Sakkyndigrapporten spiller en avgjørende rolle i rettsprosesser, spesielt i saker etter barneloven. For å sikre at disse rapportene er tilgjengelige og forståelige for alle involverte parter, inkludert de som ikke har tidligere kjennskap til saken, er det fastsatt retningslinjer for hvordan de skal utformes. Det er viktig at rapporten fungerer som et selvstendig dokument, noe som er understreket i veilederne for foreldretvistsaker og barnevernssaker.
Når det gjelder tilleggs- eller oppdateringsrapporter, kan sakkyndige referere til bakgrunnsopplysninger og lignende fra hovedrapporten som de selv tidligere har utarbeidet. Selv om disse tilleggsrapportene kan bygge på tidligere arbeid, skal det samlede arbeidet presenteres på en selvstendig og helhetlig måte. Ofte er det fordelaktig at den nyeste rapporten inneholder en kortfattet oppsummering av de tidligere vurderingene og en oppdatering av den aktuelle situasjonen og eventuelle avgjørelser som er tatt siden forrige utredning.
Hvis en tilleggsrapport er utarbeidet for å svare på bemerkninger fra Barnesakkyndig kommisjon (BSK), bør den sakkyndige inkludere en referanse til disse bemerkningene og gi en direkte respons på dem i rapporten.
I foreldretvistsaker etter barneloven, spesielt der en sakkyndig har vært oppnevnt etter barnelova § 61 nr. 1 og har utarbeidet notater, er det viktig å merke seg at disse notatene ikke skal sendes inn hvis den sakkyndige senere blir oppnevnt etter barnelova § 61 nr. 3. Notater etter barnelova § 61 nr. 1 skal ikke inkluderes som vedlegg til en rapport etter barnelova § 61 nr. 3. Imidlertid, hvis det er relevant, kan deler av disse notatene oppsummeres og inkluderes som en del av den sakkyndige rapporten etter barnelova § 61 nr. 3.
Disse retningslinjene sikrer at sakkyndigrapportene er informative, tilgjengelige og relevante for rettens vurderinger, og at de bidrar til en rettferdig og informert behandling av saker som involverer barn og deres familier.