Jeg har det siste året fått øynene opp for at sammensetningen av dommer og sakkyndig i retten gir noen virkninger jeg ikke tidligere har tenkt er relevant. Jeg har i ganske sammenlignbare saker sett at måten problematikken møtes på synes å være annerledes i saker hvor både dommer og sakkyndig er kvinnelig kontra saker hvor både dommer og sakkyndig er mannlig. Måten jeg har sett oppgaver bli løst på har ikke vært like fremtredende forskjellig i saker hvor dommer og sakkyndige er henholdsvis en dame og en mann.
Dette er ikke noe forskningsprosess og belegget er ikke veldig stort. Det er likevel slik at noen nyanser synes å være der. I det rene damepanelet har jeg opplevd noe mer grundighet knyttet til spørsmål om omsorgsevne, hvordan et barn i forskjellige aldre skal/bør håndteres, mens i det rene herrepanelet har det vært en tendens til å fokusere mer på de overordnede linjer, systemet og i for stor grad ikke ta med seg det som har skjedd og bare se fremover.
Jeg skal ikke her si noe om hva som er det mest fornuftige, men det blir interessant fremover å se om disse erfaringene forsterkes eller om det blir motbevist. Kanskje burde man i retten ha en klarere tanke om kjønnsfordeling i slike saker når det avvikles saksforberedende møter. Selv om det bare er dommeren som bestemmer så er sakkyndiges faglige innflytelse så stor at det nesten kan likestilles i denne delen av prosessen. Både familievern og noen ganger barnevernvern har vært oppmerksom på dette i sine prosesser og har noen steder praksis med å stille med begge skjønn forutsatt at det er ressurser til det.