samværssabotasje

Dersom en rettskraftig dom eller et forlik eller en kjennelse med tvangskraft ikke blir etterfulgt kan den som ønsker at den andre skal oppfylle dommen/forliket kreve bruk av tvang i tråd med barneloven § 65 (se bestemmelsen lengre ned.)

Dersom retten skal komme til at det ikke skal ilegges tvangsbot, f.eks hvor samvær ikke blir gjennomført som bestemt, må det foreligge umulighet.

Umulighet er ikke et klart definert begrep etter bestemmelsen og er ikke ment som umulighet i språkets betydning om faktisk helt umulig, men som svært vanskelig og ikke tilrådelig. Det er ofte en diskusjon om hvor terskelen går og i en ny Høyesterettskjennelse fra 22. mars 2018 ble lagmannsrettens kjennelse delvis opphevet (opphevet for 1 av 2 barn) da lagmannsretten hadde lagt listen for lavt. I denne saken skriver Høyesterett i HR-2018-567-U;

Lagmannsrettens flertall har imidlertid lagt til grunn at D ønsker noe samvær med sin far, og det er vist til at det ble gjennomført et vellykket dagsamvær i desember 2017. Når lagmannsrettens flertall likevel kommer til at gjennomføring av samvær er umulig som følge av Ds motforestillinger viser dette at flertallet har lagt terskelen for når det foreligger umulighet for lavt og følgelig har tolket det generelle kravet til umulighet uriktig.

Slik jeg forstår Høyesterett har lagmannsretten lagt listen for lavt når de bekrefter en umulighet i sak hvor det er gjennomført vellykkede dagssamvær. Motforestillingen til samvær hos barnet er ikke absolutt og Høyesterett minner om at bostedsforelderen har en lojalitetsplikt.

 

 

---

§ 65. Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.