samvær barneloven – Barnerettsbloggen

I forslaget til ny barnelov er prinsippet om barnets beste flyttet helt fremst i loven – til § 1-1 – og gitt en kort og konsis ordlyd:

«I alle avgjerder og handlingar etter denne lova skal kva som er best for barnet vere eit grunnleggjande omsyn.»

Til sammenligning lyder dagens bestemmelse i gjeldende barnelov § 48 slik:

«Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.»*

Tre hovedforskjeller:

Omfang og anvendelse:
Den nye § 1-1 gjør prinsippet gjeldende for alle avgjørelser og handlinger etter loven – ikke bare bestemte saksområder. Dette utvider virkeområdet og tydeliggjør at barnets beste skal ligge til grunn i enhver anvendelse av barneloven.
Plassering og struktur:
Ved å flytte bestemmelsen til lovens innledende kapittel, gis barnets beste en prinsipiell og normativ funksjon. Det fungerer som overordnet rettesnor for hele lovverket, noe som ikke har vært like klart i dagens § 48, som er plassert langt inne i lovteksten.
Ordlyd og stilnivå:
Den nye bestemmelsen er språklig mer generell og deklarativ: Det som er best for barnet skal være eit grunnleggjande omsyn. Den nåværende § 48 sier at avgjørelser først og fremst skal rette seg etter barnets beste, og konkretiserer vold og fare som risikomomenter. Denne presiseringen er ikke med i § 1-1, men forventes å ivaretas i andre bestemmelser og i forarbeidene.

Endringen representerer en forskyvning fra en funksjonell regel til en prinsipiell rettesnor. Lovgiver løfter frem barnets beste som et helhetlig rammeprinsipp, ikke bare for konkrete avgjørelser, men også for handlinger og fortolkning. Samtidig kan man merke seg at viktige beskyttelseshensyn – som fare for vold eller skade – ikke nevnes eksplisitt i § 1-1, slik det gjøres i dagens § 48. Dette forutsetter at disse hensynene ivaretas i lovens øvrige bestemmelser.

Endringen innebærer med andre ord både en styrking og en forenkling – men det blir opp til rettspraksis og forvaltning å sikre at prinsippet også får et reelt innhold i praksis.

Bestemmelsene om fordeling av reisekostnader ved samvær mellom foreldre, som er regulert i henholdsvis den foreslåtte § 8-8 og den gjeldende § 44 i barneloven, viser både kontinuitet og endring i hvordan slike kostnader skal håndteres. Begge bestemmelsene legger til grunn at reisekostnadene skal deles mellom foreldrene basert på deres inntektsforhold, med mulighet for avvik dersom særlige grunner tilsier det.

Den foreslåtte § 8-8 opprettholder den grunnleggende strukturen fra § 44, men med noen viktige nyanseringer og presiseringer. Blant annet tydeliggjøres det i den nye bestemmelsen hvilke reisekostnader som omfattes, inkludert både barnets reise og foreldrenes nødvendige reiser for å følge barnet til og fra samvær. Denne utvidelsen gir en mer detaljert regulering av hvilke kostnader som skal deles, noe som kan bidra til færre tvister om hva som regnes som nødvendige kostnader.

I tillegg til å klargjøre hvilke kostnader som omfattes, gir den nye bestemmelsen også en mer presis angivelse av prosedyrene for å løse uenigheter om kostnadsfordelingen. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan saken bringes inn for retten, eller, dersom begge samtykker, til statsforvalteren. Denne tilnærmingen gir en viss fleksibilitet ved å tilby flere muligheter for konfliktløsning, noe som kan lette byrden for rettsapparatet.

En annen endring i den foreslåtte bestemmelsen er at den gir klarere regler for tvangsfullbyrdelse av avtaler om reisekostnader. Begge foreldrene kan anmode statsforvalteren om å fastsette at en skriftlig avtale kan tvangsfullbyrdes, noe som legger til rette for en mer effektiv håndheving av avtaler uten behov for ytterligere rettslige skritt.

Selv om den gjeldende § 44 også inneholder mekanismer for å bringe saker om reisekostnader inn for offentlige organer, som Arbeids- og velferdsetaten, er det i den foreslåtte § 8-8 en tydeligere vektlegging av statsforvalteren som en instans for tvisteløsning og for å sikre tvangsgrunnlag. Denne endringen kan ses som et forsøk på å konsolidere ansvaret og forenkle prosessene for foreldrene.

Videre opprettholdes prinsippet om at en annen fordeling av reisekostnadene enn etter inntekt kun kan fastsettes dersom det er særlige grunner til det. Dette prinsippet gir retten eller statsforvalteren rom for skjønn i situasjoner hvor en standard fordeling ikke vil være rimelig, men det er i den nye bestemmelsen en mer detaljert angivelse av hvilke instanser som har myndighet til å treffe slike avgjørelser.

Når man sammenligner de to bestemmelsene, fremstår den foreslåtte § 8-8 som et forsøk på å modernisere og presisere reglene for reisekostnader ved samvær, samtidig som den bygger videre på den etablerte rettspraksisen. Den nye bestemmelsen søker å gi klarere retningslinjer, en bredere definisjon av hvilke kostnader som skal deles, og en mer effektiv prosess for tvisteløsning og håndheving. Dette kan ses som en naturlig utvikling i lys av behovet for tydeligere reguleringer og mer effektive løsninger i saker som omhandler barn og samvær.

Ny vs. gjeldende barnelov: Hva betyr endringen i bestemmelsen om barnets beste?

Forslag til ny bestemmelse om fordeling av reisekostnader ved samvær