Barneloven har som formål å ivareta barns beste i ulike situasjoner og kontekster. En av situasjonene som loven tar hensyn til, er når en person har fått forbud mot kontakt med et barn etter straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a. I slike tilfeller vil personen ikke kunne ha samvær med barnet etter avtale eller avgjørelse i henhold til § 43 b i barneloven.
Dette forbudet mot samvær er ment å beskytte barnet mot videre skade og traumer som kan oppstå hvis personen med forbud mot kontakt får samvær med barnet. Dette er en viktig bestemmelse for å sikre barnets sikkerhet og trivsel.
Det er likevel viktig å merke seg at forbudet mot samvær ikke er absolutt. Hvis nærere bestemmelser gir mulighet for samvær, kan personen med forbud mot kontakt få lov til å ha samvær med barnet. Dette kan for eksempel være tilfellet hvis en tredjepart overvåker samværet eller det blir gjort spesifikke avtaler om tid, sted og omstendigheter for samværet.
Det er også verdt å merke seg at hvis det er en bekymring for at samværet kan skade barnet, kan det bli nødvendig å ta ytterligere tiltak for å beskytte barnet. Dette kan inkludere å søke en midlertidig avgjørelse om å stanse samværet eller å begrense samværet på en annen måte.
Som advokat er jeg godt kjent med de juridiske prosessene som er involvert i å beskytte barn i slike situasjoner. Hvis du har spørsmål eller trenger hjelp, kan du gjerne kontakte meg. Jeg kan hjelpe deg med å navigere i loven og finne den beste løsningen for å beskytte barnet.
Har du behov for hjelp fra advokat? kontakt advokat Christian Wulff Hansen:
[wcp_contactform id=”wcpform_1″]
samvær når det er besøksforbud
Samvær når samværsforelderen er ilagt et kontaktforbud/besøksforbud
Barneloven § 43 b regulerer situasjoner der noen har fått forbud mot å ha kontakt med et barn i henhold til straffeloven § 57 eller straffeprosessloven § 222 a. Bestemmelsen innebærer at personen ikke kan ha samvær med barnet etter avtale eller avgjørelse, med mindre forbudet gir unntak for dette. Det kan heller ikke inngås en avtale om samvær når det foreligger et kontaktforbud eller besøksforbud.
Forbudet gjelder også i situasjoner der besøksforbudet eller kontaktforbudet bare gjelder for barnet, eller både forelder og barnet. Personer som får et slikt forbud, uansett om de er foreldre eller andre med samværsrett, kan ikke gjøre gjeldende rett til samvær med barnet selv om dette er fastsatt av domstolen eller avtalt mellom partene i henhold til reglene i barneloven.
Det følger av barneloven § 65 at det ikke skal fastsettes tvangsbot dersom oppfyllelsen av samværsretten er umulig, for eksempel hvis det er en risiko for at barnet vil utsettes for vold eller annen skade. Dette vil være relevant i saker der det foreligger et kontaktforbud eller besøksforbud.
Foreldre kan heller ikke inngå avtale om samvær når det foreligger et kontaktforbud eller besøksforbud. Hvis foreldre allerede har fått fastsatt samvær etter barnevernloven, vil kontaktforbud eller besøksforbud bety at «noe annet er bestemt» i henhold til barnevernloven § 4-19, siden samvær ikke kan gjennomføres etter barneloven. Hvis det allerede er fastsatt samvær, vil kontaktforbud og besøksforbud bety at dette samværet ikke kan gjennomføres, med mindre det er fastsatt i forbudet at samvær skal være tillatt.
Unntak fra forbudet kan gjøres dersom det er fastsatt i lov eller avgjørelse. I slike tilfeller må det klart fremgå på hvilken måte samværet kan begrenses, og avgjørelsen må inneholde detaljerte retningslinjer om hva begrensningene går ut på og hvordan de skal praktiseres.
Barneloven § 43 b sikrer at barnets interesser og velferd alltid kommer først. Lovbestemmelsen klargjør gjeldende rett og sikrer at det ikke kan inngås avtaler som bryter med kontaktforbud eller besøksforbud. Forbudet er viktig for å beskytte barnet mot eventuelle skader eller farer som kan oppstå når noen med kontaktforbud eller besøksforbud har samvær med barnet.