Barneloven § 61 første ledd nr. 2 gir dommeren muligheten til å henvise partene til mekling utenfor retten. Dette valget oppstår under saksforberedelsen, hvor dommeren må vurdere om det er mest hensiktsmessig å mekle selv, med bistand fra en sakkyndig, eller overlate meklingen til en sakkyndig.
I noen tilfeller kan det være mer formålstjenlig å benytte det ordinære meklingsapparatet og sende partene til en godkjent mekler. Dette alternativet er oftest relevant i situasjoner der en part tidligere ikke har deltatt i mekling, eller der den tidligere meklingssituasjonen ikke var tilfredsstillende. For eksempel kan det være tilfeller der partene var enige under mekling, men senere utvikler uenigheter innenfor perioden hvor meklingsattesten er gyldig.
Ytterligere eksempler inkluderer situasjoner der det har oppstått uenigheter om samvær, selv om partene tidligere har gjennomgått mekling om foreldreansvar. I slike tilfeller må dommeren følge nøye med på framdriften og sette frister for å sikre effektivitet. Hvis mekleren ser at det er umulig å oppnå en avtale gjennom mekling, er det viktig at retten umiddelbart informeres.
Barneloven § 61 første ledd nr. 2 åpner også for muligheten til å bruke «annan person med innsikt i dei tvistepunkta saka gjeld». Dette gir dommeren en større krets av personer å velge mellom for meklingsoppgaven. Målet er å finne personer med spesifikk utdannelse, erfaring, evner eller personlige egenskaper som gjør dem spesielt egnet til å hjelpe foreldrene med å komme fram til en avtale. Eksempler på slike personer kan være psykologer eller advokater med spesialkompetanse innen mekling.
Det sentrale kriteriet for valg av mekler er å finne den løsningen som best kan bidra til resultater til barnets beste. Valget bør baseres på hvilken løsning som best kan fremme en avtaleløsning i den spesifikke situasjonen.