Barneloven § 45 regulerer spørsmål om samværsrett for personer som ikke er foreldre til et barn. I utgangspunktet kan bare slektninger eller andre som er nær knyttet til barnet, kreve samvær når en eller begge foreldre er døde. I tillegg kan barnets besteforeldre kreve samvær når den ene forelderen er nektet samvær med barnet.
Spørsmålet om sosiale foreldre eller steforeldre skal ha rett til å kreve samvær med barn, har vært diskutert flere ganger, men departementet har ikke funnet grunn til å foreslå noen lovendring på dette området.
EMD har imidlertid slått fast at det kan være i strid med EMK artikkel 8 å nekte samvær til en person som har tatt vare på et barn over lang tid og utviklet et nært personlig bånd til barnet, selv om vedkommende ikke er beslektet med barnet. Staten må vurdere om kontakt med vedkommende er til barnets beste før det nektes samvær.
Inntil lovgiver eventuelt endrer bestemmelsen, kan samvær tilkjennes en mann som tidligere har vært juridisk far til et barn, men som senere har mistet det juridiske farskapet fordi det ble fastslått at han ikke var biologisk far til barnet. Det er imidlertid en forutsetning at han ikke får møte barnet.
Barnets beste skal alltid være det viktigste hensynet i saker om samværsrett. Reglene i kapittel 7 gjelder også for slike saker, og det kreves ikke at partene har vært til mekling før de går til sak.
