Tilbakemelding til barn som har blitt hørt

 

Barn som har blitt hørt i forbindelse med en sak etter barneloven har krav på en tilbakemelding på hvordan deres uttalelser har blitt tatt hensyn til. Dette fremgår av barneloven § 61, første ledd, nr. 4 tredje setning

I barneloven § 61, første ledd, nr. 4 fremkommer det i tredje setning

Dommaren kan gjennomføre samtalar med barnet, jf. § 31. Retten kan oppnemne ein sakkunnig eller annan eigna person til å hjelpe seg, eller la ein sakkunnig ha samtale med barnet aleine. Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.

Min erfaringer er at en del domstoler fortsatt slurver med dette og “glemmer” å ta tak i denne delen av prosessen. Noen domstoler er flinke og gir sakkyndige som har snakket med barna oppgaven å fortelle barna dette, mens jeg har opplevd noen domstoler si til foreldrene at de får fortelle barna dette i fellesskap og dermed er tilbakemelding gitt. Etter min mening vil ikke oppgaven kunne delegeres til foreldrene da disse ikke representerer beslutningstaker og det er stor fare for at tilbakemeldingen blir dårlig tilpasset eller farget av følelser fra den som er minst fornøyd eller forsåvidt også den som er mest fornøyd med utfallet.

 

I forarbeidene (Prop.85 L 2012-2013) fremgår det:

Forslaget om en ny bestemmelse hvor beslutningstakeren (dommeren) får ansvar for at barnet blir orientert om utfallet av saken og forklart hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til, er fremmet for å bringe norsk rett bedre i samsvar med barnekonvensjonen. I de generelle kommentarer til artikkel 12 uttrykker FNs barnekomité seg slik:

«Siden barnet har rett til å kreve at hans eller hennes synspunkter blir tillagt behørig vekt, skal beslutningstakeren orientere barnet om utfallet av prosessen, og forklare hvordan hans/hennes synspunkter er blitt tatt hensyn til. Tilbakemeldingen er en garanti for at barnets synspunkter ikke bare blir hørt som en formalitet, men også tatt alvorlig. Informasjonen kan gi barnet grunnlag for å insistere, samtykke eller legge fram et nytt forslag, eller den kan motivere barnet til å fremme en anke eller en klage, dersom det dreier seg om en rettslig eller administrativ prosedyre.»​7

Departementet kan ikke se at hensynene Borgarting lagmannsrett viser til, se kapittel 6.2.3, skal stå i veien for barnas mulighet for å få tilbakemelding om resultatet fra dommeren selv eller den vedkommende peker ut. Dommeren vil ha mulighet til å la seg bistå ved orienteringen av en sakkyndig eller annen særlig egnet person. Dommeren kan også peke ut noen som skal orientere barnet og gi føringer om hvordan det skal skje. Dersom en sakkyndig tidligere har snakket med barnet, vil det ofte være den foretrukne løsningen at den samme personen orienterer barnet. I de tilfeller der det er oppnevnt en advokat eller en annen representant for barnet, kan det være mest hensiktsmessig at denne gir orienteringen. Det er sentralt at tilbakemeldingen tilpasses barnets alder og modenhet.

Departementet foreslår at tilbakemeldingsplikten plasseres i barneloven § 61 første ledd nr. 4.