Høysensitivitet, et medfødt personlighetstrekk, er et fasinerende fenomen som ikke kan defineres som en sykdom, en diagnose eller en midlertidig tilstand. Det er snarere som å være venstrehendt eller musikalsk – enten har du det, eller så har du det ikke.
Statistikk viser at mellom 15 og 20 prosent av befolkningen kan identifiseres som høysensitive. Fordelingen er lik mellom kjønnene, og høysensitive kan være både introverte og ekstroverte. Med en så betydelig andel, er det selvfølgelig ingen standardformel som definerer høysensitive; de er like mangfoldige som enhver annen gruppe mennesker. Det er viktig å huske at ikke alt som sies om høysensitivitet er universelt.
For høysensitive individer fungerer sansene på en særegen måte. De oppfanger betydelig mer sanseinntrykk enn de som er mindre sensitive. Dette blir ytterligere forsterket ved at disse inntrykkene bearbeides på en dypere nivå. Forskning rundt dette fenomenet har vært pågående siden 1991, og teknikker som EEG og MRI har gitt oss et vindu inn i hvordan hjernene til høysensitive individer reagerer.
Den økte mengden inntrykk som høysensitive mottar, kan føre til overstimulering. I slike situasjoner kreves det muligheter for å roe ned nervesystemet. Fraværet av nødvendige pauser kan resultere i intense følelsesmessige reaksjoner og en fremtidig motvilje mot lignende situasjoner.
Høysensitivitet strekker seg over flere områder, der individer kan være mer følsomme enn gjennomsnittet: fysisk, sosialt, personlig, ideologisk og åndelig.
Høysensitivitet er en intrikat og variert dimensjon av personligheten. Det er et aspekt som beriker vår forståelse av menneskets mangfoldighet, og som gir oss innsikt i hvordan hjernen og sansene kan fungere på forskjellige måter. Å forstå høysensitivitet gir oss muligheten til å bedre tilpasse vårt samfunn og våre relasjoner, slik at alle individer kan trives og blomstre, uavhengig av deres sensitivitetsnivå.