For forsiktig – En uheldig utvikling som kan ta tid å reversere

I flere av landets domstoler hvor jeg fører saker etter barneloven om samvær med barn har det utviklet seg en tendens til å ta på barnas situasjon med silkehansker også i de tilfeller hvor det er åpenbart at den forelder som søker samvær ikke har noen spesielle forhold ved seg som tilsier store begrensninger. Jeg ser med stor bekymring på en tendens til å benytte flere saksforberedende møter til å tilvenne et barn samvær med sin far eller mor hvor samværsforelderen er en helt vanlig person. Da mener jeg ikke saker hvor rus, vold og overgrep er et tema. Jeg har det siste året vært vitne til for mange saker hvor barnet får dagssamvær på 1-2 timer med samværsforelderen for så å øke samværet til 3-4 timer etter flere mnd med tilvenning. I mellomtiden overlates barnet til besteforeldre, barnehage, venner og andre i betydelig lengre tidsperioder enn det samværsforelderen får ha barnet. Det virker nesten som retten i noen tilfeller ikke klarer å se denne dimensjonen og gjør barnet oversårbar i en tilknytningsperiode til samværsforelderen, mens det faller for døve ører at et større persongalleri med fjernere tilknytning til barnet har betydelig lengre tid med barnet.

For meg er det betenkelig at også sakkyndige i stor utstrekning bidrar til unødvendig opptrapping hvor forholdet mellom barn og samværsforelder er tilstrekkelig godt til å utøve vanlige samvær. Min frykt er at jo lengre disse situasjonene får slå rot i landets domstoler, jo dypere i folks rettsoppfatning blir de forplantet. Skal lovverket ha et utgangspunkt og et slags mål om at vanlig samvær skal danne rammen for forventet tid med barnet, så må også bevisbyrden for at dette skal begrenses vesentlig falle på den part som vil begrense omfanget. Det oppleves for variert hva dommere og sakkyndige mener et barn på 1 år, 2 år, 3 år osv. tåler i slike situasjoner. Det er i tillegg lite eller ikke noe fokus på hvilke farer som ligger til at barnet holdes borte fra en forelder i større grad enn naturlig.

Tips til punkt i samværsavtale: Julesamvær og påskesamvær

I alle samværsavtaler reguleres julehøytiden og påskehøytiden. Det er naturlig å se disse to i sammenheng da det får betydning for den ene høytiden hvem som har hatt den andre. Det finnes eksempler på avtaler hvor samværsforelderen har alle feriene. Vanligvis blir dette ikke anbefalt av psykologene eller noen av de andre aktørene i saken. Man anerkjenner vanligvis barnets behov for også å ha ferietid sammen med den forelderen barnet bor hos.

Jul og påske løses som regel på to forskjellige måter. Enten deler man begge eller så deler man ingen av feriene. Noen deler julen, men ikke påsken, men dette er i min erfaring et mindretall. Dersom det er lengre reiser til påskehytta så kan det være ufornuftig å dele påsken. Også julen bør ta hensyn til evt. reiseavstand.

Forslag:

Juleferien deles slik at barnet er hos den ene fra dagen etter skoleslutt til 28. desember, og fra 28. desember til dagen før skolestart. Periodene alterneres slik at mor skal ha første periode i 2010 og andre periode i 2011 osv.

Påskeferien deles slik at barnet skal være hos den ene fra skoleslutt til onsdag før skjærtorsdag og hos den andre fra skjærtorsdag til andre påskedag. Den som hadde første perioden i juleferien skal ha andre periode i påskeferien. Dette alterneres hvert annet år.

Det er svært mange måter å skrive akkurat dette på. Ordene er ikke viktig, men budskapet er enkelt. Barnet skal feire høytider med begge sider av familien.

Diskuter denne problemstillingen med andre her….