De fleste saker i norske domstoler går for åpne dører. Det vil si at de som ønsker det kan møte i retten å følge forhandlingene fra tilskuerplass. Mest typisk er det at det sitter skoleklasser eller andre interesserte (pressen) i straffesaker. Det er straffesakene som oftest fanger avisenes interesse og dermed profilerer advokater. Enkelte saker, spesielt de som omhandler barn (barneloven og barnevernloven), går for lukkede dører.
Det er ikke sjeldent at unge foreldre (noen ganger også litt eldre foreldre) tar med seg sin egen mor eller far inn i retten. Det skjer at dommeren kommer inn, mor eller far til parten sitter ved siden av eller bake i retten, og får da beskjed av dommeren om at de må gå ut av lokalet. Erfarne advokater ser dette før dommeren kommer og rettleder da vedkommende slik at man unngår å gjøre et dårlig inntrykk.
Avslutningsvis kan det være grunn til å påpeke at man kan lukke dørene også i andre saker avhengig av om lovens vilkår i hvert enkelt tilfelle gir dommeren vurderingsrom til å avgjøre dette. Jeg har opplevd dommere som lukker dørene på tvilsomme grunnlag med visshet om at forhandlingene da vil går lettere fremover. Dette har jeg bl.a. opplevd i skiftesamlinger i konkursbo hvor enkelte som ikke har krav i boet bare ønsker å være til stede å se at det går nedover med konkursskyldneren.