværet mellom barn og foreldre kan skje på en trygg og forsvarlig måte, spesielt når det er bekymringer om barnets sikkerhet eller velvære under samvær. Her er en oversikt over hovedpunktene i forskriften:
  1. Retten skal fastsette om det skal være beskyttet tilsyn eller støttet tilsyn under samvær.
  2. Retten skal gi en begrunnelse for sin avgjørelse om samvær med tilsyn i samsvar med tvisteloven § 19-6.
  3. Dersom partene inngår rettsforlik, må formålet med og begrunnelsen for tilsynet framgå av dommen.
  4. Retten skal angi vilkårene som er nødvendige for gjennomføringen av tilsynet, inkludert tidspunkt og varighet.
  5. Dersom tilsynet skal vare over ett år, skal dette grunngis særskilt.
  6. Før retten tar avgjørelse om samvær med tilsyn, skal den innhente en uttalelse fra ansvarlig myndighet om hvordan pålegget kan gjennomføres, i samsvar med § 5 første ledd og § 7 første ledd.
Retten tar alltid hensyn til barnets beste når de tar avgjørelse om samvær med tilsyn. Dette inkluderer barnets behov og foreldrenes forutsetninger. Å sørge for trygg og sikker samvær er alltid det primære målet. Samvær med tilsyn kan være en vanskelig situasjon for både foreldre og barn. Det er derfor viktig å ha en klar forståelse av forskriften og hva som kreves for å oppfylle vilkårene for samvær med tilsyn. Hvis du er usikker på noe, bør du kontakte en erfaren familieadvokat for å få råd og veiledning.

Utfordringer med samværsavtaler for skiftarbeidere: Hvordan håndtere barnas behov?

Utfordringer med samværsavtaler for skiftarbeidere: Hvordan håndtere barnas behov?

Skiftarbeidere står overfor en rekke utfordringer når det kommer til å lage samværsavtaler med barn etter en skilsmisse eller separasjon. Dette skyldes hovedsakelig de uforutsigbare arbeidstidene som skiftarbeidere har, som kan gjøre det vanskelig å finne tid til å tilbringe med barna på faste tidspunkter.

En av de største utfordringene for skiftarbeidere når det kommer til samværsavtaler, er å finne tid til å være til stede for barna. Ofte jobber skiftarbeidere på tidspunkter som er utenom vanlige arbeidstider, inkludert kvelder, netter og helger. Dette kan gjøre det vanskelig å planlegge samvær med barna på faste tidspunkter, og kan føre til at barna føler seg oversett eller neglisjert av forelderen.

En annen utfordring for skiftarbeidere er å få tid til å delta i barnas liv på en meningsfull måte. Dette kan inkludere å delta på skolearrangementer, sportsarrangementer eller andre aktiviteter som barna deltar i. Skiftarbeidere kan ofte være på jobb når slike aktiviteter finner sted, og dette kan føre til at de går glipp av viktige hendelser i barnas liv.

En tredje utfordring for skiftarbeidere er å finne en balanse mellom arbeid og familieliv. Mange skiftarbeidere har en tøff jobb som krever mye energi og fokus, og dette kan føre til at de føler seg utslitt når de kommer hjem fra jobb. Dette kan gjøre det vanskelig å finne energi og tid til å tilbringe med barna når de er til stede.

For å takle disse utfordringene er det viktig at skiftarbeidere tar seg tid til å planlegge samvær med barna på en måte som fungerer for alle parter. Dette kan inkludere å finne tidspunkter som passer for både skiftarbeideren og barna, og å være villig til å justere planene når det er nødvendig. Det kan også være lurt å søke hjelp fra en advokat eller en rådgiver for å få hjelp til å navigere i samværsavtalene og eventuelle juridiske spørsmål som kan oppstå.

Det er også viktig for skiftarbeidere å være til stede for barna på andre måter enn bare å tilbringe tid sammen. Dette kan inkludere å ringe eller sende tekstmeldinger når de ikke kan være til stede fysisk, og å støtte barna når de trenger det. Skiftarbeidere kan også prøve å være til stede på viktige hendelser i barnas liv, selv om det krever at de tar fri fra jobben eller justerer arbeidstidene sine.

Hva er foreldres rettigheter når det gjelder avgjørelser om barnets dagligliv?

Hva er foreldres rettigheter når det gjelder avgjørelser om barnets dagligliv?

I dagens samfunn blir stadig flere foreldre separert, og dette kan ofte føre til uenigheter om hvem som skal ta avgjørelser når det kommer til barna. I Norge er det lovbestemmelser som regulerer foreldreskapet og avgjørelser knyttet til omsorg for barn, og en av disse bestemmelsene er barneloven § 37.

§ 37 regulerer hvilke avgjørelser som kan tas av den som barnet bor fast sammen med, når begge foreldrene har sams foreldreansvar. Dette betyr at selv om begge foreldrene har rettigheter og ansvar for barnet, vil den som barnet bor fast hos ha rett til å ta viktige beslutninger som angår barnets hverdag.

Hva er «vesentlige sider av omsorgen»? Ifølge § 37 betyr dette at den som barnet bor fast hos, kan ta beslutninger som gjelder vesentlige sider av omsorgen for barnet. Dette inkluderer spørsmål om barnehageplass, hvor i landet barnet skal bo, og andre større avgjørelser som påvirker barnets daglige liv.

Hva skjer når begge foreldre har sams foreldreansvar? Selv om begge foreldrene har sams foreldreansvar, vil den ene forelderen fortsatt ha rett til å ta disse avgjørelsene dersom barnet bor fast hos vedkommende. Den andre forelderen kan ikke sette seg mot disse beslutningene, med mindre det kan dokumenteres at beslutningene vil være skadelige for barnet.

Muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling

Muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling

Barneloven § 25 omhandler muligheten for å avsi dom i farskapssak uten hovedforhandling, og det er et viktig aspekt av norsk familierett som kan påvirke mange menneskers liv. Denne paragrafen gir retten mulighet til å avsi dom basert på DNA-tester, uten at det er nødvendig med en hovedforhandling.

Farskapssaker kan være følelsesladde og utfordrende for alle involverte parter. I noen tilfeller er det ikke nødvendig med en hovedforhandling for å fastslå farskapet til et barn. Dette kan være tilfellet når DNA-testen enten viser at en mann er far til barnet, eller at det er klart at han ikke kan være far til barnet. Dersom partene er enige, kan også retten gi frifinnelsesdom for alle menn som er involvert i saken.

Hovedhensikten med § 25 i barneloven er å sikre at avgjørelser om farskap blir tatt på en rettferdig og pålitelig måte, og at partene i saken blir gitt anledning til å uttale seg om forholdene rundt farskapet. Det er også viktig å merke seg at beslutningen om å avsi dom uten hovedforhandling kun kan tas etter en grundig og tilstrekkelig gransking av blodprøver og forklaringer fra partene og vitner.

Det er også verdt å påpeke at denne bestemmelsen i barneloven ikke bryter med EMK artikkel 8, FNs Barnekonvensjon artikkel 3 eller Grunnloven §§ 102 og 104. Dette skyldes at det er en forutsetning at alle rettslige avgjørelser i farskapssaker må være i tråd med disse lovbestemmelsene.

Det er også verdt å merke seg at selv om farskap kan fastslås på grunnlag av pater est-regelen, betyr ikke dette at farskapet nødvendigvis må opprettholdes dersom det senere viser seg å være uriktig. Retten til å kjenne sin biologiske far er en grunnleggende rettighet, og det er derfor viktig at alle farskapssaker blir behandlet på en nøye og rettferdig måte, uansett hvilken metode som brukes for å fastslå farskapet.

Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

Hvilke rettigheter har barn som er 12 år?

Barns rettigheter er et sentralt tema i samfunnet vårt, og med alderen kommer det også flere rettigheter og ansvar. Når et barn i Norge fyller 12 år, blir de betraktet som i stand til å forstå konsekvensene av sine egne handlinger og valg. Dette betyr også at de får flere rettigheter i henhold til lovgivningen.

En av de viktigste rettighetene barn har når de når denne alderen, er retten til å bli hørt og delta i beslutningsprosesser som angår dem selv. Dette inkluderer for eksempel retten til å uttale seg i saker om foreldreansvar, samvær og omsorg. Barnets mening skal også bli vektlagt i barnevernssaker og saker om adopsjon.

En annen viktig rettighet som barn har når de fyller 12 år, er retten til å samtykke til helsehjelp. Dette betyr at de selv kan bestemme om de vil gjennomføre en medisinsk undersøkelse eller behandling, så lenge de er i stand til å forstå konsekvensene av sine valg. Dersom barnet ikke er i stand til å ta beslutninger på egen hånd, vil foreldre eller andre foresatte ta disse avgjørelsene på vegne av barnet.

I tillegg har barn som fyller 12 år også rett til å bli informert om saker som gjelder dem selv. Dette kan være i form av informasjon om rettigheter og plikter, eller om saker som gjelder deres helse, utdanning eller personlige situasjon. Det er viktig at informasjonen er tilpasset barnets alder og forståelsesevne.

Barn har også rett til å ha privatliv og beskyttelse mot overvåking og inngrep i sitt personlige liv. Dette betyr at det er begrensninger på hva foreldre, skole eller andre kan gjøre når det gjelder å overvåke barna deres. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg fritt og til å ha egne meninger og oppfatninger.

Det er viktig å merke seg at lovgivningen rundt barns rettigheter er omfattende og kan variere avhengig av situasjonen og alderen til barnet. Det er derfor viktig å ha en god forståelse av barns rettigheter og plikter, og sørge for at disse blir ivaretatt på en god måte.

Til slutt vil jeg påpeke at selv om barn har flere rettigheter når de fyller 12 år, er det fortsatt viktig at voksne tar ansvar og gir veiledning og støtte til barna. Det er også viktig å skape en trygg og inkluderende atmosfære der barn kan uttrykke seg fritt og være seg selv. Ved å ivareta barns rettigheter og behov, kan vi bidra til å skape en bedre fremtid for kommende generasjoner. 

Om «vanlig samvær» i barneloven

Om "vanlig samvær" i barneloven

Barneloven i Norge gir foreldre anledning til å avtale samværsrett på bakgrunn av hva de mener er best for barnet. Dette kan gjøres i samarbeid med hverandre eller ved at domstolen fatter en avgjørelse. Når foreldrene avtaler samvær skal det legges vekt på flere faktorer, blant annet omsynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, tilknytning til nærmiljøet og reiseavstand mellom foreldrene. Dersom partene velger å avtale eller fastsette en «vanlig samværsrett» gir dette rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uka med overnatting, annenhver helg, til sammen tre uker i sommerferien, og annenhver høst-, jul-, vinter- og påskeferie.

Det er viktig å påpeke at denne definisjonen av vanlig samvær kun er en definisjon, og at mange velger å avtale noe annet enn dette. Videre vil domstolene som regel skreddersy et samværsopplegg basert på barnets behov og foreldrenes situasjon, og vil derfor ikke alltid følge denne definisjonen.

Mens barneloven gir foreldre stor frihet til å avtale samvær, er det viktig å huske på at denne avtalen skal være til barnets beste. Foreldrene skal altså ikke avtale et samvær som går på bekostning av barnets behov og interesser. Dersom partene ikke klarer å avtale samvær på en tilfredsstillende måte, kan domstolen bistå med å fastsette et samværsopplegg som tar hensyn til barnets behov.

Barneloven fastsetter ingen minstesamvær eller garantert samvær. Dette betyr at det ikke finnes noen lovpålagt rett til samvær mellom foreldre og barn. Samvær skal avtales ut fra hva som er best for barnet, og det er ingen selvfølgelig rettighet for en forelder å få samvær. Dersom det er forhold som tilsier at samvær vil være skadelig for barnet, kan domstolen avslå en forelders krav om samvær.

Samvær er ofte en av de mest utfordrende delene av en barnefordelingssak. Foreldre kan ha ulike oppfatninger om hva som er best for barnet, og det kan være følelser knyttet til saken som gjør det vanskelig å komme til enighet. Det kan også være praktiske utfordringer, som for eksempel avstand mellom foreldrene, som påvirker samværsordningen. Dersom partene ikke klarer å komme til enighet om samvær, kan det derfor være lurt å søke hjelp fra en advokat eller mekler som kan bistå med å finne en løsning som tar hensyn til både foreldrenes og barnets behov.

Foreldreansvar når foreldrene ikke er gifte

christianwulffhansen.no

Som det fremgår av barneloven § 35, har foreldre som ikke er gift, foreldreansvaret sammen for felles barn. Dette innebærer at begge foreldrene har likeverdige rettigheter og plikter når det gjelder å ta viktige beslutninger for barnets liv og helse, som for eksempel skolevalg, helsebeslutninger og religiøs oppdragelse. Dette gjelder også når foreldrene ikke bor sammen eller har vært gift.

Imidlertid gir loven også foreldrene muligheten til å motsette seg felles foreldreansvar. Hvis mor ønsker å ha foreldreansvaret alene, kan hun gi melding til folkeregistermyndigheten innen ett år fra farskapen ble fastsatt. Tilsvarende kan far også motsette seg sams foreldreansvar. Hvis en av foreldrene gir slik melding, vil den andre forelderen miste foreldreansvaret.

Det er viktig å merke seg at dette kun gjelder for barn født etter 1. januar 2020. For eldre barn vil det være andre regler som gjelder.

Når foreldrene ikke bor sammen, gjelder reglene i § 34 andre leddet tilsvarande. Dette betyr at mor ikke kan melde fra til folkeregisteret og få foreldreansvaret alene, med mindre det foreligger særlige grunner som tilsier det. I disse tilfellene vil det være opp til retten å avgjøre spørsmålet om foreldreansvar.

Det er viktig å huske på at foreldreansvaret er en plikt og ikke bare en rettighet. Det er foreldrenes ansvar å sørge for barnets beste og trivsel, og dette vil være hovedfokuset når beslutninger tas som angår barnet. Foreldreansvaret er en viktig del av foreldrerollen, uavhengig av om foreldrene er gift eller bor sammen.


Ønsker du kontakt? Fyll ut skjema under:

FNs barnekonvensjon, internasjonal avtale, barns rettigheter, beskyttelse, FNs generalforsamling, ratifisert, Norge, 54 artikler, barns rett til liv, utvikling, beskyttelse, vold, misbruk, utnyttelse, artikkel 11, frihet fra ulovlig frihetsberøvelse, arrestasjon, fengsling, utvisning, utlevering, utskillelse fra foreldrene, rettferdig behandling, advokat, retten til å anke, umiddelbar og regelmessig kontakt med foreldrene, familien, medisinsk behandling, helse, utdanning, kultur, religion, fritid, diskriminering, urfolksbarn, flyktningbarn, asylsøkerbarn
FNs barnekonvensjon artikkel 11
I dette blogginnlegget vil vi fokusere på artikkel 11 i FNs barnekonvensjon, som omhandler beskyttelse...
Read More
Om oppnevning av egen advokat for barnet
Om oppnevning av egen advokat for barn i saker etter barneloven
I Norge er det ikke uvanlig at barn blir involvert i foreldrenes konflikter, spesielt i forbindelse med...
Read More
Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine
Artikkel 20 i FNs Barnekonvensjon: Barns rett til beskyttelse og omsorg når de ikke kan bo hos foreldrene sine
Artikkel 20 i FNs barnekonvensjon omhandler barn som midlertidig eller permanent er fratatt sin familie...
Read More
Barnefordeling foreldrekonflikt Advokat Christian Wulff Hansen
Barnevernets avslutning av undersøkelser
  Barnevernet har en viktig oppgave med å ivareta barns rettigheter og behov. En av de sentrale...
Read More
mekling, protokollføring, meklingsattest, begjæring om mekling, foreldres personalia, møtetidspunkt, avslutning av saken, ikke-møtende foreldre, innkalling, innsynsrett, informasjonsplikt, meklingsprotokoll, kassasjon, elektronisk protokoll, papirbasert protokoll, familievernet, klientjournal, journalforskriften, oppbevaring av dokumenter, korrespondanse, personvern, datasikkerhet, eksterne meklere, Bufetat, kontorrutiner, statistiske formål, forsvarlig dokumentasjon, sensitive opplysninger, konfidensialitet, meklingsprosessen
Sakkyndighet i barnefordelingssaker: Hvor viktig er observasjon av begge foreldre?
Når foreldre går fra hverandre, kan det være utfordrende å bestemme hva som er det beste for barna. I...
Read More
FNs barnekonvensjon, barns rettigheter, barns beskyttelse, ratifisering, artikkel 10, foreldrekontakt, barns rett til liv og utvikling, vold mot barn, misbruk av barn, utnyttelse av barn, adskilte foreldre, regelmessig personlig kontakt, barns beste interesse, beskyttelse mot mishandling, hindring av kontakt, internasjonale avtaler, barnebortføringsloven, barneloven, skilsmisse, separasjon, domstolsavgjørelser, implementering av artikkel 10, retningslinjer for foreldre, og staters ansvar for å beskytte barns rettigheter.
FNs barnekonvensjon artikkel 10
FNs barnekonvensjon er en av de mest omfattende internasjonale avtalene om barns rettigheter og beskyttelse....
Read More

Bidragsforskudd – hva er det og hvordan fungerer det?

Bidragsforskudd - hva er det og hvordan fungerer det?

Bidragsforskudd er en økonomisk støtteordning som hjelper enslige foreldre med å få dekket kostnadene til barnebidrag fra den andre forelderen. Ordningen gjelder for de tilfellene der den andre forelderen ikke betaler det fastsatte barnebidraget frivillig.

I dette blogginnlegget vil vi se nærmere på hvordan bidragsforskudd fungerer, hvilke vilkår som må være oppfylt for å kunne motta forskudd og hvordan utbetaling og etterbetaling av bidragsforskudd foregår.

 

Vilkår for å motta bidragsforskudd

For å kunne motta bidragsforskudd, må visse vilkår være oppfylt. Enslige foreldre som har rett til bidragsforskudd må være bosatt i Norge og ha barn under 18 år som ikke bor sammen med den andre forelderen. Det er også et krav om at bidragsforskuddet ikke kan være høyere enn det fastsatte barnebidraget.

 

Utbetaling av bidragsforskudd

Bidragsforskudd utbetales forskuddsvis i begynnelsen av hver måned, og det er den første kalendermåneden etter at vilkårene for forskudd var oppfylt som vil være den første måneden det blir utbetalt forskudd for. Det er også mulig å søke om etterbetaling av bidragsforskudd, men det er visse begrensninger på hvor langt tilbake i tid etterbetaling kan foretas.

 

Etterbetaling av bidragsforskudd

Dersom vilkårene for rett til bidragsforskudd var oppfylt på et tidligere tidspunkt enn den første kalendermåneden etter at krav om forskudd ble satt fram, kan det bestemmes at etterbetaling skal skje for inntil 3 år. Dette gjelder dersom det er på det rene at vedkommende ikke har satt fram krav tidligere på grunn av uriktige eller misvisende opplysninger fra bidragsfogden.

Det er viktig å merke seg at ved etterbetaling av forskudd, gjøres det fradrag for underholdsbidrag som er betalt for samme tidsrom og som skulle gått til dekning av forskottet i samsvar med § 10 første ledd. Det betyr at utbetalingen av forskudd for den enkelte måned kan begrenses eller falle bort dersom det er innbetalt underholdsbidrag for samme måned.

 

Endringer i forskuddssats

Det er også viktig å være oppmerksom på at ved endringer i forskuddsmottakers inntekt eller andre forhold som medfører endret sats for forskott etter § 5, gis høyere forskuddssats virkning fra og med den kalendermåneden inntektsendringen skjedde. Redusert forskuddssats gis virkning fra og med kalendermåneden etter den nevnte måneden.

Barneloven § 47: Rett til opplysningar om barnet

Barneloven § 47: Rett til opplysningar om barnet

Som foreldre har vi alle en naturlig interesse av å vite hva som skjer med våre barn. Vi ønsker å være involvert i barnas liv og vite hva som skjer på skolen, i barnehagen, på helsestasjonen og i sosialtjenesten. Men hva skjer når man som forelder ikke har foreldreansvar? Har man da rett til å få informasjon om sitt eget barn?

Svaret er ja, ifølge barneloven § 47. Foreldre som har foreldreansvar, har alltid rett til opplysninger om barnet når de ber om det. Men hva om man ikke har foreldreansvar? Her er reglene litt annerledes. Dersom den ene av foreldrene har foreldreansvaret alene, skal denne gi den andre opplysninger om barnet når det blir bedt om det. Den andre har også rett til å få opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi, så lenge det ikke er taushetsplikt som gjelder overfor foreldrene.

Men hva betyr egentlig dette? Det betyr at selv om du som forelder ikke har foreldreansvar, har du likevel rett til å få informasjon om ditt eget barn. Dette gjelder uansett hvor barnet befinner seg, enten det er i barnehagen, på skolen eller på helsestasjonen. Slike opplysninger kan kun nektes dersom det kan være til skade for barnet.

Det er viktig å understreke at avslag på krav om opplysninger kan påklages til statsforvaltaren. Foreldre med foreldreansvar har også klagerett. Reglene i forvaltningslova kapittel VI gjelder så langt de passer, selv om avslaget er gitt av private.

I særskilte tilfeller kan statsforvaltaren avgjøre at den som ikke har foreldreansvaret, skal tape opplysningsretten etter denne paragrafen. Dette betyr at det er mulig for en av foreldrene å miste sin rett til å få informasjon om barnet, dersom det er til barnets beste.

Det er viktig at alle instanser som dette gjelder for, som for eksempel barnehager, skoler, helsestasjoner og sosialtjenesten, setter seg godt inn i denne bestemmelsen i barneloven. Mange foreldre opplever urettmessig å bli nektet informasjon fordi instansene tror de må ha foreldreansvar for å få tilgang til opplysninger om barnet. Men som nevnt ovenfor, har alle foreldre rett til opplysninger om sitt eget barn, uavhengig av om de har foreldreansvar eller ikke.

Barnefordelingssaker: Slik kan barnas behov ivaretas

Barnefordelingssaker: Slik kan barnas behov ivaretas - Barnefordelingsadvokat barnerettsadvokat Christian Wulff Hansen

Når foreldre går fra hverandre, kan dette få alvorlige konsekvenser for barna. Barnefordelingssaker er derfor en svært viktig prosess, som krever at barnas behov blir ivaretatt på en god måte. Dessverre kan konflikter mellom foreldrene ofte ta overhånd, og det er lett for at barna blir glemt i kampen om rettighetene. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hvordan man kan ivareta barnas behov i barnefordelingssaker.

  1. Fokuser på barnas behov: I barnefordelingssaker skal alltid barnets beste være det sentrale vurderingstemaet. Det er derfor viktig å fokusere på hva som er best for barnet, og ikke la konfliktene mellom foreldrene ta overhånd. Barneombudet understreker også at samlivsbruddet ikke nødvendigvis har en klar start eller slutt for barna, og derfor bør man se på barnefordelingssaker som en pågående prosess.
  2. Helhetlig tilnærming: En helhetlig tilnærming til barnefordelingssaker kan være en god måte å ivareta barnas behov på. Det er viktig å se på saken som en helhet, og ikke bare fokusere på enkeltelementer. Dette kan innebære å se på barnas psykiske helse, tilpasningsevne, samvær med begge foreldre og juridiske prosesser.
  3. Barns rettigheter: I barnefordelingssaker er det viktig å huske på barns rettigheter. Barn har rett til å bli hørt og få si sin mening om saken. Det kan være viktig å involvere barna i prosessen, slik at de føler seg sett og hørt. Det kan også være nyttig å søke støtte fra fagpersoner, som for eksempel psykologer eller familieterapeuter.
  4. Konfliktløsning: Konflikter mellom foreldrene kan ofte være en stor utfordring i barnefordelingssaker. Det er derfor viktig å ha gode mekanismer for konfliktløsning på plass. Dette kan for eksempel være mekling, der foreldrene får hjelp til å finne løsninger som er best for barnet. Det kan også være nyttig å søke råd fra juridiske eksperter.
  5. Oppfølging: Etter at en barnefordelingssak er avsluttet, er det viktig å følge opp situasjonen for å se om barnets behov blir ivaretatt på en god måte. Det kan være nyttig å ha jevnlige møter mellom foreldre, barn og fagpersoner for å sikre at alt går bra.

Barns rettigheter i den norske grunnloven

Barns rettigheter i den norske grunnloven

Som et moderne og utviklet samfunn setter Norge stor pris på sine innbyggere, inkludert barna. Det er ikke overraskende at norsk grunnlov har spesielle bestemmelser som beskytter barnas rettigheter og velferd. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hvilke bestemmelser i den norske grunnloven som er spesielt rettet mot barn.

  1. § 104 – Barns rettigheter

I paragraf 104 i den norske grunnloven står det følgende: «Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling.»

Denne bestemmelsen understreker betydningen av å respektere barns menneskeverd og beskytte deres rettigheter. Videre gir det barn rett til å bli hørt i saker som angår dem, og at deres meninger skal tas i betraktning i henhold til deres alder og modenhet.

  1. § 102 – Rett til vern om personlige forhold

§ 102 fastslår at «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.» Dette inkluderer også barns rett til vern om personlige forhold, og sikrer at deres privatliv og familieforhold skal beskyttes.

  1. § 104a – Barns rett til omsorg og beskyttelse

§ 104a i den norske grunnloven sier at «Barn har rett til omsorg og til å vokse opp i et trygt hjem.» Dette gir en sterk rettighet for barn som sikrer at de skal ha omsorg og beskyttelse fra voksne, og en trygg oppvekst.

  1. § 106 – Rett til utdanning

Paragraf 106 i den norske grunnloven gir rett til utdanning. «Alle barn i Norge har rett til grunnskoleopplæring.» Dette sikrer at alle barn i Norge har tilgang til utdanning og at deres rett til utdanning skal ivaretas.

Konklusjon

Som vi har sett i dette blogginnlegget, er det flere bestemmelser i den norske grunnloven som er spesielt rettet mot barn. Disse bestemmelsene understreker betydningen av å respektere barns menneskeverd og beskytte deres rettigheter. Videre gir de rett til omsorg og beskyttelse, samt retten til utdanning. Norge har dermed en viktig grunnlovgivning som sikrer at barns rettigheter og velferd blir beskyttet og ivaretatt.

Bidragsfogdens oppgaver etter § 10 i barneloven – en guide til farskapsspørsmål og økonomiske rettigheter

Bidragsfogdens oppgaver etter § 10 i barneloven - en guide til farskapsspørsmål og økonomiske rettigheter

Barneloven § 10 regulerer oppgavene til bidragsfogden når farskapet til et barn ikke er fastsatt. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på hva bidragsfogden gjør, hva som skjer hvis farskapet ikke blir erkjent, og hva mor og far trenger å vite om økonomiske rettigheter og plikter når det gjelder barnet.

Hva gjør tilskotsfuten?

Når bidragsfogden mottar en fødselsmelding der farskapet ikke er fastsatt, skal han melde fra til den oppgitte faren. Dersom faren ikke erkjenner farskapet i samsvar med § 4, skal bidragsfogden få ham til å si hva han mener om farskapsspørsmålet. Hvis faren erkjenner farskapet, skal bidragsfogden melde fra om dette til folkeregistermyndigheten. Hvis ikke, vil saken bli behandlet videre av arbeids- og velferdsetaten.

Hva skjer hvis farskapet ikke blir erkjent?

Hvis farskapet ikke blir erkjent, kan mor og barn ha krav på bidrag fra faren. Bidragsfogden vil da gi informasjon til både mor og den oppgitte faren om deres økonomiske rettigheter og plikter når det gjelder barnet. Det kan være lurt å være klar over at dersom faren nekter å betale bidrag, kan saken bli sendt til namsmannen.

Økonomiske rettigheter og plikter

Det er viktig å være klar over at både mor og far har økonomiske rettigheter og plikter når det gjelder barnet. Bidragsfogden skal gjøre både mor og den oppgitte faren kjent med hva slags økonomiske rettigheter og plikter de har. Det kan være alt fra bidrag til barnetrygd og foreldrepenger.

Hvem er bidragsfogden ?

Bidragsfogden er en person som er pekt ut av departementet. Det er bidragsfogden som har ansvaret for å håndtere farskapsspørsmål når det oppstår tvil eller uenighet.

Oppsummert

Barneloven § 10 regulerer oppgavene til bidragsfogden når farskapet ikke er fastsatt. Bidragsfogden har ansvar for å gi informasjon til både mor og den oppgitte faren om hva som skjer når farskapet ikke blir erkjent, og hva slags økonomiske rettigheter og plikter de har når det gjelder barnet.

Ting du bør vite om barnelova og ditt ansvar som forelder

viljeserklæring, hva skjer med barna når foreldrene dør, barnerett, omsorg for barn, verge for barn, testament, forsikringer for barn, fremtidsplanlegging, juridisk dokument, barnas fremtid, viljeserklæring for barn, rettigheter for barn, familierett, omsorgsordninger, barnevern, juridisk rådgivning, planlegging for foreldre, viljeserklæringens betydning, testamente for barn, barnas beste, advokat for barnerett, sikring av barnas fremtid, endring av viljeserklæring, vitner i viljeserklæring, utfordring av viljeserklæring, juridisk bindende dokument, oppbevaring av viljeserklæring, fri vilje, advokat for viljeserklæring, familieplanlegging, trygghet for barna

Barnelova i Norge er en viktig lov som regulerer rettigheter og plikter for både foreldre og barn. Selv om den kan være litt vanskelig å forstå, er det viktig å ha kunnskap om hva den inneholder, spesielt hvis du er en forelder eller en som jobber med barn.

En av de viktigste endringene i barnelova på 1990-tallet var å gi barnet større rettigheter og likere vilkår, uavhengig av om foreldrene var gift eller ikke. Loven gir også bestemmelser om foreldreansvar, samværsrett og farskap.

Foreldreansvar er et begrep som omfatter pliktene og rettighetene til foreldre i forhold til sine barn. Ifølge barnelova har både mor og far ansvar for barnet, selv om de ikke lever sammen eller er gift. Foreldreansvaret innebærer blant annet å ta viktige avgjørelser for barnet, som utdanning, helse og omsorg. I noen tilfeller kan foreldreansvaret deles mellom foreldrene.

Samværsrett er en annen viktig del av barnelova. Dette er retten til å tilbringe tid med barnet ditt etter en skilsmisse eller brudd. Barnelova gir en rekke regler om samvær, inkludert at barnet har rett til å ha samvær med begge foreldrene, så langt det er mulig og praktisk.

Barnelova regulerer også farskap. Hovedregelen er at faren til barnet er den som var gift med moren da barnet ble født. Imidlertid kan farskapet også fastsettes ved erklæring eller ved domstolsbehandling, avhengig av omstendighetene rundt fødselen.

Når det gjelder barnets rettigheter, gir barnelova bestemmelser om retten til å få kunnskap om sitt biologiske opphav og til å bli hørt i saker som angår dem. Dette betyr at barn har en stemme og bør ha muligheten til å bli hørt når det tas avgjørelser om deres liv.

Husk at barnelova er en kompleks lov, og det kan være lurt å søke juridisk rådgivning dersom du har spørsmål eller trenger hjelp. Å ha kunnskap om loven og ditt ansvar som forelder kan imidlertid bidra til å sikre at barnet ditt får det beste mulige livet.

Parental Alienation Syndrome (PAS): Når konflikter mellom foreldre skader barnas mentale helse

Parental Alienation Syndrome (PAS): Når konflikter mellom foreldre skader barnas mentale helse

Parental Alienation Syndrome (PAS) er et begrep som ble introdusert av den amerikanske psykiateren Richard A. Gardner på 1980-tallet. Det refererer til situasjoner der et barn har en irrasjonell og vedvarende avvisning av en forelder, uten gyldig grunn. Dette kan skje når den andre forelderen manipulerer eller påvirker barnet til å avvise den andre forelderen, ofte som et resultat av en konflikt i foreldrenes forhold.

PAS er en kontroversiell diagnose og har blitt møtt med kritikk og debatt i fagmiljøet. Noen hevder at det ikke finnes tilstrekkelig vitenskapelig bevis for å støtte diagnosen, mens andre mener at det er et reelt fenomen som har negative konsekvenser for barnet og den avviste forelderen.

Forskning på området har vært begrenset, men det finnes en del studier som har undersøkt forekomsten og konsekvensene av PAS. En studie publisert i Journal of Child Custody fant at barn som hadde vært utsatt for PAS hadde større sannsynlighet for å oppleve depresjon, angst og traumer enn barn som ikke hadde vært utsatt for det. En annen studie, publisert i Journal of Divorce and Remarriage, fant at PAS hadde en negativ innvirkning på den avviste forelderens mentale helse og relasjoner med barnet.

Imidlertid har noen forskere argumentert for at diagnosen kan føre til feilaktig anklage om at en forelder manipulerer barnet, og at den kan brukes som et verktøy i foreldrekonflikter. Det er derfor viktig å være kritisk til bruken av PAS og sørge for at eventuelle påstander om manipulasjon av barnet er basert på solid bevis og grundige undersøkelser.

Selv om forskningen på området er begrenset, er det klart at PAS kan ha negative konsekvenser for barnet og den avviste forelderen. Det er derfor viktig at fagfolk som jobber med barn og familier er oppmerksomme på fenomenet og tar hensyn til det i sin praksis.

Referanser:

  1. Clawar, S. S., & Rivlin, B. V. (2013). Children held hostage: Dealing with programmed and brainwashed children. American Bar Association.
  2. Johnston, J. R. (2010). Parental alienation: A review of relevant literature. Journal of Child Custody, 7(1), 49-75.
  3. Warshak, R. A. (2015). Ten parental alienation fallacies that compromise decisions in court and in therapy. Professional Psychology: Research and Practice, 46(4), 235-249.
  4. Baker, A. J. L. (2010). Adult recall of parental alienation in a community sample: Prevalence and associations with psychological maltreatment. Journal of Divorce & Remarriage, 51(1), 16-35.

Hvis du ønsker bistand i din sak etter barneloven kan du ta kontakt her:

Parental Alienation Syndrome (PAS): 5 kjennetegn hos barn du bør være oppmerksom på

Parental Alienation Syndrome (PAS): 5 kjennetegn hos barn du bør være oppmerksom på - barnerettsadvokat Christian Wulff Hansen

Foreldre separasjon eller skilsmisse kan være en tøff tid for alle involverte, spesielt for barna. Men i noen tilfeller kan en forelder eller en annen voksen i barnets liv bruke manipulasjon og emosjonell press for å ødelegge forholdet mellom barnet og den andre forelderen. Dette kalles Parental Alienation Syndrome (PAS), og det kan ha alvorlige konsekvenser for barnets mentale helse og deres forhold til begge foreldrene.

Forskning har vist at PAS er en ekte tilstand og en form for barnefordelingssyndrom. Det har blitt dokumentert at foreldre som engasjerer seg i PAS, har en negativ effekt på barns følelser, og kan føre til redusert selvverd, depresjon og angst. Det er viktig for foreldre, advokater og domstoler å være oppmerksom på disse risikoene og å kunne identifisere kjennetegnene til PAS. Her er fem tegn som indikerer at et barn kan være utsatt for PAS:

  1. Avvisning: Barnet kan avvise eller unngå å snakke med den andre forelderen. De kan også uttrykke negative følelser mot den andre forelderen, uten å kunne forklare årsakene til følelsene.
  2. Fravær av skyld: Barnet viser ingen skyldfølelse når de snakker om den andre forelderen. De kan også være likegyldige til forelderen sin, og virke likegyldige til å tilbringe tid med dem.
  3. Hjernevasking: Barnet gjentar ord og holdninger som har blitt plantet av den andre forelderen. De kan ha fått falske minner og kan til og med ha begynt å tro på løgner som har blitt fortalt om den andre forelderen.
  4. Mangel på respekt: Barnet kan være respektløs eller kritisk mot den andre forelderen. De kan også oppføre seg respektløst i den andre forelderens nærvær.
  5. Ugyldiggjøring: Barnet kan begynne å nekte å delta i aktiviteter som involverer den andre forelderen. De kan også nekte å ha kontakt med slektninger og venner av den andre forelderen.

Hvis du som forelder eller en annen voksen mistenker at et barn i livet ditt er utsatt for PAS, er det viktig å ta det på alvor og å søke hjelp så snart som mulig. Jo tidligere du kan gripe inn, desto bedre sjanser har du for å hjelpe barnet ditt.

Kilder:

  1. Bernet, W., et al. (2013). Parental alienation, DSM-5, and ICD-11. The American Journal of Family Therapy, 41(1), 1-17.
  2. Baker, A. J. L. (2010). The Cult of Parenthood: A Qualitative Study of Parental Alienation Syndrome. Children and Society, 24(3), 242-252.

Trenger du bistand i din sak? Kontakt meg på dette skjemaet:

 

For forsiktig – En uheldig utvikling som kan ta tid å reversere

I flere av landets domstoler hvor jeg fører saker etter barneloven om samvær med barn har det utviklet seg en tendens til å ta på barnas situasjon med silkehansker også i de tilfeller hvor det er åpenbart at den forelder som søker samvær ikke har noen spesielle forhold ved seg som tilsier store begrensninger. Jeg ser med stor bekymring på en tendens til å benytte flere saksforberedende møter til å tilvenne et barn samvær med sin far eller mor hvor samværsforelderen er en helt vanlig person. Da mener jeg ikke saker hvor rus, vold og overgrep er et tema. Jeg har det siste året vært vitne til for mange saker hvor barnet får dagssamvær på 1-2 timer med samværsforelderen for så å øke samværet til 3-4 timer etter flere mnd med tilvenning. I mellomtiden overlates barnet til besteforeldre, barnehage, venner og andre i betydelig lengre tidsperioder enn det samværsforelderen får ha barnet. Det virker nesten som retten i noen tilfeller ikke klarer å se denne dimensjonen og gjør barnet oversårbar i en tilknytningsperiode til samværsforelderen, mens det faller for døve ører at et større persongalleri med fjernere tilknytning til barnet har betydelig lengre tid med barnet.

For meg er det betenkelig at også sakkyndige i stor utstrekning bidrar til unødvendig opptrapping hvor forholdet mellom barn og samværsforelder er tilstrekkelig godt til å utøve vanlige samvær. Min frykt er at jo lengre disse situasjonene får slå rot i landets domstoler, jo dypere i folks rettsoppfatning blir de forplantet. Skal lovverket ha et utgangspunkt og et slags mål om at vanlig samvær skal danne rammen for forventet tid med barnet, så må også bevisbyrden for at dette skal begrenses vesentlig falle på den part som vil begrense omfanget. Det oppleves for variert hva dommere og sakkyndige mener et barn på 1 år, 2 år, 3 år osv. tåler i slike situasjoner. Det er i tillegg lite eller ikke noe fokus på hvilke farer som ligger til at barnet holdes borte fra en forelder i større grad enn naturlig.

Står retten til samvær for sterkt?

Lovverket gjennom barneloven og rettspraksis i alle instanser har over flere år styrket retten til kontakt mellom biologiske foreldre. I praksis oppleves praktiseringen av samværsretten (barneloven § 42 og § 43) nå slik at å bevise at samvær er skadelig for barnet (§ 43) er nesten umulig. Selv når barnet har mistenkelige skader eller viser stor motvilje synes mange domstoler å ta den enkle utvei og skylde på foreldrenes konfliktnivå. Konfliktnivået mellom foreldrene kan ofte ha stor innvirkning på hvordan barnet er, men det blir ofte glemt eller bagatellisert at konfliktnivået kan være legitimt og at det ikke er et tosidig problem. Det hender at det er den ene part som har skyld i konfliktene. det hender at det er en av partene som opptrer hensynsløst og påvirker barnet negativt.

Situasjonen som synes å råde i rettssystemet i dag ligner litt på foreldrejustis når to barn krangler. «Jaja, dere er like ille.» Noen ganger virker dette å være et utslag av faglig lathet hvor man ikke ønsker å komme til bunns i saken. På tross av at retten har et selvstendig ansvar for at saken blir godt opplyst og man kommer frem til en løsning som er til barnets beste, synes de fleste domstoler uinteressert i å høre hva som har vært problemet mellom partene historisk. Satt på spissen kan man få inntrykket av at det er uvesentlig med langvarig og vedvarende voldlig opptreden bare dommeren i dag får inntrykk av at det ikke er konflikter mellom partene. Etter min mening har det blitt en skjevutvikling i barneretten. Det presses for hardt på mot løsninger som retten ikke vet om er bra for barnet eller ikke. Det presses for hardt på og valses over enkelte bekymringer. Presset vil etter min mening resultere i mange fremtidige omgjørelsesbegjæringer fordi bekymringer blir oversett og barn tar unødvendig risiko.