Hvordan registrere barn født i utlandet i Norge?

registrere barn født i utlandet, norsk statsborgerskap, fødselsattest, skattekontoret, utenriksstasjon, pass for barn, flyttemelding, apostillestempel, legalisering, DNA-test, norsk utenriksstasjon, bosatt i Norge, norske foreldre, barnets rettigheter, identitet, fødselsregisterutskrift, statsborgerskapslov, utenlandsfødt barn, norske lover, familiens tilknytning, dokumentasjon, Norge, registreringsprosessen, utenriksdepartement, nordiske land, dokumentkrav, fødselsinformasjon, norsk identitet, flytte til Norge, internasjonal fødsel

Når norske foreldre får barn i utlandet, er det viktig å sørge for at barnet blir registrert som bosatt i Norge. Dette er en viktig prosess som sikrer barnets rettigheter og identitet. Her vil vi gå gjennom stegene du må følge for å registrere barnet ditt når du kommer tilbake til Norge.

Møt opp på skattekontoret med barnet Når dere kommer tilbake til Norge etter å ha fått barn i utlandet, må dere møte opp på skattekontoret sammen med barnet. Dette er det første viktige skrittet i registreringsprosessen.

Ta med følgende dokumentasjon:

  1. Passet til barnet: Passet til barnet bør vanligvis ordnes via en norsk utenriksstasjon før dere reiser tilbake til Norge. Hvis barnet kommer til Norge uten pass og er født i og flytter til Norge fra et annet nordisk land, kan dere i stedet ta med fødselsregisterutskrift eller fødselsattest og et fotografi av barnet, tilsvarende et passfoto.
  2. Utfylt flyttemelding for barnet: Dere må melde flytting til Norge for barnet, og eventuelt også for dere selv.
  3. Statsborgerskap: Et barn blir norsk statsborger dersom en av foreldrene er norsk statsborger.

Krav for fødselsattest: Hvis barnet er født i visse land, må fødselsattesten være i original eller som bekreftet kopi fra norsk utenriksstasjon i landet der barnet er født. Disse landene inkluderer:

  • Europa: Andorra, Belgia, Estland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Kroatia, Kypros, Latvia, Liechtenstein, Luxemburg, Malta, Monaco, Nederland, Polen, Portugal, San Marino, Slovakia, Slovenia, Storbritannia og Nord-Irland, Sveits, Spania, Tsjekkia, Tyskland, Ungarn, Vatikanstaten og Østerrike
  • Nord-Amerika: USA og Canada
  • Oseania: Australia og New Zealand
  • Asia: Japan

Apostillestempel/legalisering: Hvorvidt det kreves et Apostillestempel eller legalisering av fødselsattesten, må avklares med utenriksstasjonen. Dette avhenger av landet der barnet er født.

DNA-test i visse tilfeller: I tillegg til fødselsattesten, kan det være påkrevd med en DNA-test hvis barnet er født i visse land, inkludert flere afrikanske og asiatiske land. Dette gjøres for å bekrefte familiens tilknytning.

Ved å følge disse trinnene og sikre at all nødvendig dokumentasjon er i orden, kan du sikre at barnet ditt blir riktig registrert som bosatt i Norge. Dette er viktig for barnets rettigheter og identitet i fremtiden.

Meldeplikt og forvaltningsorgan for navnesaker

foreldreansvar samvær og fast bosted

Å ta, endre eller sløyfe navn er en prosess som krever en formell melding til skattekontoret. Det er skattekontoret som har myndighet til å avgjøre om meldingen om navneendring skal godtas eller ikke. Imidlertid kan departementet i enkelte tilfeller bestemme at slike meldinger skal behandles av et annet forvaltningsorgan. Dersom det blir fattet et vedtak om å avslå meldingen, kan søkeren klage saken inn for statsforvalteren.

Det er mulighet for departementet å gi nærmere regler om hvordan meldeprosessen skal foregå. Dette kan inkludere bruken av standardiserte meldingsskjemaer, innholdet i meldingene og andre aspekter ved saksbehandlingen. Formålet er å sikre en effektiv og enkel prosess for navneendringer.

Meldingene om navneendringer skal normalt inngis til fylkesmannen, og departementet fungerer som klageinstans. Etter vanlige forvaltningsprinsipper kan departementet delegere klagebehandlingen til en underordnet instans når det er hensiktsmessig.

Det er verdt å merke seg at i lovforslaget omtales prosessen som meldinger og ikke som søknader. Dette understreker at navneendring skal være en kurant prosess, og saksbehandlingen skal være rask og enkel. Først når meldingen er godkjent, vil navnet være formelt endret og ført inn i folkeregisteret.

Avgjørelsen om å godta en navnemelding er et enkeltvedtak, og forvaltningslovens regler om saksforberedelse, vedtaksutforming, klagebehandling og omgjøring vil komme til anvendelse. For enkle og kurante navneendringer vil det normalt ikke være behov for forhåndsvarsling av parter eller begrunnelse for vedtaket. Underretningen om godkjent melding kan skje ved at meldingen returneres med en påskrift om godkjennelse og at det nye navnet er registrert i folkeregisteret. For mer kompliserte saker kan det bli nødvendig med mer omfattende regler om parters rettigheter og begrunnelse av vedtak.

Lovens utgangspunkt bør være uttømmende når det gjelder hvilke navn folk kan ta. Derfor inneholder lovforslaget ingen generell hjemmel for ytterligere forskrifter angående navnevalg. Likevel vil det administrativt kunne være nødvendig å fastsette regler om bruk av standardiserte skjemaer for navnemeldinger, hva meldingene skal inneholde av opplysninger, og andre sider ved saksbehandlingen, inkludert andre myndigheters involvering i navnesaker.

§13 – Søksmål ved navneendring

Høyesterett, rett til å bli hørt, barns rettigheter, midlertidige avgjørelser, barns alder, FNs barnekonvensjon, rettssystemet, rett til å uttale seg, rask saksbehandling, juridiske prosesser, rettighetene til barn, barns beste, norsk rett, rettspraksis, individuell vurdering, barnets synspunkter, barnets beste interesse, rettighetsbestemmelse, Grunnloven, hensynet til barn, rettssikkerhet, domstolsavgjørelser, rettssystemets balanse, barns deltakelse, barnekonvensjonens betydning, juridisk debatt, barns innflytelse, barns rettssikkerhet, barns deltagelse, effektiv saksbehandling.

Dersom noen mener at deres rettigheter er krenket som følge av et vedtak som godtar en melding om å ta, endre eller sløyfe navn, har vedkommende rett til å fremme søksmål innen to år etter at vedkommende fikk kunnskap om vedtaket eller burde ha fått kunnskap om det. Søksmålet må være reist innen 10 år etter at vedtaket ble truffet.

Bestemmelsen i §13 tilsvarer tidligere §22 i navneloven fra 1964 og følger også NOU-utkastet i §12, som tidligere nevnt i punkt 9.2. Her oppstilles det imidlertid en todelt tidsfrist for å reise søksmål. På den ene siden må søksmålet være reist innen to år etter at vedkommende fikk kunnskap om vedtaket eller burde ha fått kunnskap om det, som beskrevet i første punktum. På den andre siden må søksmålet uansett være reist innen ti år etter at vedtaket ble truffet, som beskrevet i annet punktum.

Søksmålet kan rettes mot staten eller mot den private parten som vedtaket gjelder. Normalt vil det være mest hensiktsmessig å rette søksmålet mot den private parten, da en dom mot staten som kjennes ugyldig, ikke vil ha rettskraftsvirkning overfor den private parten. Når søksmålet rettes mot den private parten, vil gyldigheten av vedtaket være et prejudisielt spørsmål i vurderingen av om den saksøkte har rett til å ha det aktuelle navnet. Dersom for eksempel et nytt etternavn angripes fordi det ligner for mye på et beskyttet etternavn eller på et allment kjent firma, jf § 3 tredje ledd, må søksmålet også reises mot andre som i mellomtiden har tatt etternavnet, for eksempel etter samtykke eller etter ett av alternativene i § 4. I motsatt tilfelle vil disse fortsatt ha rett til å ha navnet uavhengig av utfallet av søksmålet. Søksmålsfristen overfor den som i ettertid har tatt navnet, må regnes fra det opprinnelige vedtaket om å godta navnet som et nytt etternavn. Det er dette vedtaket som eventuelt har krenket saksøkerens rettigheter og som må anses ugyldig som en forutsetning for å frata den som senere har tatt navnet, retten til å beholde det.