Barneloven § 43 første ledd tredje punktum er en vital bestemmelse som understreker at barnets beste alltid skal være det avgjørende hensynet i spørsmål om samvær. Denne lovfestede prinsippet ble ytterligere forsterket med lovendringen i 2006, som særlig fokuserte på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for overgrep, eller det er fare for at barnet kan utsettes for slik skade.
Departementets uttalelser rundt vurderingene som skal ligge til grunn for å avgjøre samværsrett er av stor betydning. De peker på at ulike faktorer som foreldrenes atferd, graden av vold, alvoret av virkningene for barnet og den som har barnet boende hos seg, samt den voldelige partens evne til å erkjenne og endre sin atferd, er relevante momenter. Viktigheten av å gi tid til den omsorgspersonen og barnet for å komme seg over traumer, samt vurdering av omsorgspersonens evne til å fungere optimalt i sin rolle på grunn av angst, er også fremhevede aspekter.
Lovendringen i 2013 tok for seg viktige punkter som skulle senke terskelen for når retten bør bestemme at det ikke skal være samvær. Dette inkluderte en større vektlegging av barnets subjektive opplevelser og en her-og-nå-vurdering av situasjonen. Departementets kommentar til praksis fra Høyesterett indikerer en forståelse av at selv om det skal «ganske tungtveiende grunner» til for å nekte samvær, er det alltid barnets beste som er det avgjørende kriteriet.
Videre diskuterer proposisjonen et kritisk spørsmål: Hvilken grad av sannsynlighet som skal ligge til grunn før det bestemmes at risikoen for vold og overgrep medfører at det ikke skal fastsettes samvær for barnet. Departementets standpunkt var at det ikke bør innføres en bundet bevisregel for sannsynlighetsgraden, men heller en konkret totalvurdering av alle omstendigheter i hver sak.
Departementet understreket også behovet for å belyse slike saker grundig og med en føre-var-tankegang. Kompetansen til sakkyndige som oppnevnes i saker med problematikk knyttet til vold og seksuelle overgrep, ble også understreket som essensiell.
En særlig relevant tilføyelse til barneloven er § 43 b, som kom inn ved lovendringen i 2018. Denne bestemmelsen klargjør at dersom det er nedlagt forbud mot kontakt med barnet, såkalt kontaktforbud, skal det ikke være samvær. Det understrekes at forelderen ikke kan gjøre gjeldende rett til samvær så lenge forbudet består.