samværsavtaler for barn – Barnerettsbloggen

I det norske rettssystemet er barnets beste et bærende prinsipp, særlig i saker som omhandler barns oppvekstvilkår etter et samlivsbrudd. Barneloven § 43 annet ledd fjerde punktum, som definerer «vanlig samvær», illustrerer lovgivers forsøk på å balansere mellom en standardisering av samværsrett og behovet for individuelle tilpasninger. Denne balansen reflekterer en anerkjennelse av den komplekse virkeligheten familier lever i, samt et ønske om å veilede foreldre i deres avtaler om samvær.

Definisjonen av «vanlig samvær», etablert i 1981, gir en ramme for hva som kan anses som en norm for samværsordninger. Dette omfatter samvær en ettermiddag i uken med overnatting, annenhver helg, tre uker i sommerferien, og annenhver ferie i løpet av skoleåret. Lovgiver har med dette forsøkt å skape en veiledende norm som kan fungere som et utgangspunkt for foreldrenes avtaler eller domstolenes avgjørelser. Det er imidlertid viktig å merke seg at denne definisjonen ikke er ment å være restriktiv, men heller et veikart som kan tilpasses etter barnets og familiens behov.

I forarbeidene til denne lovbestemmelsen understrekes det at «vanlig samværsrett» er en legaldefinisjon ment å veilede mer enn å fastsette. Dette perspektivet erkjenner at familier er unike, og at det derfor kan være nødvendig å avvike fra denne standarden for å ivareta barnets beste. Den overordnede normen i alle avgjørelser rundt samvær forblir barnets beste, som det fremgår av barneloven § 48.

I løpet av årene har det vært diskusjoner omkring legaldefinisjonen av «vanlig samværsrett», med forslag om endringer eller til og med fjerning av definisjonen. Til tross for disse diskusjonene, har definisjonen blitt stående, selv om den ble utvidet i 2008 for å inkludere flere ferieuker og åpne for overnatting under ukesamvær. Dette vitner om en anerkjennelse av behovet for klarhet og veiledning for foreldre som navigerer i samværsavtaler, samtidig som det gir rom for fleksibilitet.

Lovgivers tilnærming, med å tilby en definisjon som både veileder og gir rom for individuelle tilpasninger, reflekterer en dyp forståelse for familiers mangfoldighet. Det gis ingen absolutte svar på spørsmål som når en helg begynner og slutter, eller hvor lang juleferien er. Dette overlates til foreldrenes avtaler eller domstolens skjønn, basert på en konkret vurdering av hva som tjener barnets beste i den gitte situasjon.

Videre åpner barneloven for at det kan settes vilkår for samvær, noe som er spesielt aktuelt i saker der det er behov for å begrense samvær eller pålegge tilsyn. Dette kan inkludere krav om rusbehandling, sinnemestring eller andre tiltak som har som mål å styrke foreldrefunksjonene og samarbeidet mellom foreldrene. Disse vilkårene reflekterer en anerkjennelse av at foreldreskap og samværsrett ikke bare handler om tid sammen, men også om kvaliteten på denne tiden.

En grunnleggende konklusjon er at yngre barn generelt er mer påvirkbare enn eldre, og eldre barn igjen mer påvirkbare enn voksne. Dette synes å stamme fra deres uferdige kognitive evner og manglende erfaringsbakgrunn som kontekst for tolkning av hendelser. Barn tenderer derfor lettere til å akseptere andres forståelse og tolkning. På den motsatte siden har forskningen vist at noen små barn er like pålitelige, nøyaktige og lite påvirkbare i sine utsagn som voksne.

I rettssaker om barnefordeling skal barn primært få muligheten til å uttrykke ønsker knyttet til fremtidige forhold. Disse ønskene må ses i sammenheng med barnets utviklingsnivå og tidligere opplevelser. Dog er det begrenset spesifikk kunnskap om påliteligheten, påvirkbarheten og stabiliteten over tid når det gjelder barns meninger i saker om fast bosted og samvær.

Det er en realitet at noen barn vil erfare situasjonen som emosjonelt belastende, særlig i situasjoner med konfliktfylte foreldre. Valget mellom foreldrene kan oppleves som en tøff beslutning. Det tyder på at barn i intense konfliktsituasjoner vil være mer forsiktige med å uttrykke seg om sin situasjon og ønsker. Barn er ofte lojale mot foreldrene sine og motsetter seg generelt endringer. Lojalitet mot en forelder er ikke nødvendigvis negativt, men kan også være en refleksjon av en sterk emosjonell relasjon.

Når vi metodisk søker å forstå dette, står vi overfor utfordringer med å skille mellom ekte lojalitet og ansvar for foreldrenes trivsel, samt trusler. Dette understreker betydningen av å komplettere informasjon fra barnet med observasjoner og andre kilder for å oppnå en dypere forståelse av barnets perspektiv.

Vanlig samvær

Barns påvirkbarhet, utsagn og høring