spesialist

Bidragsforskudd – hva er det og hvordan fungerer det?

av
Bidragsforskudd - hva er det og hvordan fungerer det?

Bidragsforskudd er en økonomisk støtteordning som hjelper enslige foreldre med å få dekket kostnadene til barnebidrag fra den andre forelderen. Ordningen gjelder for de tilfellene der den andre forelderen ikke betaler det fastsatte barnebidraget frivillig.

I dette blogginnlegget vil vi se nærmere på hvordan bidragsforskudd fungerer, hvilke vilkår som må være oppfylt for å kunne motta forskudd og hvordan utbetaling og etterbetaling av bidragsforskudd foregår.

 

Vilkår for å motta bidragsforskudd

For å kunne motta bidragsforskudd, må visse vilkår være oppfylt. Enslige foreldre som har rett til bidragsforskudd må være bosatt i Norge og ha barn under 18 år som ikke bor sammen med den andre forelderen. Det er også et krav om at bidragsforskuddet ikke kan være høyere enn det fastsatte barnebidraget.

 

Utbetaling av bidragsforskudd

Bidragsforskudd utbetales forskuddsvis i begynnelsen av hver måned, og det er den første kalendermåneden etter at vilkårene for forskudd var oppfylt som vil være den første måneden det blir utbetalt forskudd for. Det er også mulig å søke om etterbetaling av bidragsforskudd, men det er visse begrensninger på hvor langt tilbake i tid etterbetaling kan foretas.

 

Etterbetaling av bidragsforskudd

Dersom vilkårene for rett til bidragsforskudd var oppfylt på et tidligere tidspunkt enn den første kalendermåneden etter at krav om forskudd ble satt fram, kan det bestemmes at etterbetaling skal skje for inntil 3 år. Dette gjelder dersom det er på det rene at vedkommende ikke har satt fram krav tidligere på grunn av uriktige eller misvisende opplysninger fra bidragsfogden.

Det er viktig å merke seg at ved etterbetaling av forskudd, gjøres det fradrag for underholdsbidrag som er betalt for samme tidsrom og som skulle gått til dekning av forskottet i samsvar med § 10 første ledd. Det betyr at utbetalingen av forskudd for den enkelte måned kan begrenses eller falle bort dersom det er innbetalt underholdsbidrag for samme måned.

 

Endringer i forskuddssats

Det er også viktig å være oppmerksom på at ved endringer i forskuddsmottakers inntekt eller andre forhold som medfører endret sats for forskott etter § 5, gis høyere forskuddssats virkning fra og med den kalendermåneden inntektsendringen skjedde. Redusert forskuddssats gis virkning fra og med kalendermåneden etter den nevnte måneden.

Hvor er Wulff?

av

Advokat Christian Wulff HansenHøsten 2022 er berammet med mange rettssaker rundt om i Norge. Dersom du ønsker å få til et møte med meg på et av disse stedene er det bare å ta kontakt ved bruk av kontaktskjemaet.

  • 15. august 2022 til 18. august 2022 er advokat Wulff Hansen i Bodø i en sak for Hålogaland lagmannsrett. Jeg har mulighet å ta klientmøter hele perioden, men best vil det passe på kvelden tirsdag 16. august og på kvelden onsdag 17. august.
  • 23. august 2022 er jeg på Mo i Rana i sak for Helgeland tingrett og kan avholde møte der.
  • 25. august til 26. august er jeg på Steinkjer i sak for Trøndelag tingrett. Begge dager er det mulighet for møter.
  • 29. august 2022 er jeg på Mo i Rana i sak for Helgeland tingrett og kan avholde møte der.
  • 30. august 2022 til 2. september 2022 er advokat Wulff Hansen i Bodø i en sak for Fylkesnemnda i Nordland. Jeg har mulighet å ta klientmøter hele perioden, men best vil det passe på kvelden tirsdag 16. august og på kvelden onsdag 17. august.
  • 6. september er jeg i en sak i Brønnøysund for Helgeland tingrett og har mulighet for å avvikle møte.
  • 20. september til 21. september er jeg i Namsos i en sak for Trøndelag tingrett. Ønsker du et møte i Namsos er det bare å ta kontakt.
  • 3. oktober til 5. oktober er jeg på Mo i Rana i en sak for Helgeland tingrett. Jeg har anledning til møte ettermiddagen 3. oktober på Mo.
  • 16-18. oktober er jeg i Oslo i en sak for Oslo tingrett og kan avvikle møter på ettermiddagen.
  • 20. oktober til 21. oktober er jeg på Mo i Rana i en sak for Helgeland tingrett. Jeg har anledning til møter på ettermiddagen.
  • 26 oktober til 28. oktober er jeg på Steinkjer i sak for Trøndelag tingrett. Alle dager er det mulighet for møter.
  • 31. oktober til 2. november er jeg i Trondheim i sak for Trøndelag tingrett. Alle dagene er det mulighet for møter.
  • 27. november til 1. desember er jeg i en sak for Innlandet tingrett i Gjøvik og kan ta møter i hele perioden.

Det er allerede berammet en del saker etter nyttår, men disse kommer jeg tilbake til senere.

Det er for øvrig alltid mulig å avtale telefonmøter eller teamsmøter.

Det beste for barnet

av

Det er lovfestet i barneloven at avgjørelser etter loven skal være til barnets beste. Dette er en overordnet norm som er tatt inn som første bestemmelse under saksbehandlingsreglene i barneloven for å vise vei.

 

Barneloven § 48. Det beste for barnet

Avgjerder om foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

 

I forarbeidene til barneloven § 48 (ot.prp.nr29 (2002-2003) heter det:

«Ordlyden omfatter også «handsaminga» av barnefordelingssakene. Dette er for å presisere at barnets beste også skal legges til grunn for saksbehandlingen, og ikke bare ved avgjørelsen av de materielle spørsmål. Således skal det eksempelvis ved valget mellom de ulike virkemidler etter § 61 første ledd tas hensyn til hva som kan lede til løsninger som er de beste for barnet.

Inn under hensynet til barnets beste ligger også at behandlingen av saken skal skje så raskt som mulig. Det innebærer at det vil være i strid med bestemmelsen dersom sakens aktører bruker unødig lang tid i forbindelse med behandlingen av saken, jf bl.a kap. 4.3 og 4.5.

Bestemmelsen gjelder for alle som arbeider med eller har oppdrag i forbindelse med en barnefordelingssak, dvs. både dommere, advokater, sakkyndige og meklere.»

Forpliktelsene om å ha det beste for barna som et ledende hensyn er også konvensjonsbasert og forplikter mange land. I FNs barnekonvensjon  av 20.11.1989 ratifisert av Norge 08.01.1991 heter det:

Artikkel 3

  1. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige
    eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter
    eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende
    hensyn.
  2. Partene påtar seg å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som
    er nødvendig for barnets trivsel, idet det tas hensyn til rettighetene
    og forpliktelsene til barnets foreldre, verger eller andre enkeltpersoner
    som har det juridiske ansvaret for ham eller henne, og skal treffe
    alle egnede, lovgivningsmessige og administrative tiltak for dette formål.
  3. Partene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret
    for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder
    som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til
    sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert
    tilsyn.

Stansing av sak etter tvisteloven

av

Når en sak bringes inn for domstolene må den også bringes ut. Som regel skjer dette i form av rettsforlik eller dom, men det finnes en mellomvei; stansing av saken.

Det er flere forhold som kan føre til en stansing, men mest vanlig er at en sak stanses etter tvisteloven § 16-17.

Dersom partene avtaler å stanse en sak så vil det være minst 6 mnd  hvor retten ikke vil være arena for videre prosesshandlinger. Man kan selvfølgelig diskutere utenomrettslige løsninger, men man kan ikke kreve nytt rettsmøte i saken. Det er bare en gang under sakens gang at en sak kan stanses og dersom ingen av partene har brakt saken igang igjen før det har gått 2 år vil saken heves av domstolen.

Det er ikke uvanlig at stansing avtales i saker etter barneloven. Dette skyldes nok i stor grad at det for noen parter er vanskelig å inngå en endelig avtale selv etter noen saksforberedende møter da det er usikkerhet knyttet til om en bedring i livssituasjonen til den andre part blir varig eller ikke. Det kan være rusfrihet, et nytt kjæresteforhold som tilfører stabilitet eller ny jobb som innebærer pendling osv. Det hender også at det benyttes stansing i stedet for flere saksforberedende møter. At retten presser på for å bli ferdig med saken, mens partene ikke er enige i at saken er moden for avslutning. Det kan høres noe rart ut, men enkelte tingretten fører et ufint press mot partene i saker med følsom natur.

 

Tvisteloven § 16-17. Avtalt stansing

(1) Partene kan én gang under sakens behandling avtale stansing i minst seks måneder. Avtalen får virkning når retten har mottatt den.

(2) Retten bringer saken i gang på begjæring fra en part.

 

 

Tvisteloven § 16-15.Virkning av stansing

(1) Ved stansing avbrytes behandlingen midlertidig, og frister opphører å løpe. Prosesshandlinger kan bare foretas med rettens samtykke.

(2) Stansing er ikke til hinder for at retten avgjør krav der forhandlingene er avsluttet før stansingen.

(3) Stansing gjelder hele saken om ikke retten begrenser den til de krav stansingsgrunnen gjelder, i samsvar med § 16-1 om oppdeling av saken.

(4) Virkningen av stansing opphører når retten har truffet avgjørelse om å bringe saken i gang.

 

Tvisteloven § 16-19. Heving av stanset sak

En sak som kan bringes i gang igjen på begjæring, heves når den har vært stanset i to år.

Systemforklaring; Barnevernet må lære å kjenne sin plass

av

barnevernetbarnelovenDet er en økende tendens nå det siste halvåret i 2016 at jeg får henvendelser fra klienter som opplever at barnevernet har gått inn og bestemt hvordan to foreldre skal regulere samværet dem imellom. Mitt svar er alltid at dette er ikke noe barnevernet kan bestemme eller på noen måte gripe inn i. Ja, barnevernet kan gi råd til bostedsforelderen og forsåvidt råd også til samværsforelderen, men det kan også en nabo gjøre. Poenget er at barnevernstjenesten ikke har noen inngrepskompetanse etter barneloven.

For å gjøre det enda tydeligere. Barnevernet har sin rolle i forholdet mellom bostedsforelderen og det offentlige (ved barnevernet/kommunen), mens bare bostedsforelder og tingretten kan regulere forholdet mellom to foreldre når det gjelder deres barn. Barnevernet (heller ikke familievernet, forliksrådet eller konfliktrådet) kan bestemme noe som helst om hva slags samvær det skal være mellom et barn og en forelder.

Altså, hvis barnevernet mener det ikke bør være slikt samvær som det er i dag, så kan de bare henstille bostedsforelder til å gjøre noe med dette. Mener barnevernet at det å tillatte samværet slik det er utgjør omsorgssvikt så kan de gjøre noe overfor bostedsforelder, men ikke overfor samværsforelder. Igjen, barnevernet har utelukkende inngrepskompetanse overfor bostedsforelder. Selv overfor bostedsforelder er kompetansen å sette i gang et apparat hvor fylkesnemnda og etter det, tingretten, har makten til å avgjøre saken. Så, det man ender opp med er at i ytterste konsekvens er det utelukkende domstolene som kan bestemme både etter barneloven og etter barnevernloven.

Det jeg ser i mange av mine saker er uttalelser som «jeg får ikke samvær og mor sier at det har barnevernet bestemt.» Det er ikke mulig. Det er mor som har bestemt det enten med støtte fra barnevernet eller med press fra barnevernet. Men, det er fortsatt mor som har bestemt dette og som har rettslig hjemmel (om enn noe tvilsom hjemmel ettersom § 43, 1. ledd, siste setning sier at RETTEN kan bestemme at det ikke skal være samvær) for å bestemme dette.

Det fremstår for meg som om at barnevernet mange steder har fått en oppfatning av at de har en samfunnsrolle som er betydelig mer omfattende enn de egentlig har. Er bostedsforelderen god nok så skal det offentlige gi velmenende råd og der slutter det. Barnevernet må bli flinkere til å kjenne sin egen plass, men også opplyse forelder om begrensningen i egen kompetanse slik at vanlige foreldre ikke går rundt og er unødvendig redd for at de skal trå feil.

Misfornøyd med oppnevnt sakkyndig: praksis på utbytting

av

Et veldig vanlig tema blandt klienter og andre som henvender seg til meg er at de er misfornøyd med den sakkyndiges arbeid i den saken de er i. Det kan være mange grunner til misnøyen, men som oftest er det ikke med bakgrunn i resultatet som sakkyndige råder retten til å komme til, men mer manglende arbeid, manglende forståelse, dårlig kjemi, direkte frekkhet osv. Ikke sjeldent får jeg tilbakemeldinger om at den sakkyndige nesten ikke stilte spørsmål, han/hun var på besøk i 5 minutter og har likevel en helt klar oppfatning av hva som er saksbildet.

Hvorvidt en oppnevnt sakkyndig skal byttes ut vil som oftes bero på hvilken bestemmelse sakkyndige er oppnevn etter (nr 1 for å bistå i saksforberedelser eller nr 3 for å gjøre en utredning.) Min erfaring er at de fleste tingretter som har solid erfaring med barnefordelingssaker vil ha en lav terskel for utbytte av sakkyndig i overgangen mellom nr. 1 og nr 3, mens å bytte mens man har en oppnevning under en av bestemmelsene er meget sjeldent.

At det er lav terskel for å bytte sakkyndig når man går fra saksforberedelsene til en dypere utredning er etter min mening naturlig. I en større utredning er det ofte greit at sakkyndige møter uten for mange forhåndskonklusjoner fattet på tynt grunnlag. Det er også en frihet i dette som gjør at sakkyndige under saksforberedelsene sterkere kan involvere seg i arbeidet med å stimulere partene til forlik uten å trampe i inhabilitetsfellen (siden utbytteterskelen likevel er lav.) I tillegg vil parter som ikke har fri rettshjelp selv måtte betale sakkyndige etter nr. 3 og det er da også naturlig at innflytelsen på det arbeidet som skal gjøres er større enn når retten velger sakkyndig og utformer mandatet på bakgrunn av sitt eget ønske om bistand.

Erfaringen oppsummert er derfor at dersom du ønsker å bytte sakkyndig skal det være en god mulighet for å få medhold i dette ønsket dersom det skjer når saksforberedende møter avsluttes og det er foreslått en oppnevning som innebærer en utredning etter barneloven § 62, nr 3.

Forøvrig kan nevnes at det etter § 61, 2. ledd er staten som skal betale oppnevninger etter nr. 1 og at oppnevning etter nr. 3 mellom saksforberedende møter er mer sjeldent.