Når foreldre som har felles eller delt foreldreansvar, eller som deler omsorgen for et barn, inngår en skriftlig avtale om foreldreansvar, bosted eller samvær, har de mulighet til å la denne avtalen bli gitt tvangskraft gjennom Statsforvalterens behandling. Denne ordningen er et alternativ til domstolsbehandling, og forutsetter at begge parter er enige om at saken skal behandles administrativt. Formålet er å sikre en løsning som både har juridisk virkning og som samtidig ivaretar barnets behov og rettigheter.
Prosessen hos Statsforvalteren bygger på prinsippet om at avtalen må være til barnets beste. Før en avgjørelse om tvangskraft fattes, vurderer Statsforvalteren om innholdet i avtalen harmonerer med barnelovens krav. Dersom det er tvil om avtalens innhold ivaretar barnets interesser, kan det innhentes uttalelser fra relevante faginstanser. Dette kan være fra barneverntjenesten, sosialtjenesten eller fra en sakkyndig med særlig kompetanse på barn og familie. Slike vurderinger skal gi et bedre grunnlag for å avgjøre om avtalen kan stadfestes.
For at saken skal kunne behandles, må foreldrene legge frem en gyldig meklingsattest. Dette kravet sikrer at partene først har forsøkt å komme frem til en løsning gjennom mekling, som ofte finner sted hos familievernkontoret. Meklingen er ment å tilrettelegge for dialog og mulighet for enighet uten behov for videre rettslige prosesser. Når meklingsattesten foreligger, og partene har fremmet saken for Statsforvalteren, vurderes den innenfor rammen av gjeldende rett og med fokus på barnets beste.
Kompetansen til å fatte vedtak om tvangskraft ligger hos den Statsforvalteren som har jurisdiksjon etter barnets alminnelige verneting. Vernetinget avgjøres ut fra hvor barnet har fast bopel på tidspunktet saken reises. Denne geografiske forankringen bidrar til at behandlingen skjer nær barnets miljø og relevante lokale instanser.
En avtale som gis tvangskraft av Statsforvalteren, får samme rettsvirkning som en dom fra tingretten når det gjelder tvangsfullbyrdelse. Dersom en av foreldrene senere bryter avtalen, kan den andre parten begjære tvangsfullbyrdelse i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser. Dette kan innebære gjennomføring av samvær eller håndheving av bostedsordningen.
Ordningen skiller seg fra domstolsbehandling ved at den ofte er mindre tidkrevende og innebærer færre prosessuelle steg. Samtidig stilles det krav til at partene allerede er enige om innholdet i avtalen, og at det ikke foreligger uavklarte konfliktpunkter som krever bevisførsel eller omfattende rettslig vurdering. Statsforvalterens rolle er ikke å løse en tvist, men å kontrollere at en fremforhandlet avtale er i tråd med barnets beste og kan gis rettslig bindende virkning.
Det er ikke et vilkår at avtalen gjelder alle forhold knyttet til barnet. Foreldrene kan velge å begrense avtalen til ett av temaene – eksempelvis bosted – mens andre forhold forblir uavklart eller reguleres i separate avtaler. Dette gir fleksibilitet, men medfører samtidig at kun det avtalte og godkjente innholdet omfattes av tvangskraften.
Dersom partene senere ønsker å endre avtalen, må de enten inngå en ny skriftlig avtale og søke Statsforvalteren om tvangskraft for den, eller bringe saken inn for domstolen. Endringer kan være nødvendige dersom barnets behov utvikler seg, eller dersom praktiske forhold gjør det hensiktsmessig å tilpasse ordningen.
Statsforvalterens vedtak om tvangskraft kan påklages til overordnet myndighet dersom en av partene mener at vedtaket er uriktig. Klageinstansen vil da vurdere saken på nytt, både med hensyn til saksbehandling og materielt innhold.
Denne muligheten til å få en avtale stadfestet administrativt representerer et virkemiddel for å etablere rettslig forpliktende ordninger uten å belaste domstolene unødig. Samtidig krever den at foreldrene har kommet til enighet og at avtalen holder en juridisk og innholdsmessig standard som ivaretar barnets interesser.
Kilder:
Barneloven § 55
Barneloven § 65
Statsforvalteren.no
Tvangsfullbyrdelsesloven
