Jeg har tidligere skrevet litt om barns egne ønsker i saker etter barneloven. Det enkle utgangspunkt er at barn som har fylt 7 år skal høres før det tas en avgjørelse om fast bosted eller samvær. Ønsket til barn som har fylt 12 år skal tillegges stor vekt. Lovbestemmelsen er barneloven § 31 og den gir ikke på noe tidspunkt hjemmel for at barn selv skal kunne bestemme situasjonen.
Mange foreldre kommer med utsagn om tidspunkt hvor barnet selv kan bestemme og hvor de da skal gå til sak eller ta opp spørsmål på nytt igjen. Det er selvfølgelig mulig at foreldrene seg imellom har avtalt at barnets mening ved en viss alder skal få avgjørende vekt, men det er ikke slik at dette er lovfestet. Det som derimot med en viss sikkerhet kan stadfestes er at barnets mening blir vektlagt mer og mer etter alder og modenhet.
Et annet spørsmål som ikke ofte blir berørt er høring av barn under 7 år. § 31, 1. ledd i barneloven åpner for at barn i alle aldre høres, men hvor det i 2. ledd settes som en saksbehandlingsgaranti at barn som har fylt 7 år skal høres. Det er en saksbehandlingsfeil om barnet på 7 år ikke har fått uttale seg, mens det kan være beklagelig i enkelte tilfeller at et barn på 6 år ikke har fått det. Min erfaring er at barn under 7 år nesten aldri høres og det er kanskje med rette at man ikke har dommersamtaler da. På den andre side vil det når saken har en oppnevnt sakkyndig være naturlig at barna i alle aldre blir hørt i den grad deres ønsker fremkommer gjennom den kommunikasjon som er naturlig.
Så hva om barnet ikke vil til den som skal ha samvær? Hva gjør man da? Det er svært vanskelig å finne balansegangen mellom når du har rett til å stoppe samværet og når du har en plikt til å medvirke til å gjennomføre et samvær du selv ikke tror barnet har godt av. Det er også lett å glemme at noen foreldre har hatt svært vonde episoder seg imellom og at de vanskelig klarer å fri seg fra tanken om at den andre også vil oppføre seg slik mot barnet.
Det jeg på generelt grunnlag kan si er at det skal svært mye til for at det er legitimt å stoppe samværet mellom far/mor og barn. Vanligvis kreves klare indikasjoner på vold eller andre overgrep før det fremstår tilrådelig med stansing. Foreldre som stanser samværet av grunner som er lite etterprøvbare risikerer i ytterste fall at barnet blir flyttet til samværsforelderen. Dette er en del av prinsippet “best mulig samlet foreldrekontakt” som kort fortalt kan oppsummeres med at den av foreldrene som samarbeider best og best legger tilrette for kontakt også med den andre, i de fleste tilfellene er best egnet til å ha den daglige omsorgen for barnet. Da den daglige omsorgen, eller fast bosted som det nå heter, innebærer en god del små og store avgjørelser i barnets liv, vil det være en trygghet for barnet at den som har omsorgen tar disse avgjørelsene motivert alene av barnets beste.
[wcp_contactform id=”wcpform_1″]