status quo

Falske løfter under prosessen en trussel for rettssikkerheten

av

I saker etter barneloven er hovedregelen at det innkalles til saksforberedende møter. Dette er møter som i all hovedsak er meklingsmøter og hvor det er stort fokus på å få til løsninger som er endelige eller midlertidige og ofte nesten for enhver pris. Det har vært en del debatt knyttet til hvor hardt partene skal presses mot forlik opp mot faren for å få saken tilbake i rettssystemet.

I rettens iver, og noen gang i sakkyndiges iver, etter å få til et midlertidig rettsforlik, kan det komme “løfter” som senere brytes. Et graverende eksempel jeg opplevde for noen år siden uttalte dommeren bastant i det første saksforberedende møtet at min klient ikke måtte være redd for at det ble etablert en status-quo-situasjon bare for at han lot motparten ha fast bosted frem til hovedforhandling og da tillate en flytting av barna til en annen by. Det ville være en kort periode og domstolen ville ikke vektlegge en periode på så få mnd når saken skulle behandles i hovedforhandling. Min klient, som i utgangspunktet ikke ønsket avtalen og som var redd for at dersom flytting skjedde, gikk under disse forutsetninger med på avtalen og slo seg til ro med at det var blanke ark når hovedforhandlingen skulle gjennomføres.

Det første dommeren sa da hovedforhandlingen startet var at det nå hadde etablert seg en status-quo-situasjon og at det skulle mye til for at han som dommer skulle komme til at barna skulle flyttes.

Status Quo prinsippet

av

Status quo prinsippet er et av flere momenter som skal inngå i en helhetsvurdering når retten blir bedt om å bestemme hvor barn skal bo fast. Status quo betyr situasjonen som den nå er og noen jurister benytter begrepet miljøskifte om hensynet.

Status quo er som sagt ett av flere hensyn som skal på vektskålen. Andre hensyn vil være barnas mening, omsorgsevne, best mulig samlet foreldrekontakt, søskenkontakt, personlige egenskaper osv. Noen momenter får kun betydning i enkelte situasjoner, mens andre nesten alltid kommer med i vurderingen. Det spesielle med status quo prinsippet er at det er dette man ofte tar utgangspunkt i nettopp fordi den ene parten, hvis han/hun får medhold, representerer et miljøskifte. Høyesterett har i 2007 gitt uttrykk for at dersom et barn skal utsettes for et miljøskifte gjennom å flytte fra den ene forelderen til den andre, så skal den som vil flytte barnet ha bevisbyrden for at dette er en fordel for barnet. I dette ligger det at den som vil flytte barnet må sannsynliggjøre, ikke bare at det vil gå greit å flytte barnet, men at det er en fordel for barnet. At barnet vil positivt tjene på å endre omsorgsbase. Dette er ofte vanskelig og krevende. Det skal derfor mye til for at den som vil flytte et barn bør bringe saken inn for retten.

Det betyr likevel ikke at dette er en umulig bevisoppgave. Det kan være svært tyngende momenter som gjør at en flytting er det beste for barnet. Det kan være vold eller rus i det nåværende hjemmet eller det kan være at barnet selv har et klart ønske om å flytte. Min erfaring er at dersom begge foreldrene har omsorgsevne og den ene ønsker å flytte, vil barnas mening ofte bli utslagsgivende. Det vil selvfølgelig være avhengig av barnets alder om ønsket blir tillagt stor vekt.