“Vanlig” julesamvær etter loven og i praksis

Barneloven har som jeg har vært inne på flere ganger en definisjon på “vanlig samvær” i barneloven § 43. Det understrekes at dette er en definisjon og ingen minsterett eller lovfestet rett. Mange bruker likevel lovens definisjon som utgangspunkt for de avtaler de inngår, men når det kommer til julesamvær er hovedregelen i praksis at de fleste deler julehøytiden i to, slik at den ene har delen med juleaften og den andre har delen med nyttårsaften og så bytter de på å ha første og andre del hvert annet år.

Men hva er definisjonen på vanlig i loven?

Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Lovteksten gir uttrykk for at vanlig er hver annen juleferie. Det er kanskje på tide å oppdatere også denne delen av “vanlig” i loven slik at den er på linje med det som de aller fleste praktiserer. I mitt daglige virke ser jeg selvfølgelig unntaksvis at noen ønsker lovens definisjon og bytter på å ha hele ferien. Dette gjelder vanligvis foreldre hvor det er stor geografisk avstand og man ønsker å spare barna for reise i romjulen.

Den mest vanlige formuleringen jeg ser i avtaler om julesamvær er en versjon av disse:

  • Juleferien deles i to deler; fra dagen for skoleslutt til 27. desember kl 15:00 og fra 27. desember kl. 15:00 til dagen for skolestart. Hvert annet år skal barna være hos mor første del av julen og far andre del av julen, så hos far første del av julen og mor andre del av julen.
  • Julen deles i to deler, fra 23. desember kl 17:00 til 27. desember kl 15:00, og fra 27. desember kl 15:00 og til 1. januar kl 17:00. Partene bytter på hvem som skal ha første og andre del hvert annet år. I år skal barna være hos far første del av julen.