Et landemerke for barnevernspraksis i Norge

Norge, Barnevern, Rettslig Presedens, Menneskerettskonvensjonen, Artikkel 8, EMK, Hålogaland Lagmannsrett, Senja Kommune, Omsorgsovertakelse, Gjenforening, Familieliv, Privatliv, Retten til Reparasjon, EMK Art. 13, Skadeserstatningsloven, Barneverntjenesten, Midlertidig Omsorg, Høyesterettsdom, HR-2020-661-S, Erstatningssaker, Saksbehandling, Barnevernssaker, Samvær, Foreldre, Barn, Rettssystem, Rettslig Forpliktelse, Kvalitet, Omfang, Norsk Barnevern

Innenfor landets rettssystem er det ikke sjelden at enkelte rettssaker definerer retningen for fremtidige saker. En slik bemerkelsesverdig hendelse fant sted nylig i Hålogaland lagmannsrett, og den har betydelige implikasjoner for norsk barnevern.

Senja kommune ble funnet skyldig i å ha krenket den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) Artikkel 8, som dreier seg om retten til privatliv og familieliv. Dette er den første gangen en kommune i Norge er blitt dømt etter denne bestemmelsen. Dommens innhold og konsekvenser er av stor betydning.

Den omtalte saken omhandler en kvinne som mistet omsorgen for sin nyfødte datter i 2015, den samme dagen de ble utskrevet fra sykehus. Kvinnen ble etter hvert innvilget begrenset samvær med barnet, men kommunen ble anklaget for ikke å ha fulgt opp sin plikt til å legge til rette for gjenforening.

Det har lenge vært et krav om at en kommune, etter omsorgsovertakelse, aktivt skal arbeide for å gjenforene foreldre og barn. Denne dommen markerer første gang en kommune er funnet skyldig i å ikke oppfylle denne plikten.

Et sentralt element i dommen var tolkningen og anvendelsen av EMK art. 13, som handler om retten til reparasjon. Dette er første gang denne bestemmelsen er anvendt i Norge på denne måten. Domstolen konkluderte med at artikkel 13 har direkte anvendelse i slike saker, og at det ikke er nødvendig å bevise et ansvarsgrunnlag i henhold til skadeserstatningsloven.

I sakens lys blir det klart at barneverntjenestens oppfatning av omsorgsovertakelse som en langsiktig løsning, både er og har vært i strid med konvensjonen. Høyesterettsdommen HR-2020-661-S poengterte at en omsorgsovertakelse er midlertidig, og må forstås som sådan.

Denne historiske dommen kan potensielt ha omfattende konsekvenser. Den gir grunn til å tro at vi kan forvente flere tilsvarende erstatningssaker i fremtiden. Dessuten vil denne avgjørelsen trolig påvirke barnevernets saksbehandling på betydelig vis, og flere barn kan i fremtiden bli gjenforent med sine foreldre.

Dommen illustrerer tydelig viktigheten av kommunenes forpliktelser i barnevernssaker. Den setter søkelyset på kommunens plikt til å aktivt arbeide for gjenforening, samt å opprettholde kvalitet og omfang av samvær. Den representerer dermed en betydelig presedens for fremtidig rettspraksis i Norge.